Løno (Helge Sunde)

Løno

Løno

BOAT HARBOUR AND BIRD RESERVATION

Small boat folk in Hordaland know where Løno is. As do many seabirds. With the big ocean at its back and a wide, weather beaten strait ahead of it, Løno is one of Hordaland’s most isolated and exposed recreational areas. The islands west of Sotra are some of the county’s most stable nesting localities for seabirds.

The birds not only have property rights, they have also been clever at starting their nesting season on Løno before the small boat flotillas have been fixed up and made seaworthy after the winter. When the small boats do come out, there is a kind of competition for living space along the edge of the sea. The sea birds have the authorities on their side; in 1987 the southwesterly parts of Løno and some of the smaller outside islands came under protection as a nature preserve. In the protected zone, trespass is forbidden during the nesting season, from the 15th of April until the 1st of August.

Previously, the nature preserve had a nesting colony of Lesser Black-backed Gulls, Herring Gulls and Arctic Terns, and in addition, abundant populations of Great Black-backed Gull and Common Gulls. But, as on other bird reservations, the colonies change with time. The Herring Gull populations have remained stable, while the Great Black-backed Gulls have declined significantly. The tern populations are unstable. The biggest seabird colonies today are found outside of the reservation, after new establishments on Sengholmen and other small islets.

Parts of Løno have been purchased for use as a recreational area, administered by the Bergen and Omland Recreational Association. It is the good natural harbour that has made the island so popular. It lies in a small wedge shape, as if a wedge cut into the island. Løno is named after the wedge shape (“Lón” is the old Norwegian word name for “deep pool”).

Det var fastbuande på Løno i perioden 1845–1951. På det meste var det seks gardsbruk og 50 bufaste, med eigen skule. Jorda var ikkje nett lettdyrka, og bruka var små og tungdrivne. Men kystbøndene visste å nytta ressursane, øyfolket var sjølvforsynte med poteter, grønsaker og fôr til dyra. Det står hustufter og nokre steingardar att frå landnåmstida ute i havet.

 

Det går framleis sauer i marka på Løno, og på den måten blir litt av den gamle kulturen halden i hevd. Utegangarsauene er «fastbuande», dei finn vegetasjon som er eigna å beita på både sommar og vinter. Om sommaren går nok dyra helst i grasmarka nord og vest på Løno, medan søraustsida, som er dekt med lynghei, er det viktigaste beiteområdet om vinteren. Lyngheia er i god stand, utan buskar og kratt. Fleire strandplanter veks i heia innpå øya, og gjerne i små pyttar med brakkvatn.

Eit belte med steinblokker inne på øya har truleg komme hit for om lag 15 000 år sidan med den siste breen som nådde så langt vest. Blokkene vart sidan vaska att og fram av sjøen, som stod 30 meter høgare enn i dag. I nyare tid har dei vore nytta i steingardar. (William Helland-Hansen)

Skjoldblad er ei lita, særmerkt plante. I Noreg finst ho langs ytterkysten, frå Hvaler til Hordaland (nordgrense på Fedje). Ho er talrik på enkelte øyar i ytre Hordaland. Førekomsten nord på Løno er særs frodig. (Anders Lundberg)

På De naturhistoriske samlinger, Bergen Museum, finst avstøyp av to havlêrskilpadder, fanga ved Løno og vest av Øygarden på ettersommaren 1856. Dette spesielle og utryddingstruga krypdyret held til i tropane, men følgjer stundom Golfstraumen og kan då dukka opp på norskekysten. Sidan 1956 er 14 havlêrskilpadder oppdaga i norske farvatn. Glasmanetar er favorittkost – mykje av den sorten går med når ein veit at den største av alle skilpaddene i fullvaksen stand til vanleg veg over 300 kilo, den største kjende over 900 kilo. Vi veit ikkje om dyra som kjem til vår kyst, finn attende til tropiske sandstrender for å leggja egg. Det kalde vatnet hos oss ser dei i alle fall ut til å meistra.

Places in muncipality