The pioneers who discovered the natural history of Hordaland

Som sønn av den kjente «potetpresten» Peder Harboe Hertzberg i Finnås på Bømlo vokste Niels Hertzberg opp i et miljø med sterke interesser også utenfor det teologiske. Med ønske om å bli landmåler drog han til København for å begynne studier, men ble overtalt til å ta fatt på teologien. En lang prestegjerning i Hardanger ble kombinert med et imponerende spekter av verdslige aktiviteter. Han praktiserte som «medicus» og gjennomførte i 1802 dr. Jenners vaksinasjonsprogram mot kopper i det meste av Hordaland. Han drev studier i astronomi, fysikk og meteorologi, lagde en elektrisitetsmaskin og et planetarium, og var gartner, landmåler og jordskiftedommer i amtet. Han var også politisk interessert og var valgt inn som stortingsmann i 1814. Hans meteorologiske dagbøker med den eldste norske observasjonsserien av temperatur og lufttrykk er kanskje likevel det som har gjort ham mest kjent. Instrumentene han brukte, lagde han selv, både barometer og termometer. Instrumentene var så gode at han også lagde tilsvarende til andre, blant annet observateur Bohr i Bergen og professor Hansteen i Christiania.
 

W.F.K. Christie var ikke bare grunnlegger av Bergens Museum, og dermed den første vitenskapelige institusjonen i Bergen. Fram til sin død i 1849 bar han praktisk talt hele museets utvikling på sine skuldrer. I en rekke år representerte han naturvitenskapen i museumsbestyrelsen. Han preparerte, konserverte og førte protokoller. Det var den marine faunaen som opptok ham mest, ikke uten grunn siden den også er svært tilgjengelig fra Bergen. Med dette som utgangspunkt sendte han blant annet ut et kortfattet sirkulær med en veiledning til å samle inn «Naturgjenstande, som fanges i Søen» i 1839. Den skal ha gjort stor nytte i oppbyggingen av samlingene.

Det skal ha hendt at Michael Sars glemte søndagsgudstjenesten i sin iver etter å hente opp merkverdigheter fra havets bunn. At han utdannet seg som teolog, skyldtes at han måtte ha et levebrød, heter det i biografiene, for det var zoologi og framfor alt paleontologi Michael Sars trakk mot, først på Katedralskolen i Bergen, og senere under studietiden i Christiania. Da han etter hvert fikk prestekall, først på Kinn ved Florø og i 1839 på Manger, kunne han drive marinzoologiske studier ved siden av embetspliktene. I 1835 utkom boken med den utfyllende tittelen Beskrivelser og iagttagelser over nogle mærkelige eller nye i havet ved den bergenske kyst levende dyr, som øyeblikkelig gav ham internasjonalt ry.

Hans beskrivelser av omvandling fra befruktet egg via larve til voksent individ for stormaneter, bløtdyr og pigghuder var banebrytende arbeider. I 1854 ble han, ved særskilt stortingsvedtak, ansatt som ekstraordinær professor i zoologi i Christiania.

Danielsen er mest kjent for sine medisinske studier og for at han la grunnlaget for Armauer Hansens senere gjennombrudd i kartleggingen av leprabasillen. Hans lidenskapelige interesse for havets dyreliv er mindre påaktet, men det fikk store konsekvenser for utviklingen av et naturvitenskapelig miljø i Bergen. Som formann, siden preses i styret for Bergens Museums naturhistoriske avdeling, brakte han videre Christies visjoner. Det var også han som innledet den moderne havforskningen da han organiserte og ledet den store norske Nordhavsekspedisjonen i slutten av 1870- årene. Sammen med Johan Koren, museets første konservator, utgav han mange vitenskapelige arbeider om Vestlandets marine fauna.

Hans Reusch skal ha vært på vei hjem fra feltarbeid en heller grå dag på Vestlandet. Han stod og pirket i noen steiner med paraplyen ved Ulven i Os da han kom til å grave opp en fossil. Dette skal ifølge historien ha vært foranledningen til avhandlingen Silurfossiler og pressede Konglomerater i Bergensskifrene fra 1882. Året etter ble den oversatt til tysk og gjorde Reusch til et kjent navn blant geologer. Noen ensidig fagmann ble han derimot aldri, tross nesten et halvt århundre som bestyrer av Norges Geologiske Undersøkelser. Blant hans interesser var bildekunsten. Reusch grunnla og redigerte tidsskriftet Naturen i en tid da fotografiapparatet ennå ikke hadde tatt over som viktig redskap for geologene. Han tegnet heller det han så: jettegryter, strandflaten, meteoritter, breers vekst og minking. Også Naturhistorisk Vegbok har mange av Reusch sine habile streker. Selv om han ble hedret for sin vitenskapelige gjerning – han ble blant annet utnevnt til æresdoktor ved Oxford universitet – forble han den store folkeopplyseren.

