Bruken av skogene her i landet var fra gammel tid ren høsting av naturens gaver. Etter hvert som folketallet økte utover i bronsealderen, ble utnyttelsen gradvis sterkere, og skogen fikk mange steder problemer med å fornye seg. Stadig rydding av ny skog for å skaffe bedre husdyrbeite og slåttemark var påkrevd for gardsdriften. Særlig i kyststrøkene, der bufeet gikk ute hele året, fikk ungskogen dårlige utviklingsmuligheter. Plantene hadde små sjanser til å vokse opp under det harde beitetrykket. For ca. 2500 år siden var en stor del av kystskogen avskoget, og furu- og lauvskogene omgjort til lynghei. I fjellstrøkene førte etableringen av støler og lokalt omfattende jernutvinning til at tregrensen ble presset nedover. Saltkokingen var en annen aktivitet som kunne tære hardt på skogene før importen av salt kom skikkelig i gjenge på 1500-tallet.
Men det var nok eksporten av trelast og treprodukter, til handelskontakter i vest og sør, som i størst grad skulle komme til å ramme skogen. Skottehandelen blomstret mot slutten av 1500-tallet, da teknologien knyttet til oppgangssagene ble tatt i bruk. Energien fra vannet og store skogressurser dannet grunnlaget for eksportproduktene, og relativt kort vei til de europeiske markedene ble et stort fortrinn. Men hogsten tærte på ressursene, og rundt 1750 var furuskogene i fjord- og dalstrøkene så utarmet at mange sagbruk måtte innstille. Biskop Erik Pontoppidan var ikke nådig i sin beskrivelse av eksportnæringen på begynnelsen av 1750-tallet: «Den saa kaldede Skotte-Last, som aarlig føres her fra Bergens Stift, er Skovens aabenbare Ruin, (...) thi den bestaaer i lutter unge Fyrre-Stammer, saa ranke, at mange kunde blive Master til 100 Rdlr. Stykket, men sælges nu som Spirer for to og en halv Mark Tylften og lidt større af tolv Alen for 5 Mark Tylften.» Ett av trolig flere navn som kan knyttes til skottehandelen, er Kvamskogen. Også her forsvant furuskogen på grunn av rovhogst.
På slutten av 1700-tallet var skogsdriften i all hovedsak blitt næring for lokalmarkedene, og nye behov vokste frem. Strengere kontroll av hogsten, og sterkere regulering av trelasteksporten, førte gradvis til at ressurssituasjonen ble noe bedre. Allerede bybrannen i Bergen i 1702 – og de senere brannene – førte til et umiddelbart behov for relativt store kvanta med furuvirke. Bare bolverkstømmeret på Bryggen utgjorde 110 000– 130 000 løpemeter med småfallent tømmer. Sildefisket krevde også store mengder tønner, en produksjon som ble en viktig «gardsindustri». Trekullproduksjonen var lenge omfattende i skogene rundt Bergen. Mange bønder måtte levere trekull til lensherren som skatt. Trekull ble også solgt for kontanter. Stedsnavn i Fana som Kolabotn (Titlestad) og Milebakkane (Hordnes) kan føres tilbake til denne aktiviteten. Økningen i folketall (i Hordaland fra 50 000 til 113 000 fra 1769 til 1865) og økt utnyttelse av skogen førte etter hvert til omfattende mangel på ved og tømmer utover mot midten av 1800-tallet.
Ideen om skogkultur vokser frem
I skriftlige kilder finner vi tidlige eksempler på treplanting på Vestlandet, men som oftest i liten målestokk og gjerne nær embetsgarder og handelssteder. Rundt 1780 ble det plantet seks grantrær på Hjeltnes i Ulvik. Trærne satte frø og ble opphav til en granskog på flere mål. Platanlønn, som nå er spredt og forvillet i så godt som hele fylket, ble først innført som parktre til embetsmannsgarder midt på 1700-tallet. Men det var først høykonjunkturen i den europeiske økonomien, som satte inn etter 1830, og den påfølgende veksten av trelasthandelen, som skulle åpne veien for en mer målrettet skogplanting.
