Alm, lind, ask, eik og hassel er de vanligste treslagene. Vi kan også regne med svartor, spesielt på steder der jorda er fuktig. Disse treslagene har naturlig utbredelse i områder av landet der det er kombinasjonen av høye sommertemperaturer og relativt milde vintrer. I Norge vokser edellauvskogen i kyst- og fjordstrøkene nord til Trøndelag. Nordvestsiden av Hardangerfjorden er ett av hovedområdene. Varmekrevende lauvtrær er gjerne å finne i bratte, sørvendte lier, opp til 250 meter over havet, på næringsrik berggrunn, for eksempel fyllitt eller andre lettforvitrende bergarter. Den sørvendte beliggenheten gir tidlig vår, med en påfølgende lang vekstsesong. I tillegg vil bratte berghamrer beskytte mot kald nordavind og fungere som varmemagasin og dermed redusere frostfaren. I edellauvskogen er det ikke bare artsrikdom av trær. Mangfoldet av fugler, blomster, sopp, lav, moser og insekter er også større enn i andre skogstyper.
Sannsynligvis har mye av den dyrkete marka i Hordaland en gang vært edellauvskog. I dag finner vi denne skogen nesten utelukkende i bratte og tungt tilgjengelige lier, der jorda i stor grad består av rasmateriale med lausjord og forvitringsjord. Men selv slike lier ble nyttet til beite og fôrhøsting i det tradisjonelle vestlandsjordbruket.
Vårblomstring
Tidlig om våren er skogen på sitt vakreste. Det har nok noe med lyset og de klare fargene i skogen å gjøre. I flere uker når sola ned til bakken, ettersom det ikke finnes lauv som kan kaste skygge. Bregner og annen vegetasjon stenger heller ikke for sola. Plantene står da spredt i skogbunnen og danner kontrast til partiene med åpen jord. Disse tidlige artene utnytter de første varme solstrålene, men de må også være forberedt på at vinteren kan komme tilbake på en kort visitt, med snø og nattefrost.
I april står de første vårplantene i full blomst. Mest iøynefallende er teppet av hvitveis i skogbunnen, ispedd dypt gule felt med vårkål. De lysegule rosettene som det gjerne er mest av i skogkanten, er kusymre. Er du i Ytre Hardanger, vil du i tillegg til dette fargespekteret kunne se de himmelblå blomstene til blåveis oppe på steinblokker og i bergskorter. Da er våren på sitt aller vakreste. Blåveisen har forresten en merkelig utbredelse i Hordaland,begrenset til et område i Fusa, Kvinnherad og Kvam. Noen tror at dette er rester etter en større utbredelse fra varmetiden for minst 6000 år tilbake. Andre forestiller seg at blåveis av en eller annen grunn har greid å etablere seg i dette området i seinere tid, og at planten derfor kan tenkes å være i spredning til andre områder i fylket.
Etter midten av mai, når både hvitveis og blåveis er på hell, er våren ennå ikke slutt. Nå går utviklingen raskt, spesielt hvis det er god varme i lufta. Den vakre orkidéen vårmarihand skyter fram stengler fra de feite bladrosettene, med samlinger av mange mørkerøde blomster i toppen. For ikke å snakke om ramsløk, som vokser tett i tett, spesielt der det er litt fuktig i skogen. Planten stinker av løk, og det er kanskje ikke så rart den får ha hele skogbunnen for seg selv. Utover i juni, når lauvet har kommet på trærne, går vårplantene under jorda, bokstavelig talt. Den lyse tiden i skogen er over, og artene som nå kommer fram, må være forberedt på en tettvokst skog med mye skygge.
Tid for festspill
Men edellauvskogen om våren er ikke bare nytelse for øyet. Har du øre for fuglesang, og er ute en tidlig morgen i slutten av april, vil du høre et helt orkester i full utfoldelse. I april og mai er tiden for pardanning og reirbygging. Da synger fuglene i edellauvskogen av full hals. I løpet av mai ankommer flere sangere, for eksempel munk, med sin karakteristiske hette (hannen har svart hette, hunnen har brun). Munk kan høres på flere hundre meters avstand. Det finnes knapt en edellauvskog i Hordaland uten munk som hekkefugl. Hannen markerer territoriet sitt med en usedvanlig høy og vakker sang. Sangen har to formål. Det ene er å holde andre hanner unna territoriet, det andre er å lokke til seg hunner. Studier av sangere har vist at de hannene som synger kraftigst og mest variert, blir raskest paret med en hunn og har størst sannsynlighet for å kunne pare seg med flere andre hunner. Monogamiet er ikke noen ettertraktet dyd hos fuglene!
Fugler som hekker i edellauvskog og annen tettvokst skog, har utviklet en kraftig og variert sang. Jo tettere vegetasjonen er, jo vanskeligere er det å bli sett på avstand, og jo viktigere blir lyden som kommunikasjonsmiddel. Derfor synger skogsfugler generelt kraftigere og vakrere enn for eksempel fjellfugler. Tettheten av fugl er svært høy i edellauvskogen, ca. 900 par per km². Til sammenlikning er tettheten i furuskog med blåbærlyng ca. 350 par per km².
De fleste fuglene som vi til daglig ser i tettbygde strøk, hører egentlig hjemme i edellauvskog. Svarttrost, rødstrupe, bokfink, gransanger, gjerdesmett og en rekke meiser har sitt opprinnelige levested i lauvskogen. Meiseartene og mange rødstruper, svarttroster og gjerdesmetter overvintrer i Norge, mens bokfink, gransanger og de svarttrostene og rødstrupene som ikke har overvintret, ankommer skogene i april.
