Ramsøy

BEACON GUARD

“At thick of night a thundering knock on the door; the man in the house wakes up, jumps out and demands: Who cries? Yes, now you must out, the beacon shines on Høgenut. And in the same breath, every man knew that strife had hit the land.” (Quotation of a poem by Per Sivle)

THE GERMAN COASTAL FORTIFICATION AT RAMSØY

In his poem “Vardevakt” (Beacon Guard), Per Sivle portrays in a masterly way the anxiety and apprehension that spread throughout the homes when there was a warning of war. For more than 1500 years, the people of Hordaland have been prepared for threatening enemies. There are still many remains and memorials of defence works and warning systems from old times in the county. Within Askøy municipality there is a fortified refuge from the Iron Age, wooden beacons from the Middle Ages and after, as well as fortifications from our own century.

In 1941-42 the German occupiers built extensive coastal artillery positions at Ramsøy. Together with seven other installations, the installation here became part of “The Artillery Group Hjeltefjord”, with main office at Skurtveit on Holsnøy. The batteries were manned by divisions which were organised and arranged in Stuttgart. The Ramsøy batteries had four canons with a range of 14,000 metres, which covered Hjeltefjorden north to Merkesvik and Blomvågen. Today the remains of the fortifications works at Ramsøy are the best preserved of the many German defence installations in Askøy.

Ved midten av 900-talet delte Håkon den gode alt land ved kyst og fjord i skipreider, som i ufredstider skulle rusta ut kvar sitt langskip. Han baud òg at det skulle skipast eit varslingssystem av vetar eller vardar på nutar og andre stader som var synlege på lang lei. I ufredstider skulle det setjast ut vetevakt, og vetane skulle kveikjast når fiendar nærma seg. Gulatingslova har detaljerte føresegner om veteordninga.

Vetane låg i ei rekkje frå svenskegrensa i søraust til Hålogaland i nord, men det var veterekkjer også innover i fjordane, etter kvart også vidare innover i landet.

Vetane var gjorde av kløyvd langved, reist opp som ei kjegle. Når det vart sett eld på veten, skulle bålet vera synleg for vaktene ved neste vete og vera signal til desse om å senda eldbodet vidare. Soga seier at på denne måten kunne krigsbod gå frå landsende til landsende på 7 dagar.

Siste gongen vetane var i bruk, var i krigen 1807–08 og i 1814. I 1807 gav futane påbod om at dei gamle vetane, som var i forfall etter den lange fredsbolken, skulle setjast i stand, og vakthald skulle organiserast. Skrivet frå futen Budtz finst framleis, difor har vi fullstendig oppgåve over dei 9 vetane i Sunnhordland og Hardanger frå desse ufredsåra. Påbodet frå futen i Nordhordland og Voss vantar, men tradisjonen kjenner dei fleste av desse vetane òg.

På Lyderhornveten, som skulle lysa over Bergen, vart den første vardevakt under ufreden 1807–08 sett den 22. september 1807. Losar frå Bergen fekk ansvar for vakthaldet.