Det lå kanskje ikke helt i kortene at middelklassegutten og kjøpmannssønnen fra Bergen skulle bli en stor naturviter, eller kanskje var det nettopp det det gjorde. Unge Michael gjorde det helt greit på skolen, men interesserte seg nok mest av alt for naturvitenskapene, som han eksellerte i. Han sa selv at han «fikk en uimodstaaelig Lyst til Naturens Studium» i disse årene, og den lysten slapp aldri taket. Så selv om «flere av mine lærere (…) alvorlig formanede mig til at legge naturhistorien på hylden» , fortsatte han sine innsamlinger, beskrivelser og studier av naturlivet der han bodde: i Bergen, siden i Sunnfjord, i Nordhordland og til slutt i Christiania.
Det var mange som likte å studere naturen, og opptil flere av dem publiserte funnene sine. Det som skiller Sars ut fra alle de andre beskriverne av naturen, er hans evne til å «tenke utenfor boksen». Sars våget å utfordre de satte «sannheter», og resultatet ble teorier som endret forståelsen av hva et dyr virkelig er – og hvor det kan befinne seg. Vi dagens studenter av naturen kan lene oss på Sars’ grunnleggende arbeid når vi prøver å forstå dyrelivet i havet. Når vi i dag på museet studerer manetenes livssykluser, er det med bakgrunn i en banebrytende publikasjon som Sars skrev i den tiden han jobbet som prest på Kinn, derfor dro vi også til Kinn for å se om vi kunne forstå hva som inspirerte ham til å gå så brutalt nye veier med tankene sine. Var det kirken eller kanskje landskapet? Vi tror det mest av alt var kirkeveien.
Teologiens iboende trygghet
Michael Sars begynte sine universitetsstudier i 1823, og selv om han nok fulgte alt han fant av naturhistoriske forelesninger, var nok presset til å finne et «brødstudium» – noe som kunne skaffe ham en inntektsbringende jobb, stort. De fleste som var interessert i naturvitenskap, valgte ofte enten medisin eller teologi, og valget falt på sistnevnte. Det var allikevel så trangt om penger at Sars måtte ta et toårig opphold i studiene sine for å samle seg litt penger for å kunne fortsette studiene. Mens han var huslærer hos sognepresten i Trøgstad, fortsatte han å lese teologi, men både sogneprestbarna i indre Østfold og to gutter i Christiania han siden leste lekser med, ble ofte tatt med ut i naturen for å studere og samle insekter og fossiler – det var nok mer naturvitenskap i alle disse lærergjerningene enn de lovende gutters foreldre egentlig hadde planlagt. Ferdig uteksaminert teolog reiste Sars i 1828 tilbake til Bergen og skaffet seg arbeid som lærer (han ble konstituert som adjunkt på Katedralskolen). Samtidig stevnet han fram slik han hadde gjort i sin egen gymnastid, med å samarbeide med alle naturviterne som kom innom Bergen. Stadsfysikus Lars Monrad lånte ham mikroskopet sitt, og Sars oppdaget dyrelivet i havet i større detalj.
Michael oppdaget også Maren Cathrine Welhaven, søsteren til hans gode venn Johan Sebastian. Det var opplagt at han ikke kunne forsørge kone og mulige barn på en privatlærerstilling, så i 1830 søkte og fikk han jobb som prest på Kinn i Sunnfjord. Maren og Michael flyttet inn på prestegården, som lå på Florøen, 4 mil fra nærmeste poståpneri og en og en halv mil fra hovedkirken på Kinn.
Sars brukte nok ikke mer energi enn høyst nødvendig i prestejobben – det var marinbiologien som var hans kall. Men hvilket kall – og hvilke resultater! Fra de vitenskapelige arbeidene Sars publiserte i de nesten ti årene familien bodde i Florø, kan vi se at han må ha tilbragt mye tid utendørs – både i båt og med «akvarier» i fjæra. De mange timene med nitide undersøkelser av de minste detaljer hos det underligste dyreliv kombinert med Sars’ vidttenkende konklusjoner gav oss noen av de viktigste zoologiske oppdagelsene i hele det 19. århundre. Publikasjonen «Beskrivelser og Iakttagelser over nogle mærkelige eller nye i Havet ved den Bergenske Kyst levende Dyr», som kom i 1835, løftet Sars opp i naturviternes anerkjente rekker, og studiene som lå til grunn for denne, var nok en av årsakene til at prestejobben hans tidvis kom litt i bakgrunnen.
