Naturen er hele tiden i endring – i løpet av en generasjon eller to kan et landskap totalt skifte karakter, men det kan også ta lang tid, gjerne tusener av år. En slik langsom endring av landskapet fant sted da de første kystbøndene på Vestlandet fjernet skogen. Skogryddingen kan følges helt tilbake til yngre steinalder og framover til middelalderen. Også i dag skifter det samme landskapet drakt, men endringen virker motsatt veg, og den går mye raskere: Skogen er på veg tilbake i rekordfart og fortrenger de gamle utmarksbeitene. Og på den innmarka som er igjen, har omfattende bruk av kunstgjødsel overtatt for den begrensete og naturlige gjødslingen som var vanlig før.
Pionerbøndenes rydninger i skogen skulle gi plass for jordbruk i forskjellige former – innmark med åkrer og enger, utmark med beite og utslått. Plantene fikk andre vilkår, lyset slapp til, og nye arter slo rot. Langs kysten utviklet det seg en egen utmarksvariant: Nøye tilpasset den lave strandflata, det milde kystklimaet og den karrige jorda bredte lyngheia seg. Fram til midten av forrige århundre dominerte fiskerbondens åpne og treløse landskap i et 30–50 kilometer bredt belte fra de ytterste øyer og innover i landet, der skog og fjell overtok. Østenfor lyngheibeltet var avstanden fra fjorden eller dalen og opp til fjellet kortere. Innimellom lå det små bruk med grøderike og lune bøer med god dyrkingsjord. Andre bygder var velsignet med mektige løsmasser eller mykt og kalkholdig fjell. Mens lyngheibonden supplerte med fisk fra havet, måtte fjordbonden utnytte skogen og fjellet. De mange jordbruksbygdene langs Hardangerfjorden og på Voss er eksempler på mer rendyrkete bondesamfunn, der utkommet for det meste ble hentet fra landjorda. Utmarka var gjerne mer variert enn ute på kysten, med utslåtter og beiteskog, og med beitemark i åpningene i skogen, på myrene og på setervollen. Et utall av lyskrevende plantearter, spesielt urter, utviklet seg i dette gamle jordbrukslandskapet. I det karrige lyngheilandskapet ble røsslyngen nesten enerådende.
Felles for fiskerbondens og fjordbondens landskap er at de er i sterk endring. Store deler av denne arven fra middelalderen og enda lenger tilbake er i ferd med å gå tapt foran øynene på oss. Noen vil mene at den gamle, tradisjonelle kulturmarka er et fortidsminne som er like uerstattelig som stavkirkene våre.
Lyngheiene – vestkystens landskap
Det snaue lyngheilandskapet, med sine runde koller og flate myrer, ligger mellom det åpne havet og de mer brattlendte og skogkledde fjordområdene lenger inne. Å komme ut hit er omtrent som å komme over skoggrensen på fjellet – vi kan løfte blikket og se vidt omkring. Bredden på lyngheibeltet varierer en god
del, avhengig av hvor i fylket vi er. Tidligere var det dessuten atskillig bredere enn det er i dag. Se bare på fotografier av Bergen fra slutten av det nittende århundret; da strakte lyngheibeltet seg helt inn til byen. Naturtypen er ikke spesiell for Hordaland. Fra Lofoten i nord til Lindesnes i sør har det vært kystlyngheier, dessuten i vest, på De britiske øyene og Færøyene, og sørover på Kontinentet, fra Jyllands vestkyst til Portugal. Av naturtypene i Hordaland er det kanskje lyngheiene som knytter oss nærmest sammen med resten av Vest-Europa.
Den nøysomme røsslyngen
Vegetasjonen og utnyttelsen av lyngheia er først og fremst knyttet til røsslyngens egenskaper. Mens gras, urter og andre fôrvekster visner og forsvinner om høsten, kan dyra beite på den eviggrønne dvergbusken gjennom vinteren, forutsatt at det ikke kommer for mye snø. Røsslyngen kan oppnå en anselig alder og samtidig holde seg frodig, med saftige blad og stengler som ikke er forvedet. Men den er avhengig av å bli stelt på riktig måte, og det vil som oftest si brenning. Det høres unektelig litt rart ut, men lyngheiene tar vi best vare på ved å sette fyr på dem! Forutsetningen er at de brennes uten at det ødelegger røttene eller frøene i jordsmonnet. Lyngbrann om sommeren fører lett til at hele jordsmonnet tar fyr. For å unngå en slik katastrofe pleide kystbøndene å svi lyng så snart det kom en godværsperiode rundt påsketider. Da er plantedelene over jorda vanligvis tørre nok, mens bakken fortsatt er passe fuktig. Allerede samme sommer vil nye friske skudd spire opp fra de gamle lyngrøttene, samtidig som gras og urter formelig spruter opp av bakken fra de mange frøene som har ligget og ventet på en mulighet til å spire. Også røsslyngfrø vil lett spire etter brenning. I gammel lyngmark får de for lite lys. De blir derfor liggende i jordsmonnet til brann eller andre forstyrrelser har skapt de rette betingelsene.
