Strilelandet: «det grå riket»
La oss først gjøre det klart hva vi mener med begrepene «strilelandet» og «stril». «Strilelandet» er vel for de fleste et noe uklart begrep. Det er ikke merkelig. Det har i grunnen alltid vært tåket og diffust. Hva ordet «stril» kommer av, er like usikkert, og forklaringene har vært mange.
Første gang vi møter ordet «stril» i skrevne kilder, er i 1723, i et lite skrift av en ukjent forfatter fra Osterøy. Skriftet sikter mot «at beskrive de her i Bergenshuus Lehn og udi Osterfjorden bosiddende Striiler, deris Optugtelse, Sprog, Klædesdragt, Arbeide, Skick och Ceremoniel»; Forfatteren deler innbyggerne i lenet inn i tre grupper; «Wosser», «Hardangere» og «Haarder». «Haardene boer udi Nordhordlehns Fougderi av 6 Præstegield och mere» og disse hordene, særlig de som bor i Osterfjorden, «kaldes gemeenlig af alle Mennisker Striiler». Vår ukjente ostring avgrenser altså strilelandet til Nordhordland fogderi.
Johan Sebastian Welhaven, velkjent både med Bergen by og nabodistriktene, er mindre presis i sin avgrensning. I boken Billeder fra Bergenskanten (1842) skriver han følgende:
«Det er et Folkeferd som hedder Striler. De beboe et Stykke af Bergens Stift, der kaldes Strilelandet. Denne Angivelse er nesten ligesaa usikker og løs som Bestemmelsen af de germanske Stammer hos Tacitus; men det er også vanskelig at komme Tingen nærmere. Det er noget gaadefult ved Strilenavnet. Snart vil man have det utstrakt over den hele Vestkyst til Stat, og snart indskrænkes det til Bergens Omegn; men i begge tilfælde har det hos alle Fortællerne en egen Klang. ... Med Alt dette ved man endu ikke Grændserne for denne merkelige Nation. I Bergen troer man helst, at det indskrænker sig til Hordaland».
Han lanserer altså hele tre teorier: Strilelandet er hele Vestlandsdistriktet fra Stad og sørover, det omfatter Bergens aller nærmeste nabodistrikt eller, etter de fleste bergenseres mening, hele Hordaland fylke eller Søndre Bergenhus amt, som navnet lød på Welhavens tid.
Det er nå stor enighet om at det er den ukjente ostringen, kanskje en embetsmannsfrue, som i sin krønike fra 1723 kommer nærmest den korrekte geografiske avgrensningen. Ut fra felles næringsgrunnlag og kulturtrekk er det rimelig å si at strilelandet omfatter distriktene rundt Bergen fra Selbjørnsfjorden og Bjørnefjorden i sør til grensen mot Sogn og Fjordane i nord, og fra skjærgården i vest til Voss og Kvam kommuner i øst. Denne avgrensningen, som grovt sett dekker det gamle Nordhordland fogderi, skulle da omfatte de nåværende kommunene Austevoll, Sund, Fjell, Øygarden, Fedje, Askøy, Meland, Radøy, Austrheim, Lindås, Masfjorden, Modalen, Osterøy, Os og Samnanger, foruten de tidligere kommunene Åsane, Arna, Fana og Laksevåg, fra 1972 innlemmet i Bergen by.
Nå ble ikke strilene oppfattet som en enhetlig gruppe, men gjerne inndelt i to hovedgrupper etter geografiske kriterier. Innlandsstrilene (fjordstrilene, kipestrilene) bodde øst for byen og havstrilene (fiskestrilene) vestenfor. Innlandsstrilene var i første rekke jordbrukere, mens havstrilene ernærte seg av det havet gav. Men alle levde de både av jordbruk og fiske. Mellom disse to hovedgruppene – innlandsstriler og havstriler – var det forskjeller i levemåte, inntektsforhold og kulturelle ytringer. Innlandsstrilene anså seg selv å stå høyt over havstrilene – en oppfatning som bergenserne i stor grad delte, det være seg den jevne mann eller byens embetsstand.
Like uklar som strilelandets grenser er, er opprinnelsen til navnet «stril». En teori fører det tilbake til Håkon Håkonssons saga, der det nevnes en Steingrim Stryl som gav Håkon kongsnavn i Bjørgvin. En annen teori utleder det fra et gammelnorsk ord som betyr «grå» eller «blankslitt», og henspeiler på de nakne værbitte områdene som utgjør en så stor del av strilelandet – «det grå riket» – som det da gjerne er blitt kalt.