Hva var så denne grunnleggende oppdagelsen innen biologien som Michael Sars presenterte for verden? Artikkelen fra 1835 presenterte for første gang teorien om «generasjonsveksling» eller metagenese. Det er når en arts livssyklus har en regelmessig veksling mellom en generasjon som har kjønnet formering og en eller flere generasjoner som har ukjønnet formering. Denne artikkelen var en videre bearbeiding av et problem han hadde begynt med seks år tidligere.
I 1829, like etter at han var ferdig som student, publiserte Sars en artikkel der han beskrev flere forskjellige havdyr han hadde observert levende – to av disse dyrene var nesledyr. Med bakgrunn i utseendet på dyrene kalte han den ene Scyphistoma , og det andre Strobila . Han så med en gang at Strobila så veldig ut som noen andre manetlignende nesledyr som het Ephyra – de ble ofte funnet svømmende rundt store glassmaneter. Sars tenkte derfor at Strobila kunne være et mellomstadium mellom polypper og medusaer. Men ingen visste hvordan nesledyrene levde eller formerte seg.
Kinn, Florø og feltarbeidet på reisen mellom
Det var like etter denne første artikkelen at de unge nygifte Sars flyttet til Florø , og forskningen videre på glassmanetene og andre «benløse dyr» tok av mens Michael ble rodd fram og tilbake til Kinn for å holde gudstjenester. Kanskje var det noe med stedet som inspirerte ham, eller var det bare naturen? Var det fraværet av storbyens mas? Svigerbroren Johan Welhaven spurte Michael om han ikke heller ville være prest i hovedstaden. I et brev fra Michael til Welhaven i 1837 svarer han bryskt: «Jeg vil Fanden ikke være Slotsprest i Christiania, thi hvorvel Bønderne maaske kan være vel tjent med mig (…), så er jeg dog for meget Naturforsker og for lidet Præst til at kunne optræde i Christiania i den sidstes Rolle, og spille vil jeg slet ikke.» Nei, han drømte nok heller om å kunne komme til Universitetet i Christiania, men det er en senere historie.
Vi vet ikke mye om hva Michael og Maren drev på med på Florø og Kinn – bortsett fra at Maren fødte fem barn i denne tiden, og at de gravla førstedatteren kun to år etter hun var født. Andredatteren Johanne døde 13 år gammel da de hadde flyttet til Manger, og av de 14 barna Maren og Michael fikk sammen, var det kun åtte som overlevde foreldrene sine.
Sikkert er det at Michael drev på med sine videre studier av manetene. Det skulle ta flerfoldige nitide observasjoner av levende maneter og polypper, men til slutt var hele livssyklusen til glassmaneten beskrevet. Sars så at befruktete egg ble til små larver som landet på fast bunn og ble til Scyphistoma. Disse delte seg så (ved ukjønnet reproduksjon), og ble seende ut som en furukongle (Stroblia) av små tallerkenlignende deler, og hver av disse tallerkendelene slapp så fri fra kongleformen som små Ephyra – som vokste opp og ble til voksne Medusa aurita –glassmaneter. Mye tid ute på havet, og enda mer tid med bøtter og kar i fjæra gav Sars muligheten til å se at alle de dyrene han tidligere hadde beskrevet som forskjellige arter, var forskjellige livsstadier av den same arten, og viktigere – at livssyklusen til glassmaneten hadde to forskjellige generasjoner: en (Strobila) som formerte seg ukjønnet, og en (Medusa – maneten) som formerte seg kjønnet.