Røsslyngen er en ualminnelig nøysom plante. Den kan vokse på svært næringsfattig grunn. Om det er vått eller tørt, spiller mindre rolle. Den produserer mye strø – døde planterester som blir liggende på bakken. Etter hvert som strøet langsomt brytes ned til jord, blir regnvannet som passerer, surt og vasker med seg de næringsstoffene som måtte være i jordsmonnet. I surt og næringsfattig jordsmonn trives verken meitemark eller bakterier, og nedbrytningen av dødt plantemateriale skjer ved hjelp av sopp. Dermed oppstår et seigt, torvaktig og elastisk lag som vi kaller råhumus, og som består av halvråtne plantedeler og tynne tråder fra soppen (hyfer). Mange planter klarer seg ikke i denne sure jorda, men røsslyngen trives aldeles utmerket. Røsslyngens nøysomhet gjør at den ikke tåler gjødsling. Moderne luftforurensning har ført til at nedbøren mange steder, spesielt på Kontinentet, men også her til lands, nærmest er å anse som svak næringsoppløsning. Dette er en av årsakene til at store lyngheiområder i dag har forsvunnet. Røsslyng tåler heller ikke for mye trakk. Selv om lyngheiene er godt egnet som helårsbeite, er de derfor ømtålige for overbeite. Da går de over til å bli grasmark, som ikke kan utnyttes til beite om vinteren.
Lyngheiene er mer enn bare røsslyng. Siden vintrene langs vestlandskysten er svært milde, finnes en rekke arter som er mer utbredt på sørligere breddegrader. Et eksempel på det er purpurlyng, som har sine eneste nordiske forekomster ytterst på vestlandskysten. Den vokser gjerne i sydvendte bergskorter der den finner et litt bedre jordsmonn enn den vanlige råhumusen. Her er det også le for det kalde nordagufset, slik at temperaturen blir høyere både sommer og vinter. For et utrenet øye kan purpurlyng lett forveksles med alminnelig klokkelyng, som vokser overalt på myrer og i fuktig hei langs kysten. Men når purpurlyngen begynner å blomstre ut i juli, trenger vi ikke være i tvil: Da er det som om noen har kastet en håndfull rubiner ut i landskapet.
Lyngheilandskapet blir til
Opprinnelsen til det treløse kystlandskapet har det opp gjennom årene vært mange spekulasjoner om. Tidligere ble det hevdet at det fuktige og vindfulle klimaet som hersket på kysten, i hvert fall gjennom de siste 2000–3000 årene, måtte ta skylden for at skogen, som opprinnelig dekket strandflata, forsvant. For noen tiår tilbake begynte forskerne å tvile på om dette kunne være riktig. Pollenanalytiske undersøkelser av en rekke torvmyrer i Nordhordland viser at lyngheiene oppstod som et direkte resultat av at skogen forsvant, og at tidspunktet for når det skjedde, kan variere mye innenfor korte avstander. Det virker derfor sannsynlig at skogen ble fjernet med hensikt, for å skape lyngheier. Hvis det var en klimaforverring som var årsak til avskogingen, skulle vi vente at den hadde foregått noenlunde samtidig i hele fylket.
Mange har undret seg over at det kunne lønne seg for kystbefolkningen å fjerne skogen. Det er imidlertid lett å skjønne hvorfor de gjorde det, hvis vi ser nærmere på lyngheienes utbredelse. Den faller sammen med de områdene langs kysten der snødekket er minimalt. Dermed kunne de gamle husdyrrasene gå ute hele vinteren, forutsatt at det var mat å finne. Som vinterbeite er lyngheiene overlegne sammenliknet med andre vegetasjonstyper. Bare noen få mil inn i landet ble det for lange perioder med snø, slik at bøndene ikke kunne satse på helårsbeite. Her stopper da også lyngheienes utbredelse.
