Ikke alt vannet renner like fort – noe av det tar en pause i innsjøer. Hordaland har mange vatn – til sammen dekker de om lag 5 % av fylkets areal, omtrent som gjennomsnittet for hele landet. Ikke er vatna spesielt store eller spesielt dype, men de rommer over 90 % av hordalendingenes drikkevann og er viktige for det biologiske mangfoldet og for fiske og rekreasjon. Vi må heller ikke glemme grunnvannet – vannet som står stille eller beveger seg langsomt under overflaten i fjellsprekker og løsmasser. Bruken av grunnvannet til vannforsyning er mest knyttet til store løsmasseavsetninger fra slutten av siste istid – som på Voss og i Eidfjord. Bedre drikkevann finnes ikke i fylket.
De mest spektakulære fossefallene er turistmagneter. Flere av vassdragene i Indre Hardanger, bl.a. Opo og Kinso, ble vernet mot kraftutbygging allerede i den første verneplanen Stortinget vedtok i 1973. Opprettingen av Hardangervidda nasjonalpark i 1981 inkluderte også vern av Veig med Valursfossen. I verneplanene, som ble vedtatt i 1980, 1986 og 1993, ble enda flere vassdrag i Hordaland tatt med. Totalt er nå 22 av fylkets vassdrag vernet. 6 nye vassdrag er under vurdering, og en avgjørelse om eventuelt vern ventes vedtatt i 2004.
Ingen har tall på hvor mange elver det er i fylket, dersom alle bekker og åer skal tas med. De store vassdragene er lettere å tallfeste. Det er registrert 13 vassdrag i Hordaland med nedbørsfelt på over 150 km² og utløp til havet innen fylkets grenser. Og i tillegg kan vi altså legge til flere større vassdrag som har sine kilder i Hordaland, men som renner til havet i andre fylker: Drammens-,Numedals- og Skiensvassdragene munner ut i Oslofjorden og Skagerrak,mens Suldals-,Sauda- og Vikedalsvassdragene renner til Ryfylkefjordene, og Flåms- og Nærøyvassdragene finner veien til Sognefjorden.
Måling av vann
De fleste i Hordaland tar det som en selvfølge at det er nok vann. Problemer oppstår helst når det kommer for mye vann. For dem som er avhengige av private brønner og små vannanlegg, kan likevel langvarige tørre perioder skape vannmangel. De som husker godt, vil minnes perioder da en måtte spare på vannet, selv i Bergen. For bøndene i Eidfjord er kunstig vanning en del av sommerhverdagen – med det tørre klimaet strekker ikke regnvannet til.
For kraftutbyggerne er beregninger av vannressurser viktige forutsetninger for å vurdere utbygging og drift. Ikke bare mengden, men også kvaliteten på vannet er viktig. Miljøundersøkelser av vann i grunnen og i vassdragene utføres regelmessig i bebygde strøk for å kartlegge forurensning og for å forsikre at nærmiljøet er rent og giftfritt.
Hydrologiske målinger i Hordaland begynte ved Bulken i Vosso i 1892. Disse målingene har gått ubrutt fram til i dag. Utover i 1920- årene kom det i gang vannføringsmålinger også i andre større elver. Slike data skulle vise seg å være et nødvendig grunnlag for å kunne beregne tilgjengelige vannmengder for den store kraftutbyggingen, som særlig skjøt fart etter krigen. Utover på 1970-tallet ble det også satt i gang målinger av vanntemperatur og isforhold i noen elver, innsjøer og fjorder for å dokumentere miljøforholdene før og etter kraftutbygging. I noen vernete vassdrag, f.eks. Etneelva, Vosso og Oselva, blir det utført målinger for å kunne følge naturgitte svingninger og trender i vannføring, vanntemperatur og isforhold. I Etnevassdraget, ved utløpet av Stordalsvatnet, er vannføringen målt fra 1912 og vanntemperaturen fra 1969, noe som gjør målestasjonen til en av Vestlandets eldste. Vassdraget er uregulert – målingene kan derfor sammenlignes med målinger fra de regulerte vassdragene i Sunnhordland og Nord-Rogaland. Stasjonen er også en viktig brikke i flomvarslingen. Middelavrenningen var i perioden 1931–60 12,2 m3/s,men den økte med 9 % i perioden 1961–90. Det meste av økningen skyldtes økende vinter- og høstnedbør på 1970- og 1980-tallet. Medregnet en fordamping på ca. 300 mm gir dette en middelårsnedbør på ca. 3600 mm.