Næringsgrunnlaget
Fattigdommen som satte strilelandet i en særstilling mellom distriktene i Norge, må vi søke forklaringen på i naturforholdene og i næringsgrunnlaget. Fiskestrilene fra Sund til Fedje befant seg i en ugunstig posisjon, til tross for naboskapet til havet. Småfisket foregikk året rundt, gjerne i nærmeste våg eller fjord. Det gjorde at de alltid hadde middagsmat og litt fisk for salg. Men det fisket som skulle gi alt det andre en familie trengte, i første rekke sesongfiskeriene etter sild, - foregikk fjernt fra strilelandets kyster. Det gjaldt ikke minst det viktigste fisket, vårsildfisket, «nordafiskje» på strekningen fra Sunnfjord til Nordfjord. Fra slutten av februar ble det avløst av «sørafiskje» i områdene rundt Karmøy.
Begge fiskeriene var enormt rike, fra sildeinnsiget begynte for alvor i 1808. Strilen befant seg omtrent midt mellom dem, og hvis han ville delta i dem begge, måtte han utruste seg for en 10-ukers ferd hvert år til områder som strakte seg fra Kalvåg nordvest for Florø til Skudeneshavn sørligst på Karmøy. Utrustningen var kostbar; en trengte større farkoster enn de vanlige femæringene og seksæringene. Garnbåten alene kostet rundt 30 spesidaler. Garn, klær og matvarer la beslag på ytterligere 30-40 daler. Så kom enda noen daler til husvære under selve fisket.
For fiskere som bodde nærmere feltene enn havstrilene, var situasjonen en annen. De kunne i større grad fiske med småbåter og på alle måter ha en rimeligere utrustning. Etter hvert som bergenskjøpmennenes privilegerte stilling innenfor fisketilvirkning og fiskehandel ble svekket, ble det dessuten etablert en rekke salterier lang kysten der fisket foregikk, samtidig som silden i økende grad ble eksportert i skarptseilende jakter som bygdefolket selv eide. På en helt annen måte enn i strilelandets kystområder fikk altså fiskerbefolkningen i nord og sør del i den velstand fiskeriene kunne gi. Fisket var viktig nok også for havstrilene, men det gav dem altså langt mindre gevinst enn det som ble deres naboer langs vestlandskysten til del.
Når så fisket slo feil, hadde havstrilene bare småbrukene sine å falle tilbake på – og det var ikke rare greiene. I 1863 hevdet amtsagronomen at havstrilene betraktet arbeidet med gård og gjødsel som en «Misgjærning». Selv i de beste jordbruksbygdene på strilelandet var driftsmetodene primitive, sammenlignet med andre steder i landet. Åkeren ble behandlet med trespade – «strilespade» som den ble kalt – og med hakke og rive. Midt i 1850-årene hevdet amtmannen at det var en utbredt tro mellom strilene at «Plog og Harve fordærve Ageren». Denne redskapskonservatismen skyldtes flere forhold. Åkerlappene var små og lå spredt mellom steinknausene. Jorden var bare 6-12 tommer dyp, og når den samtidig var brattlendt, var den gjerne lite egnet til plog og harv. Heller ikke virket teigblandingen fremmende for å ta i bruk nye redskaper og bedre driftsmetoder.
For strilelandet som helhet ble ikke livsgrunnlaget bedre ved at befolkningen vokste raskt. Stadig flere mennesker måtte dele på det som et stillestående jordbruk og et usikkert fiske kunne gi. Mellom 1769 og 1865 økte folketallet i Søndre Bergenhus amt med 106 %. I Sunnhordland fogderi var tilveksten bare 68 % – på strilelandet hele 143 %. For å overleve måtte strilene sikre seg tilleggsnæringer, for ikke å snakke om garn- og notbindingen, som ble en hel hjemmeindustri for kvinner og barn i Manger fra begynnelsen av 1800-tallet. «Leige-hampen» på strilelandet, som Eilert Sundt beretter om, satte folk i et økonomisk avhengighetsforhold til bondehandlerne i Bergen, en spesiell form for «husflid» hvor bykjøpmennene forskotterte arbeidsinnsatsen. Men samme hvor hardt strilen arbeidet, og uansett hvor oppfinnsom han var når det gjaldt å skaffe seg ekstrainntekter, var og ble hans utkomme magert – og usikkert.
Bergen, "den berømmelige norske handelsstad"
Strilelandets nærmeste nabo var den rike og mektige Bergen by. Bergen ble på en helt annen måte enn de øvrige norske byene en kosmopolitisk by, en internasjonal handelsstad, kjent av kjøpmenn og sjøfolk i fjerne sentra som Novgorod, Smyrna og Lisboa. I denne byen kunne en møte kjøpmannsborgere født i Danzig, Hamburg, Bremen, Hannover og andre tyske byer, her kunne en støte på skippere hvis vugge hadde stått i verdens fremste sjøfartsbyer som London og Amsterdam, eller treffe skreddere fra St. Petersburg, gullsmeder fra Breslau, perlestikkere fra Dresden og vevere fra Færøyene.
