Sandviksfjellet

Steinene i dette konglomeratet har blitt strukket og har fått form som «kjempesigarer». (Haakon Fossen)

Stein i konglomerat som har bevart mye av sin opprinnelige form. (Haakon Fossen)

Stein og grus, for eksempel på en strand eller i et elveleie, kan omdannes til bergarten konglomerat. Forutsetningen er at de opprinnelige avsetningene blir tilstrekkelig dypt begravd under nye lag, slik at de forsteines.

Fra Os i sør til Lindås i nord strekker det seg en markert, buelignende landskapsform, med Løvstakken som et slags sentrum. Man må riktignok opp i et fly eller studere et kart for å få overblikket som trengs for å se disse dragene i landskapet. Men Bergensbuene er et kjent geologisk begrep – buene i flertall, fordi flere buete geologiske enheter er med på å danne bueformen.

Bergensbuene er markert av dalene og fjordenes orientering. I Os kommune og sørvestlige deler av Bergen kommune strekker de seg mot øst og nordøst (Grimstadfjorden, Fanafjorden, Hauglandsdalen, Hegglandsdalen), dreier så rett nord mellom Løvstakken og Samnanger, og fortsetter mot nordvest over Osterøy, Lindåshalvøya, Radøy, Austrheim, Meland og østligste Askøy.

Berggrunnen har styrt dannelsen av den karakteristiske buestrukturen. Bløte og harde bergarter ligger side om side, noe som har ført til en ujevn nedslipning av landskapet. Den ytterste av buene er Store Bergensbue, som strekker seg fra sørvest i Os kommune over Samnanger og Osterøy, hvor den blir markert tynnere, og videre over Bjørsvik og ut Fensfjorden. Den består av nesten 500 millioner år gammel havbunnsskorpe og litt yngre lag med konglomerat, kalkstein og skifer. I Store Bergensbue finnes også glimmerskifer og relativt tynne flak av grunnfjellsgneiser, som ble revet løs fra grunnfjellet under den kaledonske kollisjonen med Grønland for litt over 400 millioner år siden.

Innerst svinger Lille Bergensbue seg fra Grimstad, rundt Løvstakken og videre nordover til Ask og Herdlefjorden. Bergartene er svært like dem vi finner i Store Bergensbue. Felles for begge buene er at de består av myke kambrosiluriske bergarter, som til dels forvitrer lett. Områdene langs buene gir derfor bra jordsmonn. Det lettforvitrende fjellet er også medvirkende til at landskapet er preget av langstrakte daler, fjorder og vann, for eksempel Bergensdalen fra Bergen til Nordåsvatnet, Samnangerfjorden og Fusafjorden, og de mange vannene og sundene på Radøy og Lindåshalvøya.

Mellom Lille og Store Bergensbue finnes forgneisede urtidsbergarter, som trolig er skjøvet oppå de kambrosiluriske bergartene av veldige krefter under den kaledonske fjellkjededannelsen. Her finner vi uvanlige bergarter, som anortositt og mangeritt, men også mer vanlige gneiser. En sone av granittgneis, Ulrikens gneiskompleks, stryker over Ulriken og nordover forbi Rundemanen og Sandviksfjellet, mens den anortosittholdige enheten lenger øst kalles Lindåsdekket.

Vi kjenner ikke til detaljene i dannelseshistorien til Bergensbuene, men vi vet at det er en struktur som er dannet sent under den kaledonske fjellkjededannelsen. Bergensbuestrukturen er derfor gammel, minst 400 millioner år, men det er forvitring og erosjon forårsaket av elver og isbreer i løpet av de siste millioner av år som direkte har ført til de karakteristiske furene i landskapet.

Eksempler på krystaller dannet på sprekker og bruddflater i Bergensbuene: stilbitt fra Skuggestranda og prenitt fra Ytre Arna. Krystallene er utstilt på Bergen Museum, De naturhistoriske samlinger. (Svein Skare)

Ved Verftet på Nordnes kan vi se noen av berggrunnens kruseduller på en saget flate. Fjell lar seg nemlig sage, dersom en har diamantsageutstyr av riktig type. Dette utsnittet viser folder som ble dannet da bergartene i Lille Bergensbue ble valset sammen og overkjørt av overliggende bergartmasser under den kaledonske fjellkjededannelsen. (Haakon Fossen)

Det var 1990-tallets nyhetsoppslag om kreftfare, stengte barnehager og farlig luft som fikk folk flest til å få respekt for radongass. Denne radioaktive edelgassen er egentlig ganske sjelden, men den dannes og frigjøres i små mengder i de fleste bergarter. Granitter og granittiske gneiser er gjerne de bergartene som i våre trakter gir fra seg mest radon.

Når radon først er dannet, har gassen svært vanskelig for å binde seg til andre stoffer. Den kan derfor unnslippe fra bergarten og forsvinne opp i luften, eller følge med grunnvannet. Trolig følger radongass sprekker i fjellet på vei til overflaten. Når radonatomene blir fanget opp og konsentreres i tette huskonstruksjoner, kan de bli farlige. Den radioaktive strålingen kan være helsefarlig hvis man utsettes for små doser over lang tid. Målinger tyder på at granittgneisene i Bønes–Fyllingsdals-området og korsnesgranitten avgir mest radongasser i Bergensområdet. De granittiske gneisene i Biskopshavn–Eidsvågområdet ser også ut til å gi fra seg en del radon. I de fleste tilfeller kan slike problemer løses ved at man støper en god såle over berget eller forbedrer ventilasjonen i kjelleren.

Edelgassen radon frigjøres ved spalting av radium, som en del av den naturlige spaltningsprosessen av radioaktivt uran til stabilt bly. De fleste bergarter inneholder nemlig litt uran, bundet i mineraler som apatitt, zirkon og titanitt.