Noen få steder blir grunnvannsstanden også målt, f.eks. i Fana. Snømålinger i høyfjellet utføres av kraftselskapene. Dataene brukes som grunnlag for planleggingen av kraftproduksjonen. En lang måleserie med snødyp i høyfjellet finnes for Tyssofeltet i Hardanger.
Store vassdrag og store flommer
Vosso er fylkets største og vannrikeste vassdrag. Nedbørsfeltet er på 1492 km² fra naturens side. I tillegg har kraftutbyggerne både tilført og fraført noe vann til og fra nabovassdrag. Inngrepene har økt nedbørsfeltet med 126 km². Vosso er også Vestlandets mest vannrike vassdrag, knepent foran Suldalslågen i Rogaland.
Største flom i Vosso, ved målestedet Bulken, er målt til 802 m3/s natten mellom 28 og 29 okotber 2014. Det er sannsynlig at katastrofeflommene i Simadalen i 1893 og 1937 var større enn Vossorekorden, men i Sima var det ingen målestasjoner i drift. Uansett ville neppe noen målestasjon ha overlevd disse flommene. Flommer og flomproblemer er ellers noe mange hordalendinger har følt på kroppen. I et fylke der nedbøren er høy og kommer brått, vassdragene er bratte og bosetningen mange steder ligger tett inntil elvene, må det nesten bli slik. I kystområdene kan flommene komme hele året, men faren for flom er størst om høsten når høststormene står på fra vest. Flomproblemer oppstår lettest etter en våt september som metter jordsmonnet med vann. Dersom det så kommer mye nysnø i fjellet i oktober – som igjen etterfølges av en kraftig varmfront med mye regn og samtidig snøsmelting – blir det som regel for mye å svelge unna for de naturlige vannveiene.
Etneelva, som er den mest undersøkte elva i Sunnhordland, kan ha flommer hele året. Det vanligste mønsteret er likevel store, men kortvarige regnflommer om høsten og første delen av vinteren. En noe mer langtrukket snøsmelteflom kommer i mai og juni. Videre utover sommeren synker vannføringen. Årets lavvannføring kommer ofte i august. Den største observerte flommen i Etneelva – på 238 m3/s – ble registrert 27. november 1940. Dette var dagen etter at Norges høyeste døgnnedbør på 230 mm ble målt i Indre Matre, bare 25 km nord for Stordalsvatnet.
Uttapping av bredemte innsjøer kan forårsake en spesiell type flom. Slike innsjøer dannes der brekanten utgjør en barriere mot det frie vannløpet. Da bygges det opp en innsjø som av og til kan tømmes under brebarrieren når vanntrykket blir stort nok. Under slike tømminger kan det oppstå store og uventete flommer i vassdraget nedenfor (på Island kalles de jøkullaup). I Hordaland er slike jøkullaup mest kjent fra uttappingen av Demmevatna ved Hardangerjøkulen og Sauanutvatnet ved Folgefonna.
Selv om Hordaland de fleste år og årstider er et nedbørsrikt fylke, forekommer det også perioder med svært liten vannføring i elvene. I Vosso, ved Bulken, er laveste målte vannføring 0,2 m3/s, 17. mars 1904. I Etneelva, ved utløpet av Stordalsvatnet, er tilsvarende verdi også 0,2 m3/s, målt 20.3.1947. I Oselva, ved Røykenes, ble det målt 0,06 m3/s 28.8.1976. Kystvassdrag som har ingen eller bare små innsjøer i nedbørsfeltet og heller ingen grunnvannskilder av betydning, tørker lettest ut. Uttørkingen oppstår som oftest mot slutten av tørre somrer.
Breelver – til glede for kraftutbyggerne
Breelvene er den motsatte ytterligheten, med en «vannbank» tilgjengelig i bre-isen så lenge det pågår smelting. Dette er grunnen til at breelvene er så attraktive for kraftutbyggerne. Snø- og bresmeltingen holder vannføringen oppe, selv om sommernedbøren uteblir. I disse elvene er det vintervannføringen som er årets laveste. Blåelva i Kvinnherad kan tjene som et eksempel. Tilsigsområdet til elva, som omfatter deler av Folgefonna og fjellområder foran breen, har Hordalands største spesifikke avrenning. Det betyr at ingen av dreneringsområdene til de andre hordalandselvene har så mye vann som passerer gjennom terrenget, målt per flatenhet og i årsmiddel. Den spesifikke avrenningen, i middel 133 liter per sekund per kvadratkilometer, tilsvarer ca. 4300 mm nedbør per år, iberegnet et tillegg på ca. 200 mm for fordamping. Bremålinger på Svelgjabreen, øverst i vassdraget, viser at på dette stedet er årsnedbøren over 5000 mm. Blåelva er et gjennomregulert vassdrag, der utbyggingen har pågått fra 1947 og helt fram til i dag. Med sin høye nedbør er da også vassdraget særdeles gunstig for kraftutbyggerne. I tillegg tjener Folgefonna som en «vannbank»: De dype fjellvatna er lette å regulere, og nesten ingen bebyggelse eller dyrket mark er påvirket av utbyggingen.
Vanntemperaturforholdene varierer mye fra elv til elv. Faktorer som styrer temperaturforholdene, er vannføringens størrelse, hvor innsjøer ligger i vassdraget, og deres dybdeforhold, sammen med mengden og fordelingen av snø og eventuelle breer. De varmeste elvene om sommeren er de kystnære, med grunne innsjøer nedover i vassdraget. Oselva er et eksempel i så måte: Temperaturen i juli/august kan her komme opp i over 20 °C. De kaldeste elvene er naturlig nok breelvene, der sommertemperaturen aldri kommer over 10 °C.
Elvene er ikke bare transportårer for vann. Også leire, sand og grus fraktes nedover. Resultatet ser vi som delta ved elvemunningen, der de groveste massene avsettes. Slam og leire føres ut på dypere vann på fjordbunnen. Sedimenttransporten i elver varierer mye, både fra elv til elv, fra år til år og gjennom året. I Hordaland er transportvolumet målt i Bondhuselva i Mauranger. Målingene ble gjort like nedenfor Bondhusbreen på 1970-talet. Transporten viste seg å være om lag 15 000 tonn sediment pr år. Det svarer til at Bondhusbreen årlig i middel sliter ned fjellet under seg med 0,5 mm. Dette høres lite ut, men om en ganger tallet med 5000, dvs. årene som har gått etter at Folgefonna – slik vi kjenner den i dag – ble til, blir nedslitingen nærmere 2,5 meter steinhard fjellgrunn. Breelvene har størst sedimenttransport fordi de hele tiden får tilført «ferske» sedimenter, erodert av breene.
I de fleste andre elver i Hordaland kommer sedimentransporten vesentlig fra elveerosjon. Utgravingen skjer under flommer, i løsmasser langs elvekantene. Ofte går dyrket mark tapt. For å hindre uønsket erosjon er det foretatt forbygninger med grov sprengstein av mange elver i jordbruksområdene i Hordaland. Bratte sidebekker fører ofte grovere sedimenter inn i hovedelva og bygger opp stein- og grusvifter. Dersom hovedelva blir regulert ved kraftutbygging, slik at vannføringen reduseres eller utjevnes, har det vist seg at sedimenttilførselen fra sideelvene blir større enn det hovedelva klarer å transportere unna. Elvebunnen bygger seg da gradvis opp, og dette kan få uheldige bivirkninger i form av høyere vannstander under flommer.
4106 innsjøer
I Hordaland er det registrert 4106 innsjøer som er større enn 1 hektar (100 x 100 m). Til sammen dekker disse innsjøene et areal på 751 km², som er 4,8 % av fylkets totale areal. Selv om det er mange innsjøer i fylket, er ingen av dem større enn 11 km2. Bare 57 innsjøer er målt opp med ekkolodd eller med håndlodd, slik at det kan lages dybdekart.
