Mye av denne aktiviteten fører til forurensning i slik grad at tiltak er nødvendig. Før eller siden når nemlig forurensningen vassdragene våre, der den kan gjøre stor skade på miljøet. I Hordaland gjør terrengformene og store nedbørsmengder sitt til at tiden vannet oppholder seg i et vassdrag, ofte ikke er særlig lang. Forurensningen får dermed ikke mye tid til å bygge seg opp. Likevel er det mange alvorlige eksempler på at forurensningen har vært skadelig. I noen tilfeller har de sin årsak langt tilbake i tid.
Forurensning er forskjellen mellom den naturlige og den faktiske tilstanden i naturen. Når stoffer forekommer i konsentrasjoner og mengder som representerer en trussel mot det naturlige livet på stedet, er forurensning et problem. Foruten Bergen med sin størrelse og lange historie har de store industristedene ved sjøen fått særlig stor oppmerksomhet, slik som Odda, Tyssedal, Ålvik, Husnes og Eldøy (Stord verft). Også de nyere oljehavnene i Nordhordland har kommet i søkelyset fordi omfanget av potensiell forurensning her er ekstra stort. Fra industrien i Odda og Tyssedal har det opp gjennom årene blitt sluppet ut store mengder tungmetaller (bl.a. sink, kvikksølv, og kadmium) og organiske miljøgifter, slik som polyklorerte hydrokarboner (PCB). I nyere tid er det gjort mye for å bøte på disse skadene. Kostnadene ved dette har vært store, men arbeidet har gitt resultater.
I Bergen havn er forholdene spesielle. Sedimentene i havnebassenget er kraftig forurenset av tungmetaller og organiske miljøgifter, for eksempel polyaromatiske bifenyler (PAH), PCB og tributyltinn (TBT). I Vågen er det store mengder kvikksølv i bunnsedimentene. En av de viktigste årsakene til denne kvikksølvforgiftningen er at mange tannleger har hatt avløpet fra virksomhetene sine i det historiske havneområdet. For havneområdene i det sentrale Bergen og de nærmeste fjordsystemene omkring er det innført kostholdsråd. Det betyr at en blir frarådd å spise ål eller lever fra annen fisk som er fanget i dette området. Fisk som er hentet herfra, skal heller ikke selges usløyd som mat. Forurensede områder,som Florvåg, Bakarvågen og Kollevågen på Askøy, og dertil Haakonsvern ved Mathopen, er inkludert i denne sonen.
I 2002 ble det laget en tiltaksplan for opprydding av de forurensede havnesedimentene. Ulike løsninger for opprydding ble lagt fram, med kostnadsrammer fra ca. 200 til 1000 millioner kroner. Løsningene varierer fra tildekking til oppmudring og bortfrakting av sedimentene til steder der de ikke kan gjøre skade.
Kommunal kloakk
Utslipp fra husholdninger, næringsvirksomhet og andre kilder som blir samlet opp og transportert i det kommunale ledningsnettet, inneholder næringssalter (nitrogenog fosforforbindelser) og organiske stoffer i rikelige mengder. Dersom en slipper dette rett ut i vann eller sjø, kan det føre til sterk biologisk vekst av alger og planter (eutrofiering). Med tiden kan algeoppblomstringen bli så sterk at den truer vannets evne til å rense seg selv.
Kystbefolkningen har tradisjonelt bosatt seg der det er mulig å anlegge en lun havn. Flere slike innelukkete viker har ofte liten vannutskiftning, og utslipp fra avløpsledninger kan føre til eutrofiering. For å hindre at vikene og havnene blir forurenset,forsøker en først å samle kloakken, for så å rense den med enkle metoder (slamavskiller, sedimenteringskammer), og deretter plassere utslippet i godt strømførende sjø utenfor tettstedene. Da kan det ofte dreie seg om lange overføringsledninger. Kommer kloakken ut i det relativt gode strømdraget vi har fra den norske kyststrømmen,vil den bli uttynnet,og næringsemnene blir fordelt i store vannmasser.
I Hordaland har vi en del tettsteder der skadelige avløp ikke lett kan ledes ut i åpne farvann. Da må det installeres høyere grad av rensing. Slike anlegg finnes i dag ved Knappen innerst i Grimstadfjorden, Søvikvågen i Lysefjorden,Skeisosen og Sagstad i Os og Frommereid på Askøy. Alle disse er biologisk-kjemiske renseanlegg. I innlandet finnes moderne renseanlegg på Voss, Vinjo, Bolstad og Skare og i Maursetdalen og Røldal. I slik avansert rensing blir det organiske stoffet omdannet og næringssaltene 216 felt ut kjemisk. Slammet blir tatt vare på.
Landbruk
Forurenset utslipp fra landbruket kan komme i to former: som næringssalter og organiske stoffer, dertil som kjemikalier i forbindelse med bekjempelse av insekter og soppangrep, for eksempel plantevernmidler, slik som DDT.
Næringssalter og organiske stoffer kommer fra gjødsel og silopressaft. Avløp skaper en kraftig næringssuppe for bakterier, sopp og alger, og denne suppa kan fort forurense et vassdrag. Dette var tidligere et stort problem og til stor sjenanse for folk, på grunn av lukt og utrivelig utseende. I nyere tid har miljø- og landbruksmyndighetene sammen med bøndene stort sett fått bukt med problemene. Det er strenge regler for hvordan slike utslipp skal håndheves, og kommunen skal se til at de blir overholdt. All silopressaft skal samles opp, og gjødsel skal spres på jordene bare til visse tider.
I Sørfjorden i Hardanger er det fortsatt påvist for store mengder av DDT i sedimenter og levende organismer, til tross for at DDT ble forbudt i Norge i 1969. Dette viser at langtidsvirkningen av visse miljøgifter kan være omfattende.
Fiskeoppdrett og fiskeavfall
I 2003 hadde vi 142 matfiskkonsesjoner i sjø i Hordaland. Hver konsesjon har ofte anlegg på flere lokaliteter. Gjennomsnittlig årsproduksjon ved et anlegg ligger gjerne et sted mellom 500 og 800 tonn fisk. Det går med om lag tilsvarende mengde fôr til fisken.
I Hordaland har vi sett mange eksempler på at spillfôr og ekskrementer fra fisken har ført til lokale overgjødslingsproblemer. Dersom det blir fôret for rikelig på en lokalitet med lite strøm, vil spillfôret hope seg opp på bunnen. Etter en tid vil det syde i massene. Bobler med blant annet metangass og bakterier (gjerne av sykdomsframkallende typer) kan stige opp. Slike utrivelige forhold vil også ramme fisken i merdene. Dette har heldigvis bedret seg mye.
Bruken – og dermed også utslippene – av medisiner i oppdrettsnæringen har gledelig nok gått kraftig ned. Det skyldes kanskje først og fremst utvikling av vaksiner, men også mer omtanke for hygiene og stell av anleggene. Utslipp av kjemikalier er det fortsatt en del av. Kjemikalier blir nyttet til impregnering av nøter og til å desinfisere utstyr.
Store mengder fiskeavfall (slo, avskjær) blir produsert i Hordaland, både fra fiskeoppdrett og tradisjonelt fiske. Dersom dette avfallet hadde blitt pøst ut over kaikanten fra slakteriene, ville det fort boblet opp gasser fra bunnen og luktet ille. Dessuten ville verdifulle ressurser gå til spille. I dag blir slikt avfall samlet opp og går inn i nyttig produksjon. Fiskeavfall kan ha høy verdi når det blir brukt på rett måte.
Avfallsplasser
Avfallsanlegg – eller bossplasser – kan være formidable kilder til forurensning. Fra slike samlingsplasser vil det renne ut mengder av gørrete sigevann med høy konsentrasjon av en lang rekke miljøskadelige substanser. I Bergen ble bosset fra byen i mange tiår ført på lektere og tømt i Kollevågen på Askøy. Deponeringen tok slutt omkring 1970, men ennå sliter vi med lekkasjer og forurensning fra dette området. Fortsatt renner det også ut forurensende stoffer fra mange andre fyllplasser som for lengst er nedlagt. En mener at dette vil pågå i mange tiår framover, men da med stadig lavere konsentrasjon av forurensende komponenter i avrenningsvæsken. Ettersom det nå blir krevd etterdrift av fyllplasser i 30 år etter nedleggingen, bør det bli mindre lekkasjeproblemer i framtiden.
I dag blir avfallet tatt hånd om på en helt annen måte enn før. Nå skal alt avfall sorteres i størst mulig grad og plasseres på godkjente anlegg, som drives etter strenge regler. Ved sorteringen begrenses avrenningen, og den blir i tillegg kontrollert og ført ut i mer åpent farvann, der ulempene og forurensningen blir mindre.
Vi har sju store avfallsanlegg i Hordaland: Eide på Sotra, Kjevikdalen i Lindås, Mjelstad på Osterøy, Tolomarka i Øystese, Bjørkemoen på Voss og Svartasmoget i Fitjar. Rådalen avfallsplass i Bergen ble nedlagt i 1996. Bergensbosset og bosset fra en del nabokommuner blir sendt til en forbrenningsovn i Rådalen.
Skipstrafikk og akutt forurensning
Bergen havneområde – som omfatter blant annet de store oljeterminalene i Nordhordland – er det nest største i Europa (etter Rotterdam) i anløpt tonnasje. Med denne skipstrafikken følger det utslipp av ballastvann. I ballastvann vil det være levende organismer; vannet er derfor et transportmedium for fremmede arter. De miljømessige følgene av etableringen av disse artene vet vi så langt lite om, men risikoen for påvirkning av økosystemene er stor, og konsekvensene kan bli alvorlige.
I perioden 1987–2001 ble det meldt til sammen 538 tilfeller av akutt forurensning i Hordaland. Bare i år 2001 var det rapportert 47 slike tilfeller. Av dem var 17 fra skip og 16 fra industrien, resten stort sett fra nedgravde tanker og uhell ved landtransport. Så langt har vi vært skånet fra de helt store oljeforurensningsulykkene til sjøs, men på grunn av de store oljeanleggene både ved Mongstad, Stura og Kollsnes, og all skipstrafikken knyttet til dem, er Hordaland å regne som et risikoområde.
Organisatorisk er vi godt forberedt på en ulykke som fører til omfattende oljeforurensning, men i praksis vet vi at det er alt annet enn lett å håndtere en slik situasjon. De alvorlige tilfellene skjer helst i den mørke årstiden, med mye dårlig vær. Selv det mest moderne oppsamlingsutstyr strekker ikke alltid til, særlig ikke ytterst på vestlandskysten. En må innstille seg på omfattende skade på sjøfugl, strender og andre deler av naturmiljøet dersom en alvorlig ulykke skulle skje.
Ny vår for gamle gubber i Haukåsvassdraget?
Opp gjennom årene har Haukåsvassdraget i Åsane blitt sterkt presset fra mange ulike hold. Etter at det sommeren 2002 ble klart at en bestand av den sjeldne elvemuslingen faktisk har greid seg her gjennom over hundre år med sterk forurensning, nedbygging og utretting av elveløpet, blir det nå utarbeidet planer for omfattende miljøforbedrende tiltak.
Nedbørsfeltet til vassdraget, som renner nordover gjennom Åsane til Hylkje, er bare 7,2 km2. Flere steder finnes rike marine avsetninger av løsmasser som tilfører vassdraget blant annet mye kalsium. Således er vannkvaliteten fra naturens side god.
