Sålesnes (Helge Sunde)

Sålesnes

Sålesnes

HARDANGER SLATE

Jondal has one of the country’s oldest slate quarries. Roof tiles have been extracted here since the end of the 1700s, but the quarry is much older. Kvernurdi is mentioned in a diploma in 1421, when Bård Sigurdsson at Torsnes became the owner through a settlement. Already then it must have been customary to cut millstones here.

Essentially all of the slate quarries in Hordaland use stone from the bottom of the Caledonian thrust sheet, just over the phyllite, which in turn overlies the basement. All of these slates are metamorphosed sandstone. The Sålesnes-slate is the only exception. This is a strongly flattened granite, a granitic gneiss, which originally contained big crystals of red K- feldspar, together with quartz. But, the centimetre-sized feldspar crystals were very reduced in size by pressure. The remains of some of the crystals can still be seen as red “eyes” in the slate. Otherwise, the feldspar grains have largely been altered to light mica (muscovite). The same altered granitic gneiss re-emerges at Hereiane, where a bit more of the original bedrock is exposed. The metamorphosis was not equally intense at all localities. The ruffians from the Middle Ages knew how to choose the sites with the strongest metamorphism to get the best cuts of slate. 

Mica is a flake mineral that has grown in a certain direction at this locality, contributing to the development of the strong slate structure in the bedrock. Such metamorphosis from granite to granitic gneiss is typical in the thrust sheets on Westland. But, seldom to such an extent as in Sålesnes, with so little left of the larger feldspar grains and so much generation of mica. This intense and thorough alteration occurred at great depth. It was the result of the bedrock being pressed down deeply under the influence of the same forces that caused the collision with Greenland. The effect of the pressure on the bedrock varied, and the granite at Jonahornet was more affected than other areas.

The mica gneiss is best suited as large, slightly thicker slabs. Nonetheless, it has been much used in roofing. Best known are the big, rectangular roof plates, which are quite common in Hardanger. But, smaller roof slates have also been produced. In earlier times, millstones were a main product, with baking slabs and drying ovens as additional items. Since then, the Sålesnes slates have been widely used in sidewalks and in building stone, both in Bergen, Haugesund and Stavanger.

På veg til kyrkje, på kaien på Solesnes

Kring midten av 1800-talet og framover mot 1900 var solesnesheller ein av dei store eksportartiklane frå Hardanger. Ned til sjøen gjekk transporten på spesialbygde sledar og fraktefarten vidare vart det jekteskipperane som stod for. Det segla steinlasta jekter frå Hardanger, og særleg frå Jondal, kring heile kysten; nordover og sørover: til Jæren med steinheller og heimatt med poteter. Om arbeidet i helleberga i femårsmeldinga 1851–55, seier lensmannen i Jondal at mykje av steinen går til Bergen, Haugesund og Stavanger. Arbeidsstyrken er 30-40 mann, dei driv helst vår, sommar og haust, og dei tener «temmelig godt». Lensmannen i Strandebarm omtalar arbeidet i «Helleurdi» og seier at det er vanskeleg å skaffa drenger, fordi minst 40 husmenn, strandsitjarar og lauskarar frå bygda arbeider på Solesnes, frå mars til november.

 

I meldeprotokollane til Havnefogden i Bergen ser vi i 1896 at frå juli til november er det registrert 151 tonn heller, frakta på skøytene «Nornen», «Manger» og «Solesnes» og jektene «Brødrene», «Johanne Karine» og «Haabet». I 1904 er det frå mars til oktober registrert 269 tonn heller. Åra fram til 1910 var omfanget det same med opp mot 150 mann i sving i brotet på det meste. Det året vart det skipa ut frå Solesnes 5000 kvadratfamnar plattingsstein (fortausstein) og takheller. Fortenesta var bra, og med 25 prosent av salsinntektene i godtgjering gjorde grunneigarane òg gode pengar. I dag har vogntoga teke over for jektene. Men framleis syng hammaren i helleberget under Jonahornet.

«Hellebenkane» var sjølve arbeidsstaden der arbeidslaget braut ut hellene. Dei låg i «viker» oppover i urda. Når dei hadde skote laus ei skuffe, gjekk dei i gang med å kløyva skuffa med stålkniv; først i to, så i fire, så i åtte. Når alle flak var like tjukke, tok dei storhammaren og slo dei tvert av, så vide som hellene skulle vera. Deretter vart flaka finkløyvde til heller og kantslegne med setthamrar: store rastheller og smalare overliggjarar.

 

Dei gamle bergmennene i kvardagsbunad var eit syn: på hovudet ein sydvest eller ein gammal hatt, eit ullband om halsen og ei vid, sid ulltrøye full av steinmjøl i bringa og armane. Kvar fredag kom eigarane og kravde leigepengar, og laurdag tok arbeidarane på heimveg, om vêret var til å leggja ut i. Og når du møtte dei sundagsmorgonen ved kyrkja, i fine vadmålsklede, reinraka og kjemde, ville du knapt kjenna dei att. Dei var velstandsfolk, desse karane.

Vegane ned til fjorden var hellelagde og bukta seg ned lia. Her skreidde dei ned store lass med heller. Ved svaberget la jaktene heilt inntil. Store stigar låg frå land og ut på skipsrekkja. På desse drog dei hellene ut og firte dei ned i lasterommet: takstein, golvstein, fortaustein og trappeheller. I tunet ved fjorden er alle vegar dekte av gangheller.

See also

Places in muncipality