Denne første vitenskapelige beskrivelsen av en endring i generasjonene rystet ved den gjengse definisjonen av hva et dyr egentlig er. Funnene gjorde Sars berømt også utenfor Bergens Amts kyster, selv om ikke alle fulgte med i de vitenskapelige svingene han presenterte for dem. I 1837 fikk han stipend til å dra på en reise rundt i Europa, og igjen skrev han til svogeren: «At jeg har tilbragt et Par Maaneder i Paris har Du vel hørt om, kanskee og seet mit Navn i franske Journaler; thi det var ikke frit for at nogle af mine Opdagelser gjorde Naturforskerne der lidt konfuse.» Vi kan nok love at selv om oppdagelsene nå er en trygg del av den naturvitenskapelige kunnskapen, kan manetenes livssyklus fremdeles forvirre en og annen ny student av marinbiologien. Sars’ 1837-turné var forresten en stor suksess, og hans arbeid og teorier ble kjent for mange som etter det fulgte med på hans arbeid.
Vi moderne studenter av naturvitenskapen har nok litt lett for å glemme historien – hvor kom teoriene vi jobber med til daglig, fra – både vitenskapshistorisk og menneskelig. På 1830-tallet hadde teknologien for detaljstudier av små organismer begynt å komme, og tidlige redskaper for å samle opp liv fra havet annet enn det som kunne nyttes som mat, var blitt nesten «gjengs» innenfor naturvitenskapelige kretser. Moderne utstyr kombinert med gjentatte turer med innsamling og lange dager med observasjon gjorde at Sars klarte å finne den koblingen ingen før ham hadde sett – hvordan livssyklusen var for nesledyrene han observerte. Var det all den friske sjøluften i tillegg til innsamlingsmulighetene på vei til og fra kirken på Kinn som hjalp ham? Vi reiser etter for å se om vi kan finne igjen noe fra Michaels tid på Kinn. Kanskje vi også kan få hjelp av den friske sjøluften til nye innsikter? Eller kanskje kan vi samle inn på typelokaliteten til en av de mange artene han beskrev derfra?
På Kinn er det ikke mange spor igjen etter Sars – verken presten eller vitenskapsmannen. Selve kirken er nok omtrent helt lik slik den var på 1830-tallet, selv om den ble litt modernisert i 1868 og tilbakeført til gammel stil i 1911. Klokketårnet som nå er inngangen til kirkegården, ble satt opp i forbindelse med tilbakeføringen – de gamle klokkene som henger der nå, hang før i selve kirken. Lektoriet fra 1200-tallet var der nok også mens Sars døpte og konfirmerte, viet og begravde, men utenom kirkebøkene er det ingen lett synlige spor etter Sars. Gravstedet til eldstedatteren Julie Henriette Sars, som døde bare to år gammel, har ikke blitt beholdt til i dag – de eldste gravminnene vi fant rundt kirken var fra 1850-tallet. Kanskje har Sars døpt eller viet noen av dem? Men kanskje tenkte han ikke nevneverdig på det.
En ikke ubetydelig gjeld
Kanskje tenkte han mer på hvordan han skulle skaffe penger til det neste vitenskapelige verket han trengte for å kunne fortsette studiene sine? Familien Sars hadde aldri noen overflod av penger – og de pengene de hadde, gikk til å fortsette og fremme vitenskapen. I et arbeid fra 1840 – like etter at familien hadde flyttet fra Florø og Kinn til Manger – skriver han i en fotnote: «Sjelden have Videnskabsmænd i vort Land Leilighed til at anskaffe sig alle de nødvendige Hjælpemidler; saaledes kan jeg for min Deel sige, at jeg af Kjærlighed til Videnskaben saagodtsom ganske har opofret min Smule Formue til Anskaffelse av naturhistoriske Bøger (hvilke som oftest ere kostbare Kobberverker) og Instumenter, hvorved jeg er kommen i en for mig ikke ubetydelig Gjæld.» Denne gjelden prøvde han å bli kvitt med å selge hele sin private samling av naturalia til Universitetet i Christiania da han ble ansatt der i 1854 – og selv om han fikk 4100 spesidaler (1,15 mill. kroner i dag) for hele den 34 000 objekter store samlingen, så brukte han nok overskuddet av inntektene på en ny forskningsreise (hans andre innsamlingsreise til Lofoten og Finnmark), og kanskje enda flere kostbare bøker og instrumenter. Gjelden skulle følge ham livet ut.
