Et hav av muligheter

Kysten er lang og oppskåret av holmer, skjær, sund og fjorder. Klimaet er som det bør være. Og mange hordalendinger er født «med tang mellom tærne». Alle forutsetningene er til stede for fiskeoppdrett. Havet av muligheter er da heller ikke skuslet bort. Hordaland er landets viktigste lakseoppdrettsfylke, og alt taler for at ressursene i fjord og hav vil høre til vårt viktigste utkomme også for kommende generasjoner.

Ved utgangen av oktober 2003 hadde Hordaland 278 godkjente oppdrettslokaliteter for laks og regnbueørret i sjø. Disse lokalitetene ble brukt av 142 matfiskkonsesjoner. Det tilsvarer 16,5 % av alle slike konsesjoner i Norge. Enda viktigere er Hordaland for produksjonen av settefisk. 56,7 millioner individer er tillatt produsert i 68 konsesjoner, 26 % av landets samlede kapasitet. Årsproduksjonen av laks og regnbueørret var nesten 96 000 tonn i 2002. Oppdrett av andre arter (marine fisk, krepsdyr og skjell) har ennå ikke helt skutt fart, men mye forskning og utvikling innen dette foregår nettopp hos oss.

Naturgrunnlaget

Da oppdrettsvirksomheten bredte om seg på 1970-tallet, var det de mest beskyttete lokalitetene, som sund, poller, kjølper, kyllere, jorddammer og ferskvann,som først ble tatt i bruk. På Bømlo ble til og med en gammel kalkgruve benyttet. Også fjordene var populært oppdrettsfarvann. I Fjell arbeidet selskapet MOWI fra først av i avstengte sund – blant annet Veløykjølpo, et strømsund på 35 mål. Sundet ble avsperret,og pumper og strømsettere måtte monteres for å øke sirkulasjonen. Anlegget kunne gi 600 tonn laks pr. toårssyklus.1970-årene og første halvpart av 1980-årene ble en sammenhengende læringsprosess i å skjønne de biologiske konsekvensene av dårlige stedvalg. Etter hvert har en flyttet produksjonen til lokaliteter med bedre sirkulasjon. Det har også ført til at anleggene ofte ligger svært utsatt til for bølger.

Mange oppdrettsanlegg ligger fortsatt i fjordområder. Plante- og dyresamfunn i en fjord kan være ganske ulike de vi finner lenger ute langs kysten. En fjord har ofte en grunn terskel i munningen, men kan bli ganske dyp lenger inne. Grunne munningsterskler svekker vannutskiftningen. I tillegg vil avrenning av ferskvann til fjorden danne en overflatestrøm. Denne strømmen blir stadig mer salt etter hvert som den nærmer seg fjordmunningen og underliggende, saltere vannlag blandes inn. Når merdene ligger i slike blandingssjikt, vil det prege oppdrettsfiskens atferd og helsetilstand. Mye ferskvann kan gi redusert appetitt, men det vil også kunne rense fisken for parasitter, for eksempel lakselus. Frittsvømmende laks unngår slike blandingslag, dersom den fullt ut er tilpasset saltvann.

I fjorder og poller der terskelen er så grunn at det blir dårlig vannutskiftning, unngår en helst å legge oppdrettsanlegg. Under slike forhold kan det utvikles oksygenfritt bunnvann. Det kan i verste fall føre til omfattende fiskedød i merdene. Fiskeoppdrett slike steder vil også kunne påføre det marine naturmiljøet unødig ekstra belastning.

Laksen

Oppdrett av laks foregår stort sett etter samme produksjonsmetode i alle europeiske land som har naturgitte forhold for slik virksomhet. Settefisk og smolt produseres i avanserte karanlegg, med systemer for styring av både temperatur og lys. Stamfisken flyttes helst over i ferskvann, samtidig med at villaksen naturlig vandrer opp i elvene. Når fisken er gytemoden, strykes eggene og melke tilsettes, gjerne fra flere hannfisker. Før klekking overføres rogna til renner eller kar.

Yngelen som klekkes,lever først av eggets plommemasse. Når det meste av plommemassen er brukt opp, er den klar til startfôring. Dette er en kritisk fase som tidligere førte til stor dødelighet. Spesiell årvåkenhet er påkrevd; fôring og vannstrøm må styres nøye. Yngelen drar fordel av kontinuerlig lys på dette stadiet.

Når lakseungen – parren – blir større, må den gis et vintersignal over en viss tidsperiode for å sikre en fullgod overgang til smolt. Denne prosessen gjør fisken i stand til å overleve og vokse i saltvann, og dette er alt annet enn en selvfølge for fisk som er tilpasset et liv i ferskvann. Smolt produseres vanligvis som fisk under 100 gram. Senere års forskning har gitt oppdretterne muligheten til å produsere smolt både om høsten og forvinteren,i tillegg til den naturgitte perioden i mai og juni.

Smolten overføres til matfiskanlegg, enten med brønnbåt eller tankbil. Fisken leveres vaksinert og med helseattest. Norsk laks oppdrettes i merdanlegg, med standard konsesjonsvolum på 12 000 m3. På overflaten ser ikke et merdanlegg så stort ut,men merdene kan stikke dypt. De fleste matfiskanlegg i Hordaland rommer til visse tider av året opp mot 600 tonn levende laks pr. konsesjon. Mesteparten av laksens verdi legges til i sjøfasen, og den største enkeltkostnaden er fôr.

At fisken kan bli kjønnsmoden allerede som tert (etter én vinter i sjø), har til tider vært et problem. Ved bruk av tilleggslys kan en utsette kjønnsmodningen. Om våren vil de individene som hormonelt sett har gått inn i puberteten, akselerere i appetitt og vekstrate. Slik sett kan kjønnsmodningen være lønnsom for oppdretteren, vel å merke dersom han får solgt fisken innen kort tid. Går fisken for lenge,blir kvaliteten redusert, og gevinsten snur seg til tap.

Kveite – en ny oppdrettsart

Kveita oppnår bra pris, men har en komplisert biologi. Forskningsinstitusjoner og bedrifter i Hordaland har arbeidet mye med denne arten, men det klare kommersielle gjennombruddet har latt vente på seg. Stamfiskhold og eggproduksjon baserer seg på den kunnskap vi har om kveite i naturen, og om de fysiologiske endringene som skjer når kveita blir kjønnsmoden. Stryking av kveite gir normalt et godt utbytte, men vi vet ikke nok om hvor mange år en kveite kan gyte i fangenskap.

Eggfasen, fra befruktning til klekking, har en varighet på 12–14 dager under egnete temperaturforhold. Eggene holdes ved vanntemperatur på om lag 6 °C – og i mørke. Selve klekkeprosessen tar normalt ett døgn, men kan forkortes vesentlig ved bruk av en lysperiode. Plommesekkfasen, perioden når yngelen lever av plommemassen,skiller seg vesentlig fra annen marin fisk. Kveiteyngelen bruker svært lang tid på denne fasen (40–45 dager ved 6 °C). Dette gjør at det må stilles spesielle krav til oppdrettsmetodikk.

Den første tiden med kunstig fôring har lenge vært den største flaskehalsen i kommersiell yngelproduksjon. Overgangen fra å tære på plommemassen til å spise på «ordentlig» er en vanskelig tid for larven. En må benytte levende fôr den første måneden. Menyen kan bestå av alger, dels hjuldyr (rotatorier) og et lite krepsdyrplankton tilpasset et liv i ørkensjøer (Artemia).

Kveitene kan bli store og gamle, men yngelen vokser sent. Redusert vekst i en tidlig fase vil ikke fisken greie å ta igjen ved videre fôring. Kveiteyngel bør veie 5 gram etter 90 dagers effektiv fôring.

Yngelproduksjon av kveite har pågått siden slutten av 1980-årene, men settefiskproduksjon er ennå lite utbredt. Her mangler fremdeles kommersielle erfaringer. Produksjonsformen baserer seg på oppvarmet vann, og vil derfor naturlig kunne knyttes opp mot annen industrivirksomhet.

Det ble i 1996 omsatt i underkant av 100 tonn kveite i Norge, med en pris til oppdretter på mellom 55 og 65 kroner pr. kilo. I 1998 ble det omsatt 250 tonn, i 2000 548 tonn. Det internasjonale markedet domineres av frossen villkveite fra Stillehavet. Markedene for oppdrettskveite er i første rekke Nord-Europa. Etter hvert som volumet øker, forventer en at prisen vil synke. Det vil føre til endringer i distribusjonskanaler og produktutvalg, slik vi har sett for laksen.

Torsken – sid i buken og gytevillig

Det var torsken forskerne først kastet øynene på da marine arter skulle etableres i oppdrett. Allerede i 1983 viste havforskerne i Austevoll at torskeyngel kunne produseres i poller. Resultatene vakte oppsikt,og mange ønsket å satse på det nye eventyret. Teknikken baserte seg på naturhistoriske studier så vel som tidligere oppdrettsforsøk. Denne metoden var imidlertid utsatt for naturlige årstidsvariasjoner, slik at den årlige yngelproduksjonen varierte. Ettersom prisene også var dårlige, dalte den kommersielle interessen. Produksjonen var nede på et lavmål midt på 1990-tallet. Da var det bare Havforskningsinstituttet som produserte settefisk, nå i Parisvatnet i Øygarden. Metodene ble etter hvert gjort mer forutsigbare, og en tok i bruk mer årstidsuavhengige teknikker. Det førte til at den kommersielle interessen tok seg opp igjen. Fiskeridirektoratet delte ut nye torskekonsesjoner, og nærmere 500 oppdrettskonsesjoner var gitt ved utgangen av 2003. Over 120 yngelanlegg har fått konsesjon.

Stamtorsk lar en gyte naturlig, i motsetning til kveite. Torsken gyter mange egg. Ferdig befruktete egg blir samlet opp, og de bruker knappe to uker før de klekkes. Larvene er bare 3–4 millimeter når de kommer ut av eggeskallet. De er klar til å spise byttedyr etter rundt fire dager. Den viktigste føden i naturen er ungstadier av et vanlig krepsdyrplankton, raudåte. I yngeloppdrett bruker en fôrkulturer av samme typer som for kveite, supplert med tørrfôr. Larven vokser raskt, den kan øke kroppsvekten 15 % hver dag. Når den nærmer seg 15 millimeters lengde, gjennomgår den store endringer (metamorfose) slik at den ligner på en liten torsk.

Når torskeungen er blitt så stor at den kan produseres i merder, overføres den til tradisjonelle flytende oppdrettsanlegg av laksetypen. Dette skjer rundt 6 måneder etter gyting. Torsken oppfører seg annerledes enn laksefiskene i merdene, og svømmer gjerne langs notveggen. Finner den et hull, rømmer den mer enn gjerne. Oppdretteren må gjennomføre matfiskfasen meget effektivt, fordi fisken helst må selges før den gyter. Dette inntreffer når fisken blir to kilo, to år gammel. Det er også viktig at fisken ikke får for stor lever, derfor brukes et magrere fôr enn for laksen.

Kamskjellet – både hann og hunn i samme skall

Utviklingen av kunnskapen om oppdrett av kamskjell er også knyttet til Hordaland. Flere private selskap har deltatt i dette arbeidet. Samtidig har forskningsinstitusjonene Havforskningsinstituttet og Universitetet i Bergen begge vært viktige kunnskapsutviklere – og leverandører.