«Havaas var en ener. Hans livsløp vil neppe noen gang bli gjentatt,» skrev Knut Fægri i nekrologen over hobbybotanikeren. Det fortelles om Johan Havaas at han i ung alder måtte ta valget mellom bøker og tobakk. Han hadde ikke råd til begge deler. Gutten fra en fjellgård i Granvin hadde nemlig et mål om å bygge opp et helt lite vitenskapelig bibliotek. Hver søndag gikk han på tur i skog og mark sammen med vennen Sjur Selland og prøvde å identifisere alle planter og blomster. Havaas mistet aldri den glødende interessen for det som gror på marken. Etter hvert ble han også en av de viktigste kunnskapskildene for botanikerne ved Bergens Museum. Ifølge museets årsberetninger sendte han fra 1895 til 1954 inn 3962 prøver av moser og 7900 av lav, i tillegg til sopper og karplanter. Mest imponerende er eksikkatverkene han bygde opp, botaniske typesamlinger til vitenskapelig bruk, utgitt i flere mer eller mindre identiske sett av pressete herbarieplanter.

Hvorfor valgte Havaas å gjøre hobbyen til sitt livsverk? En gang ble han spurt om hva det var som grep ham sterkest under det lange forskerarbeidet. «Hvor vidunderlig plassen er utnyttet der ute – i naturen, og hvor vidunderlig sammenhengen er: Hvorledes det ene griper inn i det annet,» var svaret.

Registrering og innsamling av planter fra slutten av 1800-tallet og utover ble gjort av dyktige enkeltpersoner, flere av dem uten formell botanisk eller akademisk utdanning, og ofte med økonomisk støtte fra Bergens Museum. Bare i museumsdirektør Brunchorsts periode økte samlingene med mer enn 40 000 enheter. Det skyldtes i første rekke lektor ved Bergen Katedralskole Eugen H. Jørgensen (1862– 1938), overlærer Jens Sjur Knutsen Selland (1867–1920) og småbruker Johan J. Havaas (1864–1956), de to sistnevnte fra Granvin. Senere kom andre til, som husmann Torkel K. Lillefosse (1868–1946) i Strandebarm, folkehøgskolelærer Jakob Naustdal (1895–1975) i Fana og likningskontorsjef Idar Langedal (1905 1992) i Modalen. Flere av dem samlet hver for seg inn mellom 20 000 og 50 000 planter. De skrev egne arbeider eller bidrog med materiale til trykte artikler om floraen i fylket.

«Den som har sett ham tegne inn de mest fullkomne tall på karter og snitt, eller håndtere instrumenter til sjøs, eller etter passerte 60 år å klatre opp leideren på «Altair» i ruskevær på Nord-Atlanteren, […] – må imponeres av hvordan viljen synes å kunne erstatte selv fingrene,» skrev oseanografen Håkon Mosby i minnetalen over Helland- Hansen. Da en vinterstorm ødela mange av fingrene under en nordlysekspedisjon til fjellet Halde ved Alta, fortsatte han å bruke hendene som en kunstner. At professoren besatt en vilje til å gjennomføre de planer han hadde tenkt ut, er det fremdeles konkrete bevis på i byens vitenskapelige miljøer. Blant annet var det han som kom til å drive fram Geofysisk institutt, grunnlagt i 1917. Som formann i styret ledet han også Christian Michelsens Institutt fra det ble opprettet i 1930 til han trakk seg tilbake i 1955.

En bohem i Bergen, ble hun kalt, Miranda Bødtker. Kanskje kan hun ikke regnes som en av pionerene som utforsket Hordalands natur. At hun likevel fortjener sin plass her, bør ikke bestrides. Bødtker var legendarisk som illustratør ved Bergens Museum, senere Universitetet i Bergen. I løpet av 70 år hjalp hun utallige norske botanikere med å illustrere arbeidene deres så sirlig nøyaktig og likevel så vakkert at man fremdeles kan la seg gripe. Miranda Bødtker var en selvkritiker som ofte skrev «mislykket» i kanten på tegningene sine, og hun hadde en utholdenhet som grenset til det pedantiske. Da Rolf Nordhagen bad henne illustrere Norsk flora for ham, trodde hun først at det ville være plass til både farger og svarthvitt. Først da hun var godt i gang med arbeidet, forstod hun at det ikke var påtenkt farger i boken. Likevel fortsatte hun like standhaftig å produsere et sett i svarthvitt og ett i farger. Hun kalte dem sin egen «Norsk flora – i akvareller». De 1400 akvarellene er i dag i Bergen Museums forvaltning. Når vi blar gjennom Bