Slik er Hordaland – store endringer i vegetasjonen på korte avstander forårsaket av en ustyrlig topografi – i tillegg til mer regionale utbredelsesmønstre der nærheten til havet spiller en hovedrolle. I bunn og grunn er det klima og jordsmonn lokalt på voksestedet som bestemmer kårene, og som plantene må innrette seg etter. Mange planter, for eksempel furu, røsslyng og smyle, har svært tøyelige grenser i forhold til klimaet, mens andre, slik som kristtorn og kusymre, stiller strengere krav.
Meteorologiske stasjoner kan gi bare omtrentlige måleverdier for lokalklimaet i et område. Om grensen for utbredelsen til en plante stemmer overens med hvor gjennomsnittstemperaturen i januar er 0 °C, slik som for kristtorn, er det langt fra sikkert at det er denne temperaturen alene som er begrensningen. Det er det lokale klimaet og det nære miljøet akkurat på stedet der planten vokser, som til sjuende og sist er bestemmende. For enkelte arter betyr det et være eller ikke være å finne grobunn på det «rette» stedet, for eksempel i en bratt skråning i le for nordavinden, der sola tar godt i bakken.
Vare for frost
Jo nærmere havet, desto bedre synes å være leveregelen for et hundretalls karplanter som mer eller mindre er knyttet til kyststrøk og ytre fjordstrøk, der vestavinden sørger for rikelig tilgang av mild og fuktig luft. Mot øst har disse plantene gjerne klare grenser for hva de lar seg by. Om grensen går over Tysnes eller gjennom Granvin, varierer fra art til art.
Den lange vekstsesongen gir kystplantene god tid til å blomstre og modne frukter, men det er ikke dermed sagt at alle utnytter denne muligheten. Skjellrot og kusymre er vårplanter som kommer tidlig, nærmest samtidig med de første varme solstrålene. Allerede før sommeren har kommet skikkelig i gang, har de gjort seg ferdig og gått under jorda – bokstavelig talt. Purpurlyng og rome har derimot valgt en helt annen strategi. De er trege, tar seg mye bedre tid og blomstrer ikke før ut i juli. Blomstringen til begge disse plantene viser godt igjen i rødt og gult, der de brer seg utover lyngheilandskapet.
Purpurlyngen blomstrer ikke bare seint, den blomstrer også lenge. Selv langt ut i oktober kan den stå i optimistisk flor, uten tydelige tegn til å forberede seg til vinter og kulde. Faktisk finner den det ikke bryet verdt å gå inn i en dyp hvile gjennom den kalde årstiden i det vintermilde klimaet. For ikke å snakke om havburkne, som ser like grønn ut sommer som vinter. Den sitter i bergsprekker – så vidt over flomålet – i Øygarden og på Sotra og Bømlo. Bergsprekkene er alltid vendt mot en fri horisont i sør eller vest, slik at stråler fra en lav sol når inn til planten selv midtvinters. Alle midler som kan bidra til å forkorte den kalde årstiden, er tatt i bruk. Bergvegger med havburkne har som oftest et overheng, også dette hjelper godt på for å minske frostfaren.
Mange kystplanter er vare for frost. Nattefrost tidlig om høsten vil være skadelig for planter som har lenge igjen til de har modnet frukter og tenkt å avslutte sesongen. De fleste kystplantene er også generelt dårlig forberedt på en kald vinter, i hvert fall hvis kulden skulle bli langvarig. Dårlig tilpasning til frost kan forklare hvorfor mange av de typiske kystplantene mangler i indre strøk av Hordaland.
Regnværet – elsket av kystplantene
At det evinnelige vestlandsregnet også har innvirkning på plantene, må vi nesten ta for gitt. Mange vestlendinger ville foretrekke litt mindre regn i landsdelen, men en rekke planter har et helt annet forhold til dette. Stadig regn må til om ikke kystplantene skal få problemer med uttørking. Regn i overflod har derimot mindre effekt på hordalandsfloraen. De områdene som har aller mest nedbør, litt oppe i fjellene og 30 til 50 km inn fra kysten, har ingen karplanter som ikke også vokser andre steder. Vegetasjonen her er ofte rik på bregner, ikke sjelden med smørtelg og bjønnkam i store mengder. Men alt regnvannet er ikke avgjørende for disse bregnene; de klarer seg i mindre våte omgivelser også. Med mye snø på de nedbørrikeste stedene blir vekstsesongen ikke bare fuktig, men også i korteste laget for en rekke kystplanter. Det er likevel noen planter som trives bare der det er våtest: Enkelte mosearter, slik som prakttvebladmose og kløftgrimemose, finnes bare i maksimalnedbørssonen.
For plantene er det gjerne tilstrekkelig om det bare faller litt nedbør forholdsvis hyppig – dette kan være nok til å holde fuktigheten i jorda og lufta på et passelig høyt nivå. Selv om det faller moderate mengder regn ute langs kysten, er antall dager med nedbør høyt. Det er denne faktoren, antall nedbørsdager, som gir det beste samsvaret mellom nedbør og planteutbredelse. Hvorfor enkelte kystplanter klamrer seg til den vestligste delen av fylket, kan altså best forklares ved hyppigheten og ikke mengden av nedbør. Hva er mekanismen bak dette?
Fuktigheten i lufta påvirker fordampningen fra bladverket og jordsmonnet. Ved høy luftfuktighet og lave sommertemperaturer vil det være mindre mengder vann som fordamper fra bladene. Kystplanter som vokser i den fuktige havlufta, har tilpasset seg dette og trenger derfor ikke være utrustet med innebygd motstand mot høy fordampning. I varme og tørre områder ville disse plantene være utsatt for stort væsketap og til slutt visne.
Vind virker uttørkende på både jordsmonn og planter, og vanntapet øker med vindstyrken. Det blåser mye mer på kysten enn i innlandet. Kystvegetasjonen kunne derfor lett visnet utpå sommeren, spesielt der jordsmonnet
er tynt og holder dårlig på vannet. Men fordi vinden ofte bringer med seg nedbør, gir dette en kompenserende effekt for uttørkingen. Fuktig luft i form av havtåke kan også gi et viktig bidrag til å redusere uttørking av vegetasjonen. Mange planter i den forblåste lyngheia på Fedje og andre utsatte steder er dessuten beskyttet mot tørke fordi de vokser på steder med torvmose eller råhumus som holder godt på fuktigheten.
Fjellplanter ved fjøresteinene
Det virker litt underlig når fjellplanter som rødsildre, gulsildre, rosenrot og bergfrue finner grobunn på svaberg og fjellknauser langs sjøkanten flere steder i Sunnhordland og Hardanger. På Sotra vokser det musøre på karrige knauser mellom lyng og mose. God lystilgang og liten konkurranse spiller nok en viss rolle for disse plantene, her som i høyfjellet, men uten den fuktige lufta ville de neppe overlevd i lavlandet.
Disse plantene – som er tilpasset den fuktige eller kjølige lufta i fjellet – er ikke innstilt på å fordampe særlig mye vann fra bladene. I lavlandet ellers får de problemer, ikke fordi det er vannmangel i jorda, men fordi plantene ikke klarer å transportere vannet fort nok og i tilstrekkelige mengder fra røttene til bladene. Dermed tørker bladene ut, og planten dør på grunn av et overbelastet vannledningssystem. Men ute ved havet er lufta fuktig og fordampningen lav. Vanntapet blir da ikke større enn at fjellplantene klarer å kompensere det. De forholdsvis svale somrene bidrar også til å begrense fordampningen.
I pose og sekk
Mange arter trives best i områdene som ligger innenfor de mest forblåste kyststrøkene. Noen mil inne i fjorden er sommertemperaturen høyere, samtidig som nærheten til fjorden gjør at vinteren er relativt mild. Lufta er passe fuktig, men likevel er det ganske solrikt, slik som på Varaldsøy og landet omkring.
I grenseområdet mellom Fusa og Kvam vokser den sjeldne kongsbregnen, selve symbolet på en klimakresen plante, så godt som på verdens nordligste voksested for arten. Terrengformene bidrar til et lunt lokalklima som er nødvendig for at bregnen ikke skal fryse i hjel, og heller ikke tørke ut. Den vokser alltid inntil steile bergvegger i le av kald nordavind, der horisonten er fri mot øst og sør. Disse bergveggene stråler ut varme som en ovn og reduserer faren for nattefrost i kritiske perioder, særlig om våren og høsten. Det er det samme som skjer når vi parkerer bilen inntil husveggen på en kveld med kald og fuktig luft. Om morgenen må vi skrape is av vinduene som vender utover, mens innover mot veggen er bilen tørr og isfri.
Sola får godt tak i de bratte liene langsmed fjorden, og plantene vet å utnytte dette gjennom hele året. Med varmen fra vårsola begynner vegetasjonen å våkne til liv for alvor i mai, mens snøen ennå dekker høyfjellet. De tidligste vårplantene, som moskusurt, gullstjerne, lerkespore, blåveis og skjellrot, har til da hatt skogbunnen for seg selv. Smeltevann som sildrer nedover de bratte fjellsidene, bidrar med fuktighet til jorda. Denne fuktigheten kommer godt med, spesielt fordi april og mai er de mest nedbørsfattige månedene i året.