Produksjonen starter med at en henter inn ville stamdyr, som gis spesielle miljøforhold i fangenskap. I denne perioden fôres kamskjellene til de er gyteklare. Kamskjellet er en ekte hermafroditt, det gyter både melke og egg i løpet av en gytesekvens. Gytingen i oppdrett gjøres kontrollert for å unngå selvbefruktning, da dette antas å gi mindre levedyktig avkom. Gytingen i oppdrett skjer lettest i februar til mai, men også høstgyting er mulig. Hvert skjell produserer 2–20 millioner egg, og larvefasen varer i tre uker ved 18 °C. Da etablerer kamskjellet seg på bunnen – 0,3 millimeter stort. Liten yngel er leveringsklar 3–4 måneder gammel, ikke fullt 2 millimeter stor. Deretter holdes skjellet i et vekstanlegg fram til det blir 15 millimeter, for så å bli overført til en mellomkultur, gjerne i et sjøanlegg. Her vokser det opp til 5–7 centimeters størrelse. I neste fase sår en det ut på egnete lokaliteter. Høstingen skjer når skjellet er 4 år gammelt, med en skallhøyde over 10 centimeter.

For denne arten som så mange andre er larvefasen vanskelig å kontrollere. Men også større skjell som ligger fritt på havbunnen, kan ha høy dødelighet. Da er det først og fremst taskekrabben som tar for seg av denne delikatessen, selv om også sjøstjerner kan være en trussel.

Skjematisk framstilling av livsløpet for villaks (ytre pil) og oppdrettslaks (indre pil). Tallene viser laksens alder.

Villaksen gjennomgår en rekke stadier gjennom sitt livsløp. Utviklingen fra befruktet egg via larve og yngel til parr (lakseunge) tar i overkant av ett år og finner sted i samme elv som eggene ble gytt. Parren oppholder seg i elva i minst en sesong til (utviklingstiden er svært variabel), før den er klar til å vandre ut i fjorden (smolt) for å gjennomgå en sterk vekstfase. Den oppholder seg i havet i minst 2–3 år før den returnerer til samme elv som den ble født i, for selv å gyte. Ved gyting gjennomgår laksen store fysiologiske endringer, og de aller fleste laksene dør i løpet av gytesesongen.

En oppdrettslaks gjennomgår de samme stadiene, men utviklingen går vesentlig raskere i alle trinn. Den bruker om lag 11/2 år på å oppnå samme vekt som en villaks trenger 6 år på. Oppdrettslaksen regnes oftest som slakteklar når den har nådd en vekt på 3–7 kilo. Av hensyn til kjøttets kvalitet slaktes den helst før den blir kjønnsmoden.

For 20 år siden var det nok de færreste som forestilte seg at leppefiskene bergnebb, grasgylt, berggylt og grønngylt (bildet) skulle bli fisket kommersielt. Disse fiskene har bidratt til å løse et vesentlig miljø- og helseproblem i lakseoppdrett. Lakselus har vært og er et alvorlig helseproblem for laksen, og det er et viktig mål å redusere bruken av kjemiske midler for å bekjempe lusa. Leppefisk fiskes med ruser og overføres til laksemerder der de snapper lakselusa fra laksens hud og hindrer dermed denne skadelige krepsdyrparasitten i å skade verten. Samtidig begrenses begroing av nøtene ved at leppefiskene spiser på vekstorganismene, det vil si dyr som finner skjul og føde blant alger på notmaskene. Dermed bidrar de også til å bedre miljøforholdene i merdene ved å øke vanngjennomstrømningen. Levende leppefisk er verdifull, og fiske av disse artene kan gi en kjærkommen ekstrainntekt for mange langs kysten, ikke minst i Hordaland, som ligger sentralt i utbredelsesområdet. I 1998 ble 3 millioner leppefisk levert til lakseoppdrettsnæringen for avlusingsformål.