Denne tilstrømmingen av folk med røtter i andre land bidrog ikke bare til å videreutvikle Bergens sentrale posisjon i norsk næringsliv, men den sørget også for at byen ble landets viktigste innfallsport for de kulturelle og politiske strømninger som gjorde seg gjeldende ute i Europa. Denne påvirkningen merker vi i det bergenske språket; i det sammensurium av impulser som gradvis skapte den såkalte bergensstilen innenfor arkitekturen, i folks klesvaner og i utsmykningen av hjemmene, ja, til og med i barnas spill og leker rundt om i smitt og smau.
Selv om Bergen næringsmessig hadde mange ben å stå på, var det likevel handelen som dominerte. Den viktigste eksportartikkelen var tørrfisk, men også eksporten av klippfisk, saltfisk, tran, rogn og sild var betydelig. Hvor kom så disse varene fra? Tørrfisk, tran og rogn kom først og fremst fra Nord-Norge; fra Lofoten, Vesterålen, Finnmark og Sunnmøre. Da vårsildfisket for alvor tok til i 1808 og varte med mindre avbrudd fram til omkring 1870, var det distriktene fra Florø til Sognesjøen og fra Bømlo til sørligst på Karmøy som skaffet bergenskjøpmennene sild. Klippfisken kom nesten uavkortet fra Sunnmøre og Sjølenene; det gamle navnet på Romsdal, Nordmøre, Fosen og Namdalen. Lenge eksporterte Bergen mye trelast. Denne kom i det vesentligste fra Sunnhordland, Sogn, Nordfjord og Sjølenene. På samme måte kom skinnvarene fra Sogn, Sunnfjord, Nordfjord og Sunnmøre. Men ikke noe av dette kom fra strilelandet.
Hva betyr dette? Jo, ingen av handelsvarene som la grunnlaget for Bergens ry som Norges store handelsstad, kom fra byens nærmeste omland. Bergens velstand stod og falt med gode eller dårlige år for fiskeriene – i første rekke i Nord-Norge. De bergenske kjøpmenn så ikke med spenning fram til hvilken last strilenes robåter og småskuter fraktet med seg på sine hyppige byturer, men de speidet med ivrige blikk nordover i tiden omkring 17. mai, fra sine utsiktsposter ute på Nordnes, for å få de første glimt av de råseilriggete nordlandsjektene når de i flokk og følge viste seg ved Askeneset. Nordland og Finnmark ble i praksis Bergens viktigste oppland, mens strilelandet, det geografisk sett naturlige opplandet, kom til å stå utenfor den bergenske utenrikshandlers økonomiske interessefelt. Strilen ble for ham en likegyldig og uvesentlig person.
Vi opplever altså den paradoksale situasjon at det er de fjerneste områdene i det nordenfjeldske som betyr mest for Bergens eksistens, i mindre grad Sunnmøre, i enda mindre grad Nordfjord, Sunnfjord og Sogn, og i minst grad strilelandet utenfor stuedøren. Dette var et enestående forhold for en norsk by. Alle våre øvrige kjøpsteder hadde på en helt annen måte direkte næringsinteresser i sitt nærmeste omland, det leverte betydelige varemengder som byene trengte for sin fjernhandel. Den bergenske kjøpmann, håndverksprodusent, skipperborger og ikke minst embetsmann var strilen økonomisk, sosialt og kulturelt overlegen; den store massen av byboere – svenner, læregutter, menige sjøfolk, fløttmenn, dragere, bryggearbeidere og tjenestefolk – følte seg hevet over ham.
Stril og bergenser
Vi må likevel på ingen måte oppfatte det slik at strilelandets manglende evne til å forsyne byen med eksportvarer betydde at det ikke var handelskontakt mellom by og bygd. Tvert om var det en nær forbindelse, men på et annet plan. Strilene var helt avhengige av korntilførsler fra byen, og når det gjaldt bergensernes behov for dagligvarer, var det nettopp strilelandet som dekket dem. Strilene leverte melk, smør, kjøtt, grønsaker og ikke minst sild og fisk. Fra Haus-traktene, Arna-distriktet og Samnanger-området kom bøndene med varer i kiper på ryggen eller i hestekløv opp Langedalen, så til fots over Borgeskaret, gjennom Hardbakkedalen og inn på rideveien nedover Isdalen – eller de drog gjennom Heldalen over Natland til Haukeland. Her støtte de sammen med bøndene fra Fana og Os og sammen satte de kursen for byen. Vel framme oppsøkte de sine faste kunder i smitt og smau – eller de gikk til Torget for å få avsetning for sine varer der.
Mesteparten av strilelandets varer kom likevel sjøveien til byen. Særlig på de store torgdagene, onsdag og lørdag, var det robåter overalt med fiskekister på slep. Det store flertallet av disse bukserte seg fram til Torget mellom skip fra mange nasjoner og jekter og småskuter fra småhavnene mellom Egersund og Troms, foruten hundrevis av nordlandsjekter når ett av de tre årlige nordlandsstevnene – «Nordfarstevnen» – var i gang. I stevnetiden kunne det bare være en smal renne åpent vann inn til Torget. Helt inn dit måtte strilene med fisken, ifølge byvedtektene, og der ble den solgt direkte fra robåten inntil salget gjennom en ny bestemmelse i 1911 gikk over til diskesalg fra selve Torget. Mange robåter drog likevel ikke inn til Torget, men fant veien til en av de faste bondehandlerne, eller de la til ved almenningene mellom sognejekter fullastet med ved, for å losse bondevarer som så ble brakt opp til faste kunder i hjemmene.
For strilen var den ukentlige turen til Bergen – eller til «Rauduri» som han gjerne kalte byen på grunn av de røde teglsteintakene – en tvilsom fornøyelse han helst så seg foruten. Kjøpslåingen med byens fruer, madammer og ikke minst tjenestepiker var en skjærsild der de rappe, bergenske replikker bare sjelden ble avbrutt av strilens langsomme, sindige forsikringer om fiskens kvalitet og det berettigede i den prisen han forlangte, slik vi kjenner det fra Amalie Skrams treffende nærbilde i Hellemyrsfolket.
Til tross for det ofte ubehagelige møtet med byen var det ikke så få striler som øynet mulighetene til et materielt sett bedre liv der. Noen få slo seg ned som høkere eller utøvere av enklere håndverksfag, men de fleste havnet i yrker som rangerte lavest i byen, inntektsmessig og sosialt. Mennene ernærte seg som sjauere, fløttmenn, dragere, hestekusker og løsarbeidere. Kvinnene ble vaskehjelper, strikkersker, spinnersker, selgekoner – og ikke minst tjenestepiker. Det er kanskje ikke så rart at nettopp mange av byens tjenestepiker, med sin opprinnelse på strilelandet, distanserte seg fra sin fortid ved å bli strilenes arvefiender.
Byen og strilelandet vokser sammen
Strilelandet er i dag på god vei til å erobre Bergen. Men samtidig kan vi tale om at byen gradvis har erobret strilelandet. Den startet mot slutten av 1700-tallet, med bygging av store, praktfulle lystgårder i nabodistriktene, der byens storborgere og embetsmenn tilbrakte sommermånedene.
Noen eksakte tall for tilflyttingen til Bergen har vi ikke før i 1920. Av et samlet folketall på 91 000 dette året var 38 % født utenfor byens grenser. 13 % eller 11 500 personer var født på strilelandet. Strilene utgjorde da den klart største innflyttergruppen i byen. Bare 2 % var født i Sunnhordland og 1 % i Hardanger og på Voss. Bergen, som i 1735 hadde 12 000 innbyggere, ville bare ha hatt 3-4 000 innbyggere omkring 1800 hvis det ikke hadde vært for det store innflyttingsoverskuddet. I virkeligheten var innbyggertallet i 1801 18 100. Går vi fram til 1967-68, kom 25 % av alle som flyttet til Bergen fra strilelandet – fra områder som befant seg innenfor en sirkel med radius på 5 mil, målt fra Fisketorget. Det interessante er at tilflyttingen fra det nære omland var langt mindre i andre byer.
I denne utviklingen ble stadig videre områder av det tradisjonelle strilelandet en del av Bergen by: Sandviken fra Mulelven til Helleneset i 1877, hele Årstad herred i 1915, Gyldenpris (annektert fra Laksevåg) i 1921, Fyllingsdalen 1955 og så, den store byutvidelsen i 1972, da Åsane, Fana, Laksevåg og Arna ble innlemmet i byområdet.
Strilens gradvise erobring av byen og bergensernes tilsvarende erobring av strilelandet, har visket ut mange gamle skille mellom bygd og by. Konfrontasjon er blitt erstattet av samarbeid. Betegnelsen «stril» – en gang en ytterst nedsettende karakteristikk, flittig brukt i lystige selskaper i Bergen, hånlig kastet etter bønder og fiskere på deres vandring gjennom byens gater eller anvendt som argument under fiskesalget på Torget, oppfattes vel stort sett i dag som en nøytral karakteristikk på linje med «trønder», «sogning» – eller «bergenser». Skjønt ikke helt. Dertil har vel den økonomiske, sosiale og kulturelle kløften mellom naboene her vest vært for dyp – og vart for lenge.