Der det friske, næringsrike jordsmonnet ligger i lune og bratte lier, får mange planter optimale vekstforhold. Varmt lokalklima gir levekår for hvit skogfrue og andre orkidéer. Den kravstore edellauvskogen vokser stort sett bare i sterkt skrånende terreng, som vender helt eller delvis mot sør. På en fin eller lettskyet vårdag i eikeskogen i Kvam, midt i tiden for lauvsprett, kan temperaturen bli atskillig høyere enn meteorologen meldte.
Planter som slikker sol
Ved Kvanndal vokser det kongslys, og med de store, gule blomstene er denne staselige planten lett å få øye på i vegkanten. Kongslys trives best i indre strøk, fra Voss i nord til Odda i sør. Soltilbederen har godt selskap – stavklokke, gulmaure, tjøreblom, karve og raudkjeks for å nevne noen, for ikke å glemme bergmynte eller kung, som etter tørking og knusing kan brukes til pizzakrydder (oregano). Bergmynte er mest vanlig i Ulvik og Eidfjord, men en isolert forekomst er registrert helt vest i de bratte Mundalsberga i Lindås.
Spesielt i de tørre slåtteliene øst i fylket er det et fargerikt plantefellesskap. Men de vakre blomsterengene med prestekrage, engkall og rødknapp i fullt flor er dessverre blitt en sjeldenhet, som vi bør glede oss over mens de ennå eksisterer. Også i tørre enger og rasmark oppunder lune berghamrer, der marken holdes fri for skog, trives den varmekjære floraen godt. Hvit bergknapp har saftige, kjøttfulle blader og er dermed spesialisert til å tåle mye tørke. Den kan vokse på de mest solrike, varme og tørre bergknausene, der andre planter har vanskelig for å greie seg. Noen ganger kan vi finne den ganske høyt til fjells,som under fjellet Skåndalshorgi på grensen mellom Voss og Granvin. Her vokser hvit bergknapp sammen med bakkemynte og store mengder torskemunn i en sørvendt rasmark i 800 meters høyde.
Disse plantene, som vokser bare i indre strøk av fylket, finner vi igjen i dalførene på Østlandet. Klimaet er etter måten likt. På nytt må vi spørre oss hvilke faktorer som virker inn på plantenes vekst og utvikling. De varmekjære plantene krever høye sommertemperaturer for å oppnå best mulig knoppsetting, blomstring og modning av frø og frukter. Etter avsluttet vekstsesong forbereder planten seg på kaldere kår. Temperaturen synker, og nattefrosten melder seg stadige hyppigere utover høsten. Den gradvise avkjølingen i et tørt klima herder planten til å tåle den strenge kulden i innlandet. Vinterhvilen er også styrt av noenlunde stabile snøforhold fra år til år.
Når våren endelig kommer med snøsmelting og teleløsning, er de typiske innlandsplantene raske med å ta fatt på en ny vekstsesong. Hadde de prøvd seg i kystklimaet, ville de paradoksalt nok frosset i hjel på grunn av den milde vinteren. I en mildværsperiode før den kalde årstiden er slutt, er det nemlig fare for at disse plantene kaster vinterbeskyttelsen og begynner utviklingen av knoppene, kan hende i februar–mars. Frostfaren er da på ingen måte er over. Når det så blir kaldt igjen, står knoppene ubeskyttet. Plantene går til grunne, rett og slett fordi klimaet ikke skiller godt nok mellom vekstsesong og hvilesesong.
Planter som forsvinner – og andre som blir
Floraen i et område kan skifte karakter, selv uten klimaendringer. At symbolplanten prestekrage er i ferd med å forsvinne fra kulturlandskapet, skyldes noe så hverdagslig som bruk av kunstgjødsel og opphør av slått og beiting. Tilbakegangen for den og mange andre kulturmarksplanter har vært dramatisk på bare noen få tiår.
Endringer i levekårene fører på den annen side ikke alltid til endringer i floraen. Enkelte varmekrevende planter makter å vokse på det samme stedet, selv om klimaet er langt mindre gunstig i dag enn for seks tusen år siden. Et eksempel på slik tusenårig trass er den mektige kongsbregnen. Et annet er storak, som er registrert fire steder i Hordaland. En kartlegging av det biologiske mangfoldet i kommunene har som mål at voksestedene for sjeldne planter skal forvaltes på best mulig vis.