Prestegjerningen så ikke ut til å legge nevneverdig bånd på oppførselen til Sars heller. Asbjørnsen beskrev ham i et brev til den svenske vitenskapsmannen Lovén på denne måten: «Det gjør godt at see et saadant aabent freidigt Andigt, som Sars´s; at høre saadan hjertelig Latter som hans, at blive behandlet saaledes ligefrem som bon Cammerad af en saa udmerket og fortræffelig Mand gjør naturligvis også godt, (…) Jeg vil ikke tale om, at jeg i videnskabelig Henseende virkelig profiterede mere af de faa Timer jeg var sammen med Sars, end af Andres semester-lange foredrag. Forresten ryger han Tobak som en Burian og bander som om han aldrig havde været paa en Prækestol.»
Dyreliv på dypet
Sars var nok mer eksemplarisk som vitenskapsmann enn som lokalprest. Når vi ser på artiklene han publiserte, ser vi en tenker som turte tenke utenfor de gitte rammene – både når det gjelder hva et dyr er, og hvor et dyr skal kunne være. I første halvdel av 1800-tallet var det en alment kjent «sannhet» at det ikke fantes noe liv dypere enn 300 favner – ca. 550 m, og at det ble mindre og mindre liv jo dypere en kom før denne grensen. Dette var en teori Sars tydeligvis ikke brød seg nevneverdig med. Kanskje testet han dype skrapinger mens han dro til og fra kirken på Kinn. Både Solheimsfjorden og Rekstrafjorden har områder som er dypere enn 300 m. I tiden etter Kinn var dette en av de forskningsretningene som interesserte Sars, også disse resultatene gjorde ham viden kjent både i egen tid og i ettertiden.
De første publikasjonene Sars skrev om dyreliv på dypet, kom fra ekspedisjonene han fikk foreta til Lofoten og Finnmark (1849) og til Trieste og Napoli (1852). Funnene av mye og til dels stort fastsittende liv som for eksempel sjøliljen Rhizocrinus lofotensis M Sars, 1868 slo beina under den azoiske teorien, og inspirerte til store ekspedisjoner – både Challenger-ekspedisjonen og ikke minst Den norske nordhavsekspedisjon (1876–78), som ble ledet fra Bergens Museum. Disse seinere arbeidene fra Michael Sars’ hånd tar for seg tema som fremdeles undersøkes: dyrs utbredelsesmønster. Fra å ha en imaginær dødsone fra 550 m og dypere vet vi i dag at det finnes liv til de dypeste delene av havet.
Michael Sars ble medlem i Styrelsen for Bergens Museum i 1851. Dette var nok en del av museets tydelige dreining mot et naturvitenskapelig og marint fokus, noe som skulle vises siden i blant annet Den norske nordhavsekspedisjon, som blant annet Michaels sønn Georg Ossian Sars var med på å lede.
Arven etter Sars
Slik Kinn ligger – helt ute på kanten av det store havet, og med en åpen fjord innover mot Florø, må det ha vært mange dager der været ikke spilte på lag. For å kartlegge livssykluser må man observere gjennom hele året – så det kom sikkert godt med at det måtte være jevnlige gudstjenester og møter med sognebarn på de mange øyene, da ble felttiden ikke bare begrenset til noen få dedikerte uker om sommeren slik de fleste andre naturvitere fikk til på hans tid. Selv om vi besøkte Kinn i eksemplarisk vær, fikk vi ikke samlet noe på noen av hans typelokaliteter, vi fikk ikke tak i en båt som kunne dra en skrape etter seg, og vi hadde ingen sognebarn vi kunne be om hjelp. Kanskje er en av lærdommene våre fra å besøke miljøet Michael Sars jobbet i, at vi kan finne bakgrunn for gode og viktige vitenskapelige oppdagelser og teorier like utenfor døren vår like gjerne som på ekspedisjoner langt hjemmefra. En systematisk og nitid studie av de små detaljene er ofte nøkkelen til spennende funn.