Omfattende forurensning
Dette har nok vært avgjørende for elvemuslingene, som er svært sårbare for forsuring. Vannet er likevel sterkt påvirket av menneskelig aktivitet, og det har vært tilført store mengder partikler og metaller av ulike slag. Kildene er mange, for eksempel riksveien like ved, et steinbrudd, et slammottak, et motorsportsenter og et stein- og jordsorteringsanlegg. I Hylkjestemma er det dessuten oppdaget uvanlig høyt nivå av DDT-derivat i sedimentene. Vassdraget er sterkt preget av deponert skrot, og i perioder finner overløp fra kloakk veien hit.
Jordbruket har også påvirket elva. Omfattende oppdyrking og drenering fant sted tidlig på 1900-tallet, og innsjøene ved Haukås ble senket på 1960-tallet. Dyrkingen var trolig mest intens på 1960-tallet, og det blir sagt at silopressaft stundom fløt i strie strømmer. Humus sammen med tilførsel av organisk materiale og andre partikler gjør at mye av elvebunnen er sterkt tilslammet.
Et overraskende funn
Det var derfor en stor overraskelse da det ble funnet et skall av en elvemusling ved bredden her. At denne kravstore arten fremdeles skulle være å finne ved Haukås, var det få som kjente til. Elvemuslingen var tidligere utbredt over store deler av Europa, men om lag 95 % av denne bestanden er borte i dag. Arten ble totalfredet hos oss etter særskilt forskrift i 1993.
Miljøpåvirkningene i Haukåsvassdraget har ødelagt muslingenes formering i lang tid, slik at det i dag er en sterkt forgubbet bestand her. Elvemuslingen kan bli svært gammel – mer enn 150 år. Med bakgrunn i størrelsen på dyrene som er funnet, synes det som om den store svikten i muslingenes reproduksjon i vassdraget begynte i1930–1940, og at rekrutteringen opphørte helt i1960–1970 og framover. Unge muslinger er svært sårbare for forurensning og forsuring, mens de gamle muslingene overlever bedre under vanskelige forhold. De siste årene har noen av gamlingene begynt å reprodusere igjen, men arten vil mest trolig dø helt ut i dette vassdraget dersom ikke effektive tiltak blir satt i verk.
Derfor er det planer om tiltak for å redusere tilførselen av partikler fra de viktigste kildene, renske opp slam fra bunnen, lokalisere og fjerne kilden for DDT-derivatene og kanskje bygge noen små terskler for å hindre at muslingene blir utsatt for tørrlegging og barfrost.
Kjent alt på 1600-tallet
Om forskerene ikke kjente til elvemuslingene ved Haukås av i dag, var forekomsten velkjent alt på slutten av 1600-tallet. Den gangen var det sterkt fokus på elvemuslingen ettersom et fåtall av dyrene kan utvikle perler, og kong Kristian 4. innførte i 1637 en forordning om kongelig enerett til perlefiske. Perlefiskeinspektører slo sterkt ned på brudd på dette regelverket, og i tingbøkene fra Arne skipreide på 1700-tallet finner vi denne skildringen fra sommertinget på Indste Horvigen 1. august 1721:
«Lehnsmanden havde paa perleinspektør Abraham Normans vegne ladet stefne opsidderne paa gaardene Toft, Almaas, Haukaas og Bruraas og ladet dem endeligen forklare om de eller deres folk haver optaget nogen skjel udi Hylkje elv som løber disse gaarde imellem. Alle de instefnede møtte og forklarede endeligen at hverken de eller deres folk haver opsanket eller opsamlet noge skjel af Haukaas elv sig eller nogen av sine til nytte eller vidende at de vare tjenlige, men vel for mange aar siden opdaget at de havde seet skjel af fugle optagen laa tørre paa bjergene, en del friske til at hjelpe deres kværn til rette, men ei siden forordningen kom.
Ifver Almaas forklarede at han udi 30 aar siden havde fundet skjel der men bare i galskab skaaret dem op for at see hvad der vare indi».
