Langs dette lavlandet,ved kysten, skjærgården og strandflaten, har en stor del av Norges befolkning funnet bosted og levebrød. Geologene tror at dette landskapet ble dannet i løpet av de siste 2,5 millioner årene, da klimaet var preget av vekslende istider og mellomistider. Bremmen av lavt kystland ble skåret inn i et høytliggende fjellmassiv, som dannet Skandinavias yttergrense mot vest. Dette fjellmassivet var et resultat av jordskorpebevegelser i løpet av de siste 50–60 millioner årene, lenge før istidene satte inn.
En båttur langs vestlandskysten, og ikke minst langs kysten av Hordaland, vil være en helt forskjellig opplevelse fra en seilas ikke bare langs vesterhavsøyene, men også langs Danmarks eller Englands kyster. Grunnen til disse forskjellene ligger først og fremst i de geologiske forholdene. Norge er et land som for en stor del er bygd opp av harde bergarter som gneis og granitt. Under dannelsen av den kaledonske fjellkjeden for mer enn 400 millioner år siden ble det norske grunnfjellet utsatt for store påkjenninger og bevegelser dypt nede i jordskorpen. Nå er dette fjellet kommet opp i dagen, og sprekksoner og ujevnheter har lenge vært utsatt for gravende arbeid av rennende vann og isbreer. Det er disse prosessene som har skapt dagens uregelmessige og knudrete landskap.
Men fjellets strukturforhold forklarer ikke alle eiendommeligheter ved Hordalandskysten. Ser vi nærmere på den, oppdager vi dette lave skjærgårdslandskapet som står i stor kontrast til fjellene bak. Enkelte områder kan ligne en stor hatt, som Eldsfjellet på Holsnøy, der en sentral fjellkjerne på over 300 meters høyde danner pullen, mens lavlandet omkring ligner en brem.
Det var den kjente bergensgeologen Hans Reusch, som i en liten avhandling fra 1894 først innførte begrepet strandflate. Tittelen på avhandlingen var Strandfladen, et nyt træk i Norges Geografi. For å forklare hva han mente, kan vi bruke hans egne ord: «Landets almindelige skråning fortsetter som regel ikke helt ud til havet, men der utbreder seg langs landet dette lave, næsten vandrette strøg, som jeg foreslaar med et fællesnavn at kalde strandfladen.»
Strandflaten i Hordaland
Strandflaten finnes langs hele norskekysten, fra Stavanger i sør til Magerøya i Finnmark i nord. Den ligger både over og under dagens havflate, men de undersjøiske strandflateområdene er svært små i Hordaland og finnes bare noen få steder i fylket, ved Espevær helt i sør, vest for nordlige Øygarden og nordvest for Fedje på grensen mot Sogn.
Strandflaten i fylket er ganske uregelmessig, slik at det er vanskelig å angi noen spesiell høyde over havet, men toppnivåene er ofte nesten konstante innenfor et mindre område. Dette gjør at strandflaten virker jevn sett på en viss avstand. Strandflatens generelle høyde avtar fra gjennomsnittlig 50–60 moh. i Sveio og Bømlo til 40–50 moh. i områdene omkring Bergen, og 30–40 moh. i ytre strøk av Nordhordland, i kommunene Fedje og Austrheim.
Der hvor strandflaten avgrenses mot en markert fjellskråning, er selve grensesonen som hogd ut av fjellet: brattest nederst og mer avrundet oppover mot høyere fjellområder. Høyden på dette knekkpunktet varierer også langs kysten, men variasjonene innenfor Hordaland er små. Hvis vi igjen følger kysten fra sør til nord i fylket, finner vi slike markerte knekkpunkter i Sveio øst for Buavågen og på østsiden av riksveien sør for Valevåg. Det meste av Bømlo tilhører strandflaten, og Siggjo hever seg tilsynelatende halstarrig over det omkringliggende lavlandet.
I Fitjar er den indre avgrensningen av strandflaten tydelig, både sør for og særlig nord for bygdesenteret. I Austevoll er strandflaten mer ujevn, men den blir mer markert straks vi krysser over Korsfjorden til Sotra, hvor bergartene har skiftet fra granitt til gneis. På innsiden av Sotra ser vi strandflaten avtegne seg fint på Lundaneset. På utsiden kan vi velge et høytliggende utsiktspunkt, for eksempel Telaburet (73 moh.) ved snuplassen i Telavåg. Her ser vi den 4–5 km brede strandflaten som strekker seg innover mot Steinsland. Området mellom Møvika og Fjell tilhører også strandflaten, selv om landskapet er relativt kupert. Inne ved Fjell kyrkje ser vi klart den indre grensesonen opp mot Vardefjellet. Den landskapsmessige sårbarheten av det flate og åpne lyngheilandskapet i Øygarden ble lagt sterk vekt på da kraftlinjen til Kollsnes ble lagt i kabel.
Fedje og nesten hele Fosnøyna og fastlandet i Austrheim tilhører strandflaten, med unntak av Litlåsfjellet. Valget av Mongstad som industriområde var delvis begrunnet med de store flate områdene, med gode havnemuligheter i den dype Fensfjorden like ved. En forsker som studerte strandflaten nøye, var Fridtjof Nansen. I Nordhordland fant han at den også kunne følges et stykke innover i fjordene. Et profil han tegnet, viser den store kontrasten mellom de dypt nedskårne fjordene og den jevne strandflaten på Fedje og videre over Lindåshalvøya til Masfjordfjellene. Det viser markerte strandflatehyller på begge sider av Fensfjorden.
I Åsane ligger Salhus og bebyggelsen videre sørøver langs Morvik på en ujevn fjellterrasse som tilhører strandflaten, mens landskapet på den andre siden er en jevnere strandflatehylle fra Hordvikneset og helt inn til Bergen travpark på Haukås. Flesland flyplass ble lagt på en relativt jevn del av strandflaten som her strekker seg helt innover mot Stendafjellet og Fanafjellet. Det finnes mindre strandflateområder også et lite stykke innover langs fjordene. Dette tyder på at her er strandflaten yngre enn fjordene. Og siden fjordene er dannet av isbreer i kvartær tid, kan ikke disse delene av strandflaten være eldre.
Hvordan og når ble strandflaten dannet?
Mange forhold tyder på at strandflaten ble dannet under kvartærtiden, det vil si i løpet av de siste 2,5 millioner årene, da klimaet var preget av en rekke istider og mellomistider. Under store deler av disse istidene lå kystområdene isfrie, der frostprosesser kunne forårsake forvitring av fjellet i strandsonen, med dannelse av flater og terrasser i fjellet. Slike prosesser kjenner vi til i arktiske strøk også i dag.
En annen ting som også gjør det sannsynlig at strandflaten for en stor del ble dannet under kalde perioder, er høydeforholdene. Vi har sett at strandflaten er ganske høy sør i fylket, men atskillig lavere i nord. Går vi langs kysten ennå videre nordover, vil vi finne at den synker ytterligere når vi nærmer oss Stadtlandet, for så igjen å stige nordøstover langs Mørekysten. Høydene faller ganske godt sammen med den marine grensen, som er den høyeste vannstanden landet har hatt under isavsmeltingen i slutten av siste istid. Det skyldes nedpressingen av jordskorpen på grunn av isens tyngde. Vi må likevel merke oss at i de 11 500 årene som er gått etter siste istid, har ikke strandflaten utvidet seg. Denne prosessen må derfor ha funnet sted under noen av de minst 40 istidene som det har vært gjennom kvartærtiden. Vi vet nemlig at det under lange perioder av disse istidene var isfritt på kysten, med et kaldt klima som var gunstig for dannelsen av strandflaten. Da var landområdene likevel nedpresset, slik at havnivået lå relativt høyere enn i dag.
Under istidene har isbreene i kortere perioder nådd helt ut på kontinentalsokkelen og tatt med seg alt materiale som var forvitret løs. På strandflateområdene har de stort sett gravd bare litt langs svakhetssoner i berggrunnen og formet dalsøkk, fjorder og sund. De jevne delene av strandflaten lot breene stå igjen.
I den bratte bakveggen som ble opprettholdt ved bølgenes arbeid, foregikk forvitring og steinsprang slik at hele skråningen rykket tilbake og «spiste» av de fjellene som var innenfor. Nedenfor brattkantene ble det liggende steinurer som fjernet isbreen i den påfølgende istiden. Hver gang all isen smeltet og nedpressingen av jordskorpen opphørte, har landet steget slik at strandflateområdene har blitt liggende høyere enn havnivået. Etter hvert som fjordene ble gravd ut av isbreene og strandflaten økte i utbredelse, ble jordskorpen også lettere, og landområdene steg ytterligere.
Slik utvidet strandflaten seg ved et samspill mellom mange ytre geologiske krefter: iserosjon, frostsprenging og annen forvitring, i tillegg til skredene og bølgenes ustanselige bevegelser i strandsonen. I dette langsomme arbeidet hadde naturkreftene relativt god tid til å forme den strandflaten som vår tid har arvet og tatt i bruk.