Den vitenskapelige påvirkningen fra Michael Sars merker vi fremdeles i dag. Et kjapt websøk viser oss mer enn 750 artikler som siterer arbeidene hans; de arbeidene som er mest sitert, er rapporten fra 1868 fra den zoologiske reisen til Lofoten og Finnmark, og beskrivelsen av «nogle mærkelige eller nye i Havet ved den Bergenske Kyst levende Dyr» fra 1835, som inkluderte både Strobila og Scyphistoma. Det er også en stor grunn til at vi fremdeles oppsøker hans gamle typelokaliteter: hans 138 arter (beskrevet enten alene eller sammen med sønnen Georg Ossian) var så grundige at hele 108 av dem fremdeles er godkjente artsnavn. Ikke bare beskrev han mange arter, i motsetning til de fleste andre naturvitere spesialiserte han seg ikke bare på en gruppe dyr. Sars beskrev arter fra flere forskjellige deler av dyreriket: hydroider, kammaneter, entoprokter, mosdyr, sjøpølser, sjøstjerner, mangebørstemark, bivalver, snegler, sjøharer, reker, rur, isopoder og amfipoder. Av hans hydroidearter er nok Podocoryna carnea («snail fur») mest kjent blant forskere i dag – den har blitt en modellorganisme i utviklings- og cellebiologi. En annen av artene han beskrev for vitenskapen, er Meganyctiphanes norvegica– den krillarten som er mest tallrik hos oss, og en nøkkelart i matfatet til hval, fisk og sjøfugl. Ikke bare var Michael Sars inspirerende for sine samtidige internasjonale kolleger, han er også hedret langt inn i vår egen samtid. Flere dyregrupper har blitt kalt opp etter ham, fra mikroalger og hydroider til fisk og bløtdyr, og hele slekter som kiselalgene Michaelsarsia (Haptophyta) og hydrozoan Sarsia (Cnidaria) bærer hans navn. Et av de første forskningsskipene våre het F/F Michael Sars , i 1979 bygget vi nok et forskningsskip som ble hetende F/F Michael Sars, dette ble solgt videre i 2003.
Ikke helt i egen by
På vår reise for å lete etter Michael Sars traff vi flere som sa vi måtte finne Sars-statuen i Florø. Vi gledet oss over å lete etter tegn på at Florø som by visste hvilken internasjonal viktig mann de hadde hatt i sin midte. I timene fra lokalbåten hadde tatt oss tilbake fra Kinn, og til hurtigbåten til Bergen skulle ta oss med videre, prøvde vi derfor å finne spor av Michael Sars i Florø. Prestegården ble nybygget i 1899 og kirken i 1882, så ingen av disse er gamle nok til at de var der mens familien Sars bodde i området. Den mye omtalte statuen er en (viste seg å være en?) dobbeltstatue av sønnene Ernst og Georg Ossian – begge viktige og berømte vitenskapsmenn, og begge født i Florø (eller på Kinn, som det står om Johan Ernst). Ernst var 4 år da de flyttet til Manger, og Georg Ossian var 2 år. En kan kanskje argumentere for at ingenting er mer viktig for en mann enn hans avkom. Men nettopp når det gjelder Michael Sars, som fikk sitt internasjonale gjennombrudd for sine studier av vekslende generasjoner – basert på et arbeid han utførte i tiden på Kinn og Florø, ville det kanskje vært naturlig å ha ham også på pidestall i byen? Til slutt fant vi en liten gatestubb: Michael Sars gate (den krysser passende nok Kinnvegen) ikke så langt unna Florø Kirke. Det er kanskje helt rett sted – for Michael Sars gjorde jo sine store innsamlinger på vei til kirken …
Artikkelen er henta frå Årbok for Universitesmuseet i Bergen 2018.