Helårsbeite sparte kystbonden for masse slit og arbeid for å sikre vinterfôret. Dermed ble det mulig å kombinere jordbruk med andre næringer, først og fremst fiske. Ved at livbergingen var basert både på åkerbruk, husdyrhold og fiske, ble økonomien mindre sårbar. Dette gav grunnlag for en befolkningstetthet som var høyere enn i mange andre deler av landet.
Bruken av lyngheia går tilbake
Som en følge av moderniseringen av jordbruket og fraflytting er det i dag lite beiting i lyngheiene. Resultatet er tydelig: Lyngplantene er blitt gamle, gjerne over halvmeteren høye, og de har fått treaktige stengler. Landskapet, som før var grønt, er nå blitt brunt. Samtidig gror det til med busker, særlig einer og vier. De første spirene til skog blir også lagt tidlig, og det er mest bjørk og furu som etablerer seg i den karrige jorda. Der det før var åpne vidder, er det i løpet av noen få tiår blitt krattskog, mer eller mindre uframkommelig.
Det en gang så brede lyngheibeltet har i dag skrumpet inn til en tynn stripe ytterst mot havet. Bruken er de fleste steder minimal, og for hvert år blir det mindre igjen av denne naturtypen. Riktignok finnes det områder der gamle tradisjoner med lyngheidrift har blitt tatt opp igjen de siste årene, både på Bømlo og Sotra, i Austevoll og i Lindås. Men noen sauer her og der er ikke nok til å hindre hovedtendensen – at skogen tar landskapet tilbake.
Blomsterengene – en duft fra middelalderen
Det er ikke bare lyngheiene som kjennetegner det tradisjonelle kulturlandskapet. Både på innmarka til lyngheigardene og i fjord- og dallandskapet lenger inne i fylket, der jorda ofte var rikere og vilkårene for åkerdrift bedre, utviklet det seg andre naturtyper og plantesamfunn. Prestekrage og et utall av andre urter erobret åpningene som ble ryddet av de første bøndene. Slått og beite førte til blomsterenger med en enestående prakt og rikdom. Men mangfoldet er nå på retur – ja, det er langt på veg blitt historie. I dagens moderne enger er det langt færre arter. Løvetann og engkarse dominerer – vakre og intense i fargen, men ensformige i forhold til blomsterfloret i det gamle kulturlandskapet.
Der beite og slått har opphørt, gror landskapet igjen med busker og kratt. Planter som er typiske for blomsterengene, skygges ut. Andre steder har disse artene et annet problem å hanskes med: Der innmarka fortsatt høstes, er gjødslingen mye sterkere enn før. Bare noen få engplanter tåler det nye miljøet, og de fortrenger dem som tidligere stod for hovedtyngden av blomstringen. Ennå finnes noen få gamle blomsterenger, og det er håp om at de kan bli bevart for ettertiden. Metoder blir nå utviklet, for eksempel på Lyngheisenteret på Lygra, for å kunne etablere slike enger på nye steder.
Jordbrukslandskapet tar form
De første bøndene åpnet de tette skogene ved å hogge eller ringbarke trærne for å få beitemarker. På rydningene dannet det seg etter hvert en sammenhengende matte av gras og urter som krever mye lys og samtidig tåler beitet godt. Disse plantene tilpasset seg bruken av markene og ble vanligere etter hvert som kulturlandskapet bredte seg i takt med den økende befolkningen.
Dagens jordbrukslandskap begynte å ta form i siste halvdel av 1700-tallet, omtrent samtidig som dyrking av poteter spredte seg utover landet. På den tiden ble det fart i rydding av stein fra åker og eng,drenering av fuktig mark og utvikling av landbruksmaskiner. Selv om det maskinelle jordbruket etter hvert overtok og ble stadig mer avansert, var det langt inn i det tjuende århundret vanlig at gardsbrukene i Hordaland stort sett klarte seg med egne ressurser. Dette tok slutt da kunstgjødsel ble vanlig i tillegg til naturgjødsel i andre halvdel av århundret. Da ble det nok gjødsel ikke bare til åkrene, men også til slåttengene, og det skulle få store følger for blomstermangfoldet i det gamle kulturlandskapet.