En av dem er Eidfjordvatnet, som er en typisk vestlandsk fjordsjø, med bratte sider og flat bunn. Eidfjordvatnet er demmet opp av en stor breavsetning fra slutten av istiden. Uten denne avsetningen hadde Hardangerfjorden gått helt inn til Øvre Eidfjord. Mange innsjøer i Hordaland demmes opp av løsmasser, enten fra slutten av istiden eller fra seinere fjellskred. Et eksempel på den siste typen er Bondhusvatnet i Kvinnherad. Trolig ble det dannet av et kjempemessig steinskred for ca. 2000 år siden. Avløpet fra Bondhusvatnet må finne seg veier gjennom dette steinskredet. Det gjør at vannstanden kan variere med flere meter gjennom året. Med 167 meter har Svartavatnet i Hattebergvassdraget i Kvinnherad fylkets største kjente dyp. Men fordi så vidt få innsjøer er oppmålt, er det ikke utenkelig at det fortsatt er mulig å finne større dybder.
I normale vintrer eller kaldere legger isen seg på de fleste innsjøene i Hordaland. I milde vintrer er det ikke uvanlig at lavtliggende, dype innsjøer holder seg åpne, f.eks. Stordalsvatnet i Etne og Eidfjordvatnet. På noen innsjøer som mottar mye kraftverksvann med vintertemperaturer på 2–3 °C, blir isforholdene sterkt påvirket. Isen får dårligere kvalitet enn normalt, og flere vannpartier blir liggende åpne. Eksempler på dette er Røldalsvatnet og Steinslandsvatnet. Vangsvatnet i Voss er normalt islagt fra rundt jul til slutten av april, det samme gjelder Eidesvatnet i Jondal og Rullestadvatnet ved Fjæra. Røldalsvatnet, som ligger noe høyere, er normalt islagt fra rundt årsskiftet til midten av mai. Det er ellers ikke uvanlig at de større innsjøene, selv høyt til fjells på Hardangervidda, kan være åpne til etter jul på grunn av mye vind og mildt førjulsvintervær. Derimot ligger isen på disse vatna ofte til ut i juni. Det skyldes at de store snømengdene oppå et ofte tynt stålislag gradvis omdannes til tykk sørpeis utover våren.
Temperaturforholdene i innsjøene blir også registrert. Målinger i Reinsnosvatnet i Odda, en uregulert sjø i den lavere fjellregionen, viser at det kan være store temperaturvariasjoner fra ett år til et annet. I en varm sommer, som i 1997, kan det bli badetemperaturer, mens vannet i kalde somrer ikke kommer over 9 °C. Temperaturvariasjonene mellom vintrene bestemmes mye av isleggingstidspunktet. En kald og rolig forvinter, som gir tidlig islegging, bevarer relativt mye varmt vann i dypet. Dette dypvannet avkjøles ikke noe mer utover vinteren. Isdekket, etter hvert også med et snølag oppå, isolerer godt. I milde, vindfulle forvintrer avkjøles dypvannet mye mer, ettersom isleggingen forsinkes. Paradoksalt nok kan kalde vintrer derfor gi varmere vårvann i Reinsnosvatnet enn milde vintrer. Fordi vann er tyngst ved 4 °C, vil temperaturen i vannet på seinvåren og seinhøsten, i tidsrommet nær isløsningen og isleggingen, være nær 4 °C helt fra overflaten og til bunnen i Reinsnosvatnet.
113 innsjøer i fylket er registrert som kraftverksmagasiner. Reguleringsnivået for dem varierer fra 1–2 meter opp til 110 meter (Juklavatnet ved Folgefonna). Det største magasinvolumet har Sysenvatnet i Eidfjord, med 436 millioner m3,tett fulgt av Ringedalsvatnet ved Tyssedal, med 426 millioner m3.