Årene mellom 1850 og 1860 markerer en milepæl i forsthistorien. I denne perioden fikk vi nasjonale skoglover og Det Norske Forstvæsen, som ble opprettet i 1857. Etter rovhogst og lokal skogmangel innså styresmaktene nødvendigheten av å få skogbehandlingen og skogbruket inn i mer langsiktige driftsformer. Kjente forstmenn som P.Chr. Asbjørnsen, T. Mejdell og J.B. Barth fikk sin utdanning i Tyskland. Etter at de returnerte til Norge, foretok de inspeksjonsreiser og rapporterte om bedrøvelige skogtilstander i mange distrikter.
Den som var først ute med skogplanting i Hordaland, var trolig Henrik Jansen Fasmer. På sin eiendom på Alvøen plantet han i 1857 furu, gran og eik, medbrakt fra Hamburg. Det var ikke tilfeldig at plantene kom fra Tyskland; både utdanningsmessig og handelsmessig var de tyske båndene sterke på den tiden. Lang reise førte til dårlig overlevelse for plantene, men en god del klarte seg og ble etter hvert til skog. Signaturen J.S. skildrer i Norsk Skoletidende fra 1897: «Vakre granog furuholt veksler her med større og mindre partier af løvtrær, saa Alvøen tar seg ut som en oase i disse ellers så ørkenlignende strøk.»
De tidlige plantefeltene inspiseres
Sommeren 1864 foretok forstmann Hans A.T. Gløersen en inspeksjonsreise til de tidlige plantefeltene på Vestlandet. Hans konklusjon var entydig: «Forsøkene maa – naar hensyn tas til den skade plantene led underveis – betraktes som meget tilfredsstillende. Jeg tar ikke i betenkning aa erklære at det heldige utfall av disse forsøk gir tilstrekkelig bevis for at nesten samtlige befarede skogstrekninger i Stavanger og Søndre Bergenhus amter paa kunstig måte lar seg forsyne med skog. Jeg tror at man herefter uten risiko kan begynne aa sette virkelige skoganlegg i gang.» Forstmester Gløersen, som ble ansatt i Det Vestlandske Forstmesterdistrikt i 1866, var ansett som en svært dyktig fagmann. Han ble etter hvert en betydningsfull agitator for skogkulturen. De første større skoganlegg kom til i hans tid, og han organiserte storstilt frøinnsamling.
På Stend, som fra 1866 ble amtlandbruksskole, var skogplanting tidlig en viktig sak. Den første styreren,Georg Alexander Wilson, kjøpte 2200 planter som han satte ut på Stendaholmen i Fanafjorden. Etter hvert opprettet skolen sin egen planteskole. De eldste plantingene med gran i Rådalen fra 1869 står fortsatt.
Skogselskaper og skogforskning
«Bergens Skog- og Træplantningsselskap» ble stiftet i 1868. Etter at forstmester Gløersen hadde undersøkt mulighetene for skogplanting rundt byen, fulgte en rivende utvikling for de bynære arealene. Selskapet fikk egen planteskole, og tilplanting av de nakne heiene gikk hurtig for seg. Planteskogen på Fløyen fremstod raskt som en pryd for byen og et glimrende resultat i forstlig henseende.
Snart kom det flere initiativ i skogsaken, og med det vokste behovet for å organisere arbeidet. «Bergen og Hordaland Skogselskap» så dagens lys i 1899. Det var særlig velutdannede og posisjonerte bergensere som førte an. Skogsaken var en nasjonal kampsak, og kunstnere som Bjørnson, Werenskiold og Kittelsen gikk i bresjen. Som skogselskapets mektige formann, Axel Heiberg, uttalte: «Et skovrigt Norge er et mektig Norge.» Skoleplanting ble en vanlig foreteelse ved at elever sammen med lærere og en oppsynsmann reiste ut i marka. Kommende slekter skulle tidlig bli oppdratt som nasjonsbyggere, og rundt i fylket vokste det fram skogplantelag og skoglag.