Grobunn for rik blomsterprakt
Før det moderne jordbruket overtok, var det nisjer for både store og små blomsterplanter og gras i eng og åker. Samtidig som kornet og andre nyttevekster spirte i åkeren, vokste også mange forskjellige ugrasplanter opp, en hel flora av åkerugras. Guldå var populær blant barn, fordi blomsten kan brukes som en liten fløyte med en sterk pipelyd. Denne arten er nå heller sjelden. Noen åkerugras er nesten helt borte på grunn av sprøyting, andre klarer seg godt både i gjenværende åkrer og i blomsterbed. De fleste hageeiere er velkjent med ettårige ugras som vassarve, linbendel og hønsegras.
Mens det i åkeren var åpen jord og lite konkurranse mellom artene, var det i engene langt mer tettvokst vegetasjon. Etter gammel tradisjon begynte slåtten etter sankthans, og først på de beste innmarkene, der graset vokste raskest. De magreste slåtteengene trengte lengre tid på veksten og ble slått på seinsommeren, ofte langt ut i august. Da hadde plantene for lengst satt frø. Gjennom slått og tørking av graset i hesjer eller på bakken, med vending to ganger om dagen, ble de modne frøene spredt utover. Slik kunne plantene etablere seg på nye steder og overleve i lang tid. Etter at innmarka var slått, stod utmarka for tur. Det var vanlig å slå overalt der det var fôr å hente, som i sumpvegetasjon ute i vatn og langs elver og på myrer, i liene, på setervoller og på hyller høyt oppe i bratte berg, ja, til og med der en måtte klatre i tau for å komme til.
Før ljåen ble utviklet, var det enklere å høste fôr fra trærne enn fra vegetasjonen på bakken. Kvister med lauv på ble derfor sanket i store mengder, tørket i bunter og lagret i stakker ute til bruk om vinteren. Slik var lauvtrærne svært sentrale. Denne 5000 år gamle lauvingstradisjonen holdt seg lenge etter at fôrhøsting fra bakken ble vanlig, men er blitt nesten borte i løpet av de siste femti årene.
Slåttemarkene ble gjerne godt nedbeitet om våren og høsten, og de ble ikke gjødslet, unntatt av ekskrementer fra dyra. Buskapen måtte gjetes om sommeren, slik at den ikke beitet på områder som skulle slås. Alt dette fôret fra utmarkene endte som melk, smør, ost, kjøtt og ikke minst vintergjødsel fra dyra når de stod på bås. Gjødselen havnet igjen på åkrene.
Både storfe, hest, sau og geit var vanlige beitedyr. De ulike husdyra har forskjellig påvirkning på vegetasjonen. Sauene er kanskje de mest kresne, de velger ut det de liker best. Storfeet river av hele tuster,mens hestene gnager godt av plantene helt ned mot bakken. Geitene er spesielt effektive til å ta oppslag av unge lauvtrær. Til sammen regulerte dyra under beitingen mengden av de kraftige plantene som ellers lett ville skygget ut de spinkle artene. Dermed ble mangfoldet større enn det ellers ville ha vært. Dyra fjernet riktignok deler av plantene, men gav også noe tilbake i form av passe med gjødsel. Under beitingen laget trakket fra husdyra åpninger i grasmatta, ofte ned til naken jord. Dette var livsviktig for de mange kulturmarkplantene som var avhengige av åpen jord for at frøene skulle kunne spire.
I vegetasjonen i det gamle kulturlandskapet er det få eller ingen arter som dominerer, plantene er for det meste jevnt fordelt. Noen vokser likevel spredt eller er sjeldne. I Hordaland har vi en gruppe på om lag femti engplanter som trives i ugjødslete marker som blir slått og beitet. Disse plantene blomstrer til forskjellig tid utover sommeren og gir et godt grunnlag for humler og mange ulike sommerfugler og andre insekter. Noen av artene, som prestekrage, gjeldkarve, øyentrøst, musekløver, hjertegras, vill-lin og småengkall, er helst sjeldne i fylket i dag.
