The Fjord - a blue lung

Mens kystvannet alltid er fritt for is, er dette langt fra tilfellet i fjordene. Her legger det seg is ganske ofte, men som oftest bare i begrensete områder og i kortere perioder. Bare i de aller innerste delene av noen få fjorder regner vi med is som nærmest årvisst, og da ikke nødvendigvis permanent vinteren igjennom. Blant disse hører Åkrafjorden, deler av Indre Hardangerfjorden, Eidsfjorden innenfor Stamneshella og Mofjorden. I ytre fjordstrøk, derimot, kan det gå mange år mellom hver gang fjordvannet fryser.

Den viktigste forutsetningen for isdannelse er at det ligger et lag med brakkvann på toppen, slik tilfellet er i mange indre fjordstrøk med stor ferskvannstilførsel. Brakkvannet er lettere enn saltvannet under. Dette gjør at det blir lite vertikal blanding av vannmassene. Vinteravkjølingen er derfor begrenset til et tynt overflatelag. Da skal det ikke mye til før islegging blir et faktum. I tillegg er det to forhold som i særlig grad fremmer isdannelsen: Et svakt regn eller snøvær som etterlater seg et tynt lag med ferskvann eller issørpe, kan være nok til å sette det hele i gang, men aller viktigst er det at det er lite vind, slik at det varmere sjøvannet under ikke virvles opp. Eidfjord er et eksempel på en fjord der islegging er relativt sjelden. Selv om det er stabil ferskvannstilførsel og et kaldt vinterklima, hindrer østavinden fra Hardangervidda at isen legger seg.

Etter at vassdragene ble regulert slik at vannføringen om vinteren mange steder kom til å øke vesentlig, førte det også med seg hyppigere og mer utbredt islegging. Mange steder i landet ble dette et så alvorlig problem at en har satt inn mottiltak for å svekke prosessen.

Islegging kan en egentlig bare hindre ved tilførsel av varme, og denne varmen kan bare tas fra sjøvannet selv. Den enkleste måten er å blåse luft ned i dypet. Når luften stiger opp i tusenvis av små blærer, drar den med seg det varmere sjøvannet, og det blir et isfritt område. En annen metode som er mer effektiv over større arealer, er å føre ferskvann (f.eks. fra kraftverk) ut på stort dyp, slik at det skjer en direkte primærblanding mellom ferskvannet og sjøvannet. På den måten bringes varme oppover i vannmassene.

På våren og forsommeren enkelte år blir overflatevannet i mange av fjordene sterkt turkisfarget. Fargen er ikke ulik den en finner i vann som får smeltevann fra breer, men forklaringen er en annen.

Årsaken er kalkflagellaten Emiliania huxleyi, ørsmå alger på 5–6 mikrometer, som opptrer i enorme mengder når forholdene er de rette. Algene er ikke giftige som mange andre algeslag, men når det blir mange nok av dem, kan de fortrenge annet liv i sjøen. Fisk vil ofte trekke seg unna, gjerne til dypere vann. Kanskje nettopp dette er årsak til at hekkingen til ternene på Vestlandet mange år svikter.

Algeoppblomstringen stimuleres av lange perioder med sol sammen med rikelig tilgang på ferskvann. Fenomenet kan opptre lokalt, men enkelte år kan store deler av Hordalandskysten være preget av turkis vann. 1993 var et slikt år, teppet av kalkflagellater bredte seg da fra Indre Hardangerfjorden til havet vest for Bømlo og Øygarden. I enkelte fjorder, som Osterfjorden, er fenomenet ytterst sjeldent.

Det er ikke dokumentert, men mange som bor på kysten, mener at turkisfarget sjø nå forekommer oftere og mer omfattende enn før. Kan økt hyppighet være et forvarsel om varmere klima og tidligere vår? Eller har oppblomstringene sammenheng med vassdragsreguleringer med endringer i mengder og tidspunkt for når ferskvann når fjorden? Spørsmålene er mange og mulige konsekvenser for naturmiljøet ukjente. Så langt er det giftalgene som har fått størst oppmerksomhet, ettersom de utgjør en trussel mot oppdrettsanleggene langs kysten.