Edellauvskogens karakterfugl er kanskje spettmeisen. Denne snodige fuglen kan klatre nedover stammen med hodet først. Ingen andre fugler i Norge mestrer den teknikken. Spettmeisen er avhengig av hassel- og eikenøtter og hekker i hulrom i gamle trær. Til forskjell fra spetter og noen meisearter hakker den ikke ut egne hull, den kitter igjen hulrom i stammen med fuktig leire, slik at hullet passer perfekt til kroppsstørrelsen. Spettmeisen er standfugl. Det vil si at den holder seg i det samme området sommer som vinter, og paret forsvarer territoriet sitt hele året. Størrelsen på territoriet varierer med tilgangen på nøtter. I gode år med mye nøtter er områdene små, mens i år med lite nøtter må den utvide territoriet som skal forsvares mot andre spettmeiser. I april–mai er spettmeisen lett å høre, med sine klare fløytetoner og raske triller.
Stort biologisk mangfold
Ingen naturtyper i Norge er så rike på arter som edellauvskogen. En viktig årsak til denne rikdommen er at disse skogene inneholder svært mange treslag. Trær og strøet fra trærne utgjør et meget viktig levested for en lang rekke organismer. Noen lever av å bryte ned strøfallet, andre arter (mykorrhiza-sopp) er knyttet til treets røtter, og en mengde insekter og edderkoppdyr lever i toppen av trekronen.
Hvilke arter som lever på trestammene, er ofte avhengig av treslaget og av alderen på treet. Unge trær med glatt bark er velegnet voksested for skorpelav. På eldre trær vil barken ofte sprekke opp, og nye lav- og mosearter vil kunne etablere seg. Etter hvert som treet eldes, vil ulike sopparter hule ut stammen, og dermed dannes igjen nye levesteder, nå for en rekke insekter som krever hule trær. Og når treet dør, tar atter nye arter over, spesielt insekter og sopper. Trestrukturen svekkes med tiden. Til slutt faller treet og blir liggende på bakken. Igjen finner nye insekt- og sopparter leverom. Etter hvert som nedbrytningen av den liggende stammen går sin gang, blir både floraen og faunaen skiftet ut. På dette viset blir mangfoldet stort: Gjennom alle faser, fra småplante til liggende dødt tre, har ulike arter holdt hus, hver art med sin besøkelsestid.
Et større forskningsprosjekt om biologisk mangfold i skog er blitt utført ved Gravdal i Kvam kommune. Her viste det seg at for artsgruppene karplanter, moser, makrolav, kjuker, skallsnegl og bakkelevende biller er det mange flere arter i edellauvskog enn i furuskog per arealenhet. Antall arter i edellauvskog som er oppført på den norske rødlisten, det vil si arter som antas å være nasjonalt truet eller sjeldne, var over tidobbelt sammenlignet med produktiv furuskog. Faktisk er det stor sannsynlighet for at vi finner en sjelden eller rødlistet type insekt, mose- eller soppart, for eksempel mosen råteflak eller soppen rustkjuke, på døde, godt råtne og liggende store trestammer.
Det høye og spesielle mangfoldet betyr at skogbruket skal vise stor varsomhet med hogst og skogplanting i edellauvskog. Det gis ikke lenger støtte til treslagsskifte eller skogsdrift i slik skog. Slik sett er situasjonen for våre edellauvskoger langt bedre i dag enn den var på 1950- og 1960-tallet. Den gangen var det få eller ingen som tenkte på miljø og biologisk mangfold i forbindelse med skogbruk. Men det store mangfoldet av arter har vært kjent lenge. Derfor ble det på 1970-tallet satt i gang registreringer til en verneplan, som i 1984 resulterte i oppretting av 19 verneområder med edellauvskog i Hordaland.
Dynamikk i skogen
En rekke plantearter er avhengige av åpen jord eller små lysåpninger i skogen. Noen av disse artene har frø som kan ligge i mange år i jorda og vente på at et tre skal bli felt av storm, eller at det skal inntreffe et ras eller steinsprang. Da øker solinnstrålingen til jorda, og frøene spirer raskt. Små undertrykte trær av for eksempel alm eller ask vil også benytte anledningen til raskt å skyte i været. Innen en 10–20 års tid er den lysåpne flekken i skogen atter overskygget. Det fører til dårlige tider for de lyskrevende artene som kom inn etter stormfellingen eller raset, og derfor forsvinner de igjen. Slik blir det en dynamikk i skogen, der de forskjellige artene på bakken flytter seg fra sted til sted.
Økt mangfold
Styving, slått og beiting i edellauvskogene opphørte mer eller mindre midt på 1900tallet. Slike høstingsskoger var vel knapt å regne som skog, de var snarere styvingslier, der trærne var avstandsregulert for å gi rikelig med lys til vegetasjonen på bakken. Grunnlaget for slått og beiting var dermed best mulig. Edellauvskogene i dag er i en gjengroingsfase. Mange av trærne har vokst opp de siste femti til sytti årene, og er ennå unge. De gamle styvingstrærne skiller seg klart ut der de står som gjenværende rester av et gammelt kulturlandskap.
Det er særlig ask, gråor og hassel som nå fyller rommet mellom styvingstrærne. Skogene er blitt tettere og mørkere og vil seinere gå inn i en ny fase der mange trær dør på grunn av konkurranse om lys og næring. Det vil bli flere liggende og stående døde trær i skogen enn tidligere, da skogen hver vår ble ryddet for rotvelter, nedfall av greiner og annet strø, i tillegg til at det ble hogd ut store mengder ved. Dermed blir det i framtiden et større biologisk mangfold, med bedre levekår for en rekke moser, sopp og insekter som lever på død ved.
