Restane etter sjølve vaktstasjonen. Inngangen var frå aust og skjerma av berga. Gjennom glaset i vest var rømmingsveg og inntil veggen eit brystvern av sprengstein. Vi ser nordover i Hognefjorden og bitar av leia Indre Steinsund.

The remnants of the signal station proper. The entrance was from the east and was sheltered by the rocks. Through the window to the west there was an emergency exit, and onto the wall a parapet of stone. The view is toward the north into the Hognefjorden and parts of the shipping lane of Indre Steinsund.

Datering
2001.
Fotograf
Hans H. Steinsund.
Eigar
Hans H. Steinsund.

Husefjellet - vaktstasjon til fjells

Frå vaktstasjonen på Husefjellet kunne tyskarane halde god kontroll med ferdsla gjennom leia Indre Steinsund. Dessutan hadde dei fri utsikt til Sognesjøen. Her låg gjennom heile krigen ein mannskapsstyrke på 10-12 mann. Den primære oppgåva var å melde om fiendtlege fly og mistenkeleg båttrafikk.

Første vaktstasjonen i Solund

Det var om sommaren 1940 at tyskarane kom til Steinsund. Grå krigsfarty kom og la til ved den heller store betongkaia. Dei rekvirerte innlosjering i to bustadhus i førstninga og etablerte telegrafistasjon i det eine, inntil dei hadde fått såpass ferdig at dei kunne flytte på Husefjellet, som ligg like ovanfor gardane.
Frå fjellet kunne dei halde god kontroll med ferdsla gjennom leia Indre Steinsund, dessutan hadde dei fri utsikt til Sognesjøen. Signalstasjonen på Tungodden, som vart bygd straks etterpå, låg i synsfeltet berre 5 km unna. Mannskapsstyrken på Husefjellet kunne vere på 10 - 12.

I denne steingropa låg bustadbrakka. Muren mot vest var lagd opp etterpå til kamuflasje og vern mot sørvest. Øvst t. v. er høgste punktet på fjellet og me ser ein rest av viktigaste observasjonsplassen. Dei av oss som var oppe her då krigen var over, vart forferde over alle dei brettspel dei måtte ha brukt, med ei mengd vakre glasknappar å flytte på.

In this depression in the rock, the barracks were located. The stone fence toward the west was built after the barracks, for camouflage and protection toward the south-west. Uppermost to the left is the highest point of the mountain, and there is a remnant of the most important observation post. Those who visited the place after the war was over were surprised by all the board games they must have had, with a whole lot of beautiful glass buttons to move.

Datering
Ca. 2001.
Fotograf
Hans H. Steinsund.
Eigar
Hans H. Steinsund.

Eit slit å frakte opp alt

Steile brattfjellet mot vest, dels mot nord og aust, berre frå søraust-aust er det nokolunde greitt å komme opp. Men mange knausar måtte slettast av og grove tretrapper tømrast her og der for å lette transporten i brattlendet. Alt som skulle dei 168 m til fjells, måtte berast på rygg eller i hand: byggjevyrke til brakker, murstein, sement og sand, ammunisjon, alt av brensel, drikke- og matvarer, osv. Etter halvtanna år kom kusk og fin hest på plass. Med kløvkorger på ryggen og stålkvasse skor sleit han mengda av varene til topps, også havrepøkar til løn for strevet.

Kamuflasjemåla brakker

Anlegget på Husefjellet var godt som uråd å sjå frå sjøen. Nedpressa i søkk og joter låg små brakker med ulike funksjonar. Der det var mogeleg å få til, var løpegangar og steinvern bygde opp. Kring heile anlegget var piggtråd spikra på kryssbukkar, med minefelt under.
I ei fjellgrop 20 m sør for toppen låg bustadbrakka på kring 4 x 10 m, med etasjesenger og kjøkken, delt i to rom. I forlenginga av brakka var bygd til stall og magasin på kring 16 kvadratmeter. Like nord for brakka stod eit anna magasin, for våpen, reiskapar og matvarer.

Under stokkar og stein

Sjølve vaktstasjonen låg 10 m nord for toppen, med små vindauge mot nord og vest. Den var 3 x 4 m, bygd i treverk, med ein 65 cm tjukk gråsteinsmur rundt veggane. Taket hadde svak boge og svære stokkar over, med eit tjukt lag berestein oppå. Stasjonen var ikkje synleg frå sjøen unnateke ein smal sektor frå nord. Ei løpegrav leia opp til høgste punktet der det var oppmura kraftig brystvern med fleire skyteskår. Vêrhardt som her var, måtte tak og glasvegger til. Brystvern var mura opp fleire stader, litt ly for vind og drev gav dei vel og.

Bak brystvernet med utsikt til innløpet av Sognesjøen. T. h. skimtar me Tungodden der det var signalstasjon, og kanskje er det t.v. råd å sjå dei ytste øyane i Gulen.

Behind the parapet with a view to the approach of Sognesjøen. To the right there is a glimpse of Tungodden, where there was also a signal station, and perhaps, to the left, it is possible to see the westernmost islands of Gulen.

Datering
Ca. 1987.
Fotograf
Hans H. Steinsund.
Eigar
Hans H. Steinsund.

Agentar med radiosendar kloss ved

Forsyningar kom med patruljebåtar. Mannskapa skifte ofte, mange kom visstnok for å kvile og psyke seg opp att. Men på vaktstasjonane kom også jernharde Gestapo og for å skjerpe vakttenesta.
Den primære oppgåva vart å melde om fiendtlege fly og mistenkeleg båttrafikk. Men i mørke netter seig likevel allierte MTB-ar inn nær ved og landsette agentar. På Stokkevågnova låg frå februar 1944 radiooperatørane Karl Nesfossen og Eivind Viken og kika bort på signalstasjonen 3 km unna.
Tyskarane valda ikkje direkte skade for gardsfolka, og ved krigsslutt forlet dei stasjonen uskadd. Tyske farty kom og rydda bort minene, men ikkje utan tap av menneskeliv.