Det reneste vannet
Grunnvannet kan vi ikke se med det blotte øye. Straks grunnvannet er kommet fram i dagen, kalles det overflatevann. Grunnvannet er en viktig vannforsyningsressurs, som sannsynligvis vil få økt betydning. I dag får bare 7–8 % av Hordalands befolkning drikkevann fra grunnvannskilder, det meste av dette er fra løsmasser. Størst er andelen på Voss og i Eidfjord, der nesten alle kommunens innbyggere benytter grunnvann. Også i Granvin og i Odda er det meste av vannforsyningen fra grunnvann. Fordelene med å ha godt grunnvann som drikkevannskilde framfor overflatevann fra elver eller innsjøer, er generell bedre renhet, bedre kjemisk sammensetning, bedre vern mot akutt forurensning, jevnere temperatur og mer stabil vanntilførsel.
Grunnvannsforekomstene i Hordaland er best undersøkt i løsmasser, og da særlig i de store breavsetningene med sand og grus fra slutten av istiden. En viktig forutsetning for at slike avsetninger kan gi nok drikkevann til større befolkningsområder, er at tilførselen av nytt vann inn i grunnvannsmagasinet er like stor som uttaket. Tilførselen kommer oftest fra elver eller innsjøer som er i kontakt med løsmassene, slik som på Voss og i Eidfjord. Noen få steder er det nok tilførsel direkte fra nedbøren, f.eks. på Herdla. Mange steder kommer grunnvannet fram i dagen som kilder ved foten av løsmassene. Slike kilder har som oftest nesten konstant vannføring. Temperaturen varierer lite gjennom året, det er relativt varmt om vinteren og tilsvarende kaldt om sommeren. Dette fenomenet har vært kjent fra gammelt av. Slike grunnvannsbekker ble tidligere benyttet til nedkjøling av melk og andre produkter som ikke tålte sommervarme.
Grunnvann fra borebrønner i fast fjell er relativt vanlig som vannforsyning i Hordaland, men stort sett til enkelthusholdninger. Hvorvidt en borebrønn i en bergart kan gi nok vann, bestemmes både av geologien og hydrologien i området. Grunnvannet ligger i sprekker i bergartene, jo flere sprekker, jo mer vann. Derfor er det viktig at boringer etter vann i fast fjell skjærer gjennom flest mulig åpne sprekker. Hordaland er godt forsynt med harde bergarter, som gneis, granitt og kvartsitt. I disse bergartene kan det være åpne sprekker ned til flere hundre meters dyp. I myke bergarter, som fyllitt og glimmerskifer, vil det derimot være tett under 40–50 meters dyp.
Også fra fjellet kan grunnvannet komme ut i konsentrerte kilder fra sprekkeområder. Et spesielt fenomen, som trolig har sammenheng med grunnvannsforholdene i fjellet, er Solskinstjørni i Osa i Ulvik kommune. Dette er et tjern som dannes i godvær og som forsvinner igjen i regnvær!
Vannkraftfylket
Med mye nedbør og store høydeforskjeller er Hordaland, som vi har vært inne på tidligere, som skapt for vannkraftutbyggerne. Industri ble tidlig anlagt der det var fossekraft og utskipningsmuligheter. Denne kombinasjonen la grunnlaget for gamle industristeder som Odda, Tyssedal, Ålvik, Tysse, Ytre Arna og Salhus. I dag er Hordaland kraftfylke nummer en i Norge. 13 % av norsk vannkraft kommer fra Hordaland. Samtidig er Hordaland også det fylket der størst andel av vannkraftressursene er vernet.
Hordalendingene har fått både i pose og sekk: vakker og variert natur med fossefall, som trekker turister i titusenvis, men også drikkevann i rikt monn – og ikke minst – rikelig og ren energi. Disse ytterpunktene i bruk og nytte har i årenes løp også skapt mange konflikter: forbrukersamfunnets krav til energi på den ene siden, behovet for urørt natur på den andre. Konfliktene vil ventelig bli færre i framtiden. De fleste store vassdragene er enten utbygd eller varig vernet. Men fremdeles renner det mye vann som ennå ikke har fått sin skjebne beseglet. Like sikkert er det at utbyggingsdebattene vil blusse opp fra tid til annen, også i framtiden.
