Snøskred – rasulukka ved Kalvanes i Odda i januar 1993. (Eirik Brekke)

Avalanche - landslide accident at Kalvanes in Odda in January, 1993.

Avalanche - landslide accident at Kalvanes in Odda in January, 1993. (Eirik Brekke)

Kalvanes

On the 17th of January, 1993, the area between the towns of Odda and Eitrheimsneset were struck by a giant avalanche. One person was killed, and there was a lot of material damage.

This area has been struck by landslides and avalanches many times before. Most of the avalanches start in the steep overhang under Ruklenuten, at about 1300 metres altitude. The avalanches from Ruklenuten have been named Klungersetskreda, Helgesliskreda, Breiskreda, Røynhammarskreda, Rindaskreda and Juvaskreda ("skred" means "slide") – from south toward north. Often it is not the snow that creates most damage, but the strong winds that build up in front of the avalanche.

The Klungersetskreda avalanche in Odda in 1993 was the most destructive. The avalanche was recorded by video, and the dramatic event was shown on television around the world. But also from Tokheimsnuten, two avalanches let go the same year: Helleskreda and Husaskreda.

After the avalanche winter of 1993, work was initiated to plan and put in place avalanche and landslide protection. The work was finished in 1994 and cost 40 million crowns. The avalanche protection was built as large earthen walls and earthen pyramids. They were meant to stop any avalanches at Kalvanes and Egne Hjem before they could reach the settlements or the highway. At Tokheim a big cement wall was built, to lead an eventual avalanche out to the sides, away from the houses. At Eitrheim, where the avalanche followed a river gulley, the river bed is now sunken. A clay wall has been built along the edge of the river.

There have not been any more large avalanches after 1993 that have caused damage to the settlements in the Odda area. The protective measures have done a good job so far, but they have not yet been tested against an avalanche as big as that in 1993.

Snøskred blir klassifiserte i to hovudtypar: flakskred og laussnøskred. Flakskred blir utløyste langs ein lengre brotkant, gjerne høgt oppe i fjellsida. Som oftast er det eit glidelag som dannar «golvet» i skredet. Det ligg anten inne i snøpakken eller på botnen, mot vegetasjonen under snøen. Denne typen skred går over breie område, med store snøflak som etter kvart blir knuste. Er snøen tung og våt, vil farten i eit flakskred vanlegvis vera 10–30 meter i sekundet. I tørr snø kan flakskred gå mykje raskare.

 

Laussnøskred startar i eit punkt høgt oppe i fjellsida. Om terrenget ikkje er til hinder, breier slike skred seg gjerne utover som ei veksande kjegle. Startpunktet kan vera ein snøskavl som brest av si eiga tyngd, ofte etter ein periode med mykje nedbør og snøoppsamling som følgje av vind.

 

Hellinga i terrenget er viktig for å gjera seg opp ei meining om skredfaren. Dersom hellingsvinkelen er mindre enn 28 grader, blir det så godt som aldri utløyst snøskred. I fjellsider med meir enn 50 graders helling rasar snøen gjerne unna etter kvart som han fell. Det er altså dal- og fjellsider med mellom 28 og 50 graders helling som er skredutsette. Slike område er det mange av i Hardanger.

 

Laussnøskred som startar høgt oppe i skard og juv, er ganske vanlege i Hardanger. Desse skreda følgjer elvefara og breier seg gjerne ut på elveviftene ved fjorden. Som oftast gjer dei ikkje større skade, ettersom skredfara er velkjende i grendene.

 

Sørpeskred er ein variant som gjerne går langs bekkefar i kraftige regnvêr. Slike skred er samansette av ei tung blanding av vatn, snø og stein. Skadepotensialet er ekstra stort, ettersom sørpeskred kan nå lenger ut på flate område enn andre skredvariantar.

Snøskred forstyrrar vegetasjonen. Skog kan ikkje veksa slike stader, heller ikkje buskar og lyng trivst særleg godt. Skoglause skredmarker er det derfor mange av langs Sørfjorden. Dei plantene som greier seg mellom skreda, får godt med lys og gunstige temperaturar. Ettersom erosjonen frå skreda fører til lite samanhengande vegetasjon, blir det dessutan liten konkurranse frå andre planter.

 

Mange planter som vi kjenner frå vegkanten, veks godt i skredmarkene. Dei to veksestadene liknar på kvarandre. Brøyting og rydding, trakk og køyring gir forstyrra og open jord også i vegkanten, med lite konkurranse mellom artane. Det kan tenkjast at urtene burot, geitrams, torskemunn og fleire erteplanter opphavlege voks på skredmarkene, og at dei derfrå spreidde seg til vegkantane.

Places in muncipality