Yngel: Nyklekkete fiskeunger som lever av næringen i plommesekken en kort tid før de må begynne aktivt næringsopptak.

Settefisk: Kunstig klekkete fiskeunger som fôres en tid før de settes ut i ferskvann for videre vekst.

Smolt: Unger av laksefisk klare for utvandring fra ferskvann til saltvann. De er 1–6 år gamle, har en lengde på 12–20 centimeter og er sølvblanke. Smolten har før utvandringen gjennomgått en fysiologisk tilpasning til det å tåle saltvann (smoltifisering).

Stamfisk: Fisk som blir brukt til produksjon
av nye generasjoner i oppdrett.

Ørkenplanktonet Artemia (bildet) er en hardhaus som overlever total uttørking i saltsjøer, og klekkes fra spesielle eggkapsler etter regnskyll. Det lille krepsdyret gjennomgår et kort og hektisk livsløp, og må ha rukket å produsere nye eggkapsler før tilværelsen tørker ut igjen. Artemia har vist seg å være svært gunstig som yngelfôr i kveiteoppdrett. Organismen kan fungere som en levende vitaminpille, ved at ønskete næringskomponenter gis til fôrdyrene rett før de skal bli mat for fiskelarvene. Dette er en kjent teknikk, som brukes for å fôre opp mange ulike fiske- og krepsdyrlarver verden rundt.

Metoden er arbeidskrevende og dyr, slik at en prøver å utvikle et dødt fôr som oppdretteren kjøper ferdig. Men til nå er ikke en fullgod levendefôr-erstatning kommersielt tilgjengelig for kveite. Det er dessuten vanskelig å få ørkenplanktonet til å beholde den rette ernæringsmessige sammensetningen. Derfor brukes også lettere tilgjengelige krepsdyrplankton som skal sikre at yngelen oppnår høy kvalitet.

Grytås, G. 1991. Hva nå? Havbruksnæringen fram mot år 2000. John Grieg forlag.
Ingebrigtsen, O. 1982. Akvakultur. Oppdrett av laksefisk. NKS-forlaget.
Mortensen, S.; Eide, P. 1997. Et levende hav. Livet i havet langs norskekysten. KOM forlag.
Osland, E. 1990. Bruke havet… Pionertid i norsk fiskeoppdrett. Det norske samlaget.
Vassvik, V. 2000. Havbruk — et fargerikt eventyr. Eget forlag, Sunndalsøra.
Nøkkeltall fra norsk havbruksnæring. 2002. Fiskeridirektoratet. – http://fiskeridir.no

En velvoksen kveite donert til Havbruksstasjonen i Austevoll, der den gikk inn i tjeneste som stamfisk. Kveita har en komplisert biologi, og det er fortsatt flere uløste utfordringer i kveiteoppdrettet. (Havforskningsinstituttet)

Det er gitt mange konsesjoner til å drive torskeoppdrett i Hordaland, men foreløpig har ikke oppdrett av denne arten nådd de store produksjonsvolumene. (Ingvar Grastveit)

Inntil videre er kamskjell (bildet) og hummer de artene det satses mest på i havbeite i Hordaland. Voksne kamskjell lever nedgravd i sanden. I kommersielt oppdrett er det viktig å holde taskekrabbene unna kamskjellene. Derfor er det ofte nødvendig å sette opp lave gjerder på sjøbunnen. (Erling Svensen/Samfoto)

Arild Mostrøm i arbeid ved Bognøy Fiskeoppdretts regnbueørretanlegg ved Hamre på Osterøy. Fjordene rundt Osterøy regnes blant verdens beste områder for oppdrett av regnbueørret, på grunn av lav saltholdighet. Bare i dette anlegget var det mer enn 1000 tonn fisk da bildet ble tatt. Merdene er 17 meter dype. Beregnet tilvekst i anlegget denne dagen var ca. 10 tonn. (Stein Byrkjeland)