Det var mange fallgruver i det praktiske arbeidet. Plantematerialet som ble brukt, var ofte av tilfeldig opprinnelse. Det var liten kapasitet på skogplanteskolene, og hardt beitepress på utmarka førte til flere mislykkete plantinger. «Vestlandets Forstlige Forsøksstasjon» ble stiftet i 1916 fordi man innså at forskning var nødvendig. Ikke bare trengtes det mer kunnskap om plantematerialet, det måtte også finnes metoder til å utvikle en effektiv og profitabel næring. Men ennå manglet trykket fra myndighetene til å sette i gang en større skogreising her vest.
Skogreisingens gullalder, perioden 1950–1980
Da gjenreisingen av landet tok til i 1945, var skogbruket en nøkkelnæring for å skaffe landet sårt tiltrengte valutainntekter. Dessuten var det fra skogen bygningsmaterialene skulle hentes. Men i Hordaland var det fortsatt små tømmerressurser å utnytte. Allerede i 1937 hadde Skogdirektøren trukket opp linjer for hvordan en storstilt skogreising kunne gjennomføres. Krigen satte en stopper for det videre arbeidet. I 1951 ble det satt ned en skogkommisjon for å utrede hvordan skogressursene på Vestlandet best kunne bygges opp igjen på en rasjonell måte. Kommisjonen laget handlingsplaner for skogreisingen, og staten skulle yte tilskudd. Utover på 1950- tallet hadde de fleste kommunene laget egne skogreisingsplaner.
Løpet var lagt for en sterk satsing på skogplanting. På 1950-tallet ble det plantet ca. 10 000 dekar pr. år i Hordaland, og tallet steg til over 25 000 dekar pr. år i perioden 1966–1972. Deretter falt arealet til ca. 10 000 dekar på 1980-tallet, og har på slutten av 1990-tallet vært nede i 2500–3000 dekar årlig.
Skogen i Hordaland ved tusenårsskiftet
Av et samlet landareal i fylket på 15 600 km2 ligger om lag 59 % over barskoggrensen. På Stord ligger barskoggrensen på ca. 400 moh. I indre strøk, som Røldal, ligger grensen på ca. 800 moh. Av landarealet under barskoggrensen er halvparten, ca. 2,4 millioner dekar, klassifisert som produktiv skog. Produktiv skog betyr at tilveksten er mer enn 0,1 kubikkmeter pr. dekar pr. år.
Et typisk granplantefelt i Hordaland måler mellom 60 og 70 dekar. Plantingene følger ofte rette linjer, som utgjør teiggrenser for eiendommene. Mange steder er det påfallende mangel på sammenheng mellom plantefeltene. Det skyldes for en stor del den komplekse eiendomsstrukturen i fylket, med totalt 10 500 eiendommer, ofte oppsplittet i små teiger.
Sjansene for å treffe på et granplantefelt varierer etter hvor vi er i Hordaland. Regnet i prosent av det produktive utmarksarealet dekker planteskogen 19 % i Nordhordland, 17 % i Midthordland, 15 % i Hardanger– Voss og 7 % i Sunnhordland. Størstedelen av det tilplantete arealet ligger i Voss og i Hardanger, om lag 150 000 dekar. I forhold til tidligere tider er det særlig de midtre fjordstrøkene som nå gror fram som betydelige skogdistrikter. Voss, Kvinnherad, Ullensvang, Lindås, Bergen, Fusa, Osterøy og Kvam har de største granplantefeltene i fylket. Prosentvis mest planteskog har Radøy (38 %), Sund (36 %), Bergen (33 %), Fjell (31 %) og Meland (28 %). Det er minst planteskog (ca. 5 %) i kommunene Sveio, Modalen, Vaksdal, Eidfjord og Jondal.
De siste 70 årene har det produktive skogarealet i Hordaland blitt fordoblet, fra om lag 1,2 millioner dekar rundt 1930 til 2,4 millioner dekar i dag. Bare i perioden mellom 1981 og 1991 var økningen i produktivt skogareal på ca. 20 %. Lauv- og furuskogen står for den største økningen. Populært kan vi si at når et dekar blir plantet til med granskog, sørger gjengroingen for at det samtidig kommer opp to dekar med furuskog og tre dekar med lauvskog. I historisk tid har det neppe skjedd så raske endringer for skogen i Hordaland siden årene like etter svartedauden.