Rester av fordums prakt
Blomsterengene er mange steder fortrengt til grunnlendte og bratte deler av innmarka, ofte i skogkanter eller ved berg i dagen. Her er det for bratt og tungt tilgjengelig til at gjødsling har noen hensikt. Dersom slike småarealer blir beitet eller slått på seinsommeren, kan mange engplanter overleve. Solblom er et godt eksempel. Der det før var rikelig med solblom, er den blitt borte, eller det er bare noen bladrosetter igjen. Denne vakre planten, «Hordalands
solsikke», blomstrer ennå på Bømlo og kan hende noen få andre steder
i Sunnhordland. Før i tiden var planten utbredt i jordbruksområder i hele fylket.
Selv om vegetasjonen forandrer seg, vil ofte gamle menneskeskapte former i terrenget, typiske for det bratte vestnorske kulturlandskapet, bestå. Bakkemurer skulle gi større flater med stabil jord, som dyrkingsterrasser i sydligere land. Store og små rydningsrøyser, steingjerder og oppmurte stier og kjerreveger vitner om alt arbeidet med å rydde bort stein fra slåttemarker og åkerlapper. Rester av løypestrenger og høyløer på gamle utslåtter får oss til å tenke på transporten av høy hjem til gårdsbruket om vinteren. Gamle ruiner kan være et tidligere lammefjøs fra den gang sauene ble tatt hjem og melket kveld og morgen, for produksjon av saueost.
Moderne landbruk gir lite mangfold
Både ved gjødsling og under gjengroing øker næringsinnholdet i jorda, og de nøysomme artene blir utkonkurrert av noen få høye og kraftige planter, slik som løvetann, høymole og sølvbunke. Engkarsen, som blomstrer så fint i mai, klarer seg godt i dette selskapet. De tidligere blomsterengene og åkrene er mange steder blitt pløyd opp og tilsådd med frøblandinger av hurtigvoksende gras. I enger og beitemark som blir tilført kunstgjødsel, har engsyre og engsoleie og noen få andre urter overtatt for prestekrage, jordnøtt, ryllik og en mengde andre arter som er vanlige i ugjødslete marker. Produksjonen har økt, mens tallet på arter har gått ned. Mens en gammel ugjødslet eng kan ha 40 forskjellige arter av karplanter på en kvadratmeter, har moderne enger færre enn 10–15 arter. Det sies at husdyra liker høy fra gamle slåtteenger ekstra godt, og det er lett å tenke seg at melk, ost og kjøtt fra dyr som har beitet på slike enger, har ekstra god smak.
Der marka ikke blir beitet om våren, kan den slås allerede i begynnelsen av juni. Det er så tidlig at mange planter ikke har rukket å sette frø. Flere engplanter kan bli mer enn 20 år gamle, men når muligheten til å formere seg med frø blir borte, vil planten gradvis bli sjeldnere og til slutt forsvinne. Særskilte tiltak er nødvendige om vi skal klare å beholde denne fargerike floraen som har en lang kulturhistorie bak seg. Enkelte bruk i fylket, blant annet i Kvinnherad og på Voss, får offentlig støtte for å ta vare på gamle slåttemarker ved å drive på gamlemåten, selv om redskapene er moderne.
Skogen tar over
Når vi sammenlikner gamle bilder og malerier av jordbrukslandskap med de samme områdene i dag, ser vi at landskapet tidligere virket mer åpent eller nakent, parkaktig og velstelt, med få og spredte trær og med duse, varierte farger. Innmarka i det moderne jordbruket er mer ensfarget og framstår gjerne med en kraftig grønntone. Utmarka er oftest gjengroende og i forandring, enten fra lynghei eller fra åpne skogstyper til tett skog. Det skjer ved at marka er plantet til, eller den gror igjen naturlig.
Både jordsmonnet og klimaet bestemmer hvilke treslag som etablerer seg. I lyngheia er det mest furu og einer, mens gamle slåtteteiger eller åkrer gjerne blir til lauvskog med ask, hassel og gråor. Her kan utmarka ha et blomsterflor med en blanding av engplanter og skogsplanter de første 20–30 årene etter at bruken har tatt slutt. Men så snart trekronene lukker seg, forsvinner de gjenværende engplantene litt etter litt, og skogsplantene overtar helt. Bjørka finner grobunn overalt og får stadig mer fotfeste, like fra havgapet i vest til nedlagte setervoller i fjellet.
Som om ikke dette var nok, har mennesket bidratt til skogens frammarsj i kulturlandskapet med omfattende treplanting. Enten vi er vest i lyngheiene eller på en gard inne i landet, kan vi merke hvordan granskogen gir et betydelig bidrag til å lukke igjen det gamle landskapet.