Før istidene gikk fastlandet trolig helt ut til Marsteinen. Fra Vidden rant elvene gjennom trange, V-formete daler som skar seg ned i et gammelt, svakt bølgende landskap. Da klimaet ble kaldere, og istidene satte inn, ble de første breene dannet øverst i dalene. Snø som blåste ned fra Vidden, hopet seg opp i forsenkninger i terrenget. Tykkelsen av disse snølagene ble etter hvert så stor at de nederst ble omdannet til is. Isen beveget seg deretter sakte, men sikkert nedover dalen og grov etter hvert ut trauformete fordypninger, botner. Isen forsvant og kom tilbake igjen, gang på gang. Særlig i begynnelsen av hver istid ble botnene gravd dypere. Tarlebøvatnet øverst i Våkendalen, Hardbakkadalen og Isdalen oppe under Ulriken er områder hvor lokale breer fikk gravd ut botner.
Men det var ikke bare i begynnelsen av de enkelte istidene at gravingen fant sted. Etter hvert som hver av istidene ble mer omfattende, fløt de små breene sammen. Storbreen var sterkere enn de lokale breene hver for seg. Slik gikk det til at det ble gravd ut en hoveddal, som var dypere enn sidedalene. Svartediket ligger i hoveddalen. Sidedalene ble såkalt hengende daler, med fosser og stryk ned mot hoveddalen.