I sjøen foregår det produksjon av planteplankton når det er tilstrekkelig med lys og næringssalter. Dette er næringsgrunnlaget for dyreplankton og høyere livsformer. For det meste fortæres planktonet i den eufotiske sonen (0–30 meter), men en god del synker lenger ned og går i forråtnelse i dypvannet. Noe avsettes også på bunnen sammen med slam fra elvene. Forråtnelsen er en nedbrytning av det organiske stoffet til forholdsvis enkle organiske og uorganiske forbindelser (mineralisering). I denne prosessen forbrukes det oksygen. Er det stor tilførsel av organiske stoffer, kan alt oksygenet i vannet bli brukt opp. Det utvikles da hydrogensulfid, som er en velkjent, illeluktende og giftig gass. Da vil alt normalt liv i dypvannet forsvinne. Slike forhold har vi i mange fjorder, permanent eller bare sporadisk. I noen tilfeller skjer dette fordi fjordvannet tilføres mye næringssalter fra jordbruk, industri eller befolkning (eutrofiering). I andre tilfeller er oksygensvikten et resultat av et naturlig misforhold mellom tilførsel og forbruk av oksygen.

Oksygensvikten utvikler seg vanligvis først i bunnvannet og brer seg oppover. Etter lang tid kan det komme så langt at nesten hele vannmassen under terskelnivået blir råtten. Men selv om ikke omfanget av utviklingen blir så ekstrem, kan tilstanden bli kritisk for alt liv i bassengvannet og ofte også for deler av mellomlaget. Det kan skje ved dypvanns- og bunnvannsutskiftning, når den en gang endelig kommer. Da vil det råtne vannet bli løftet opp, og den fastsittende floraen og faunaen høyere oppe blir forgiftet langt over de nivåene som tidligere var omfattet av det giftige vannet. Slikt har skjedd mange steder med liknende forhold, men i Hordaland er det dokumentert bare i Nordåsvatnet og Store Lungegårdsvannet.

Brislingen har sine viktigste gyteområder i Skagerrak, Kattegat og Nordsjøen, men denne småsilda kan også gyte i vestlandsfjordene. Brislingen gyter fra februar til utpå sommeren. Yngelen driver med kyststrømmen og overvintrer i vestlandsfjordene, der den blir gjenstand for fiske neste sommer og høst. Den er da blitt 10–12 cm lang. Kjønnsmoden blir brislingen i en alder av 2–3 år; arten blir sjelden mer enn 5 år gammel.

Brislingen er en pelagisk stimfisk. Om sommeren kommer den ofte helt opp til overflaten, mens den om vinteren, når overflatevannet er kaldt, gjerne står på noe større dyp. Brislingen forflytter seg også opp eller ned i takt med vekslinger i lyset. I klarvær om dagen står den gjerne dypt, men om ettermiddagen kommer den i små stimer mot overflaten.

Om sommeren og høsten foregår det årvisst fiske med snurpenot etter brisling i fjordene i Hordaland. Spesielt Sunnhordlandsregionen har tradisjoner for brislingfiske. Om høsten blir stimene lokket opp fra dypet med kraftig lys. Brislingen, hovedsakelig ettåringer, leveres til hermetikkfabrikker for produksjon av «sardiner» eller «ansjos». Størrelse og fettinnhold er avgjørende for når notfisket kan åpnes. Siden er det kapasiteten på landmottakene som avgjør fangstmengdene. Brislingfisket har til tider vært omstridt, fordi også annen fisk tiltrekkes av lyset og blir fanget sammen med brislingen. Ikke sjelden hoppet brislingen ut av nota når det var annen fisk sammen med den.

Når kastet er gjort og brislingen fanget, overføres den til låsesteng i minst tre døgn for å tømme seg for åte før hermetikkfabrikken kan ta imot fangsten. Brislingfangsten oppgis fortsatt i gamle mål som skjepper (1 skjeppe = 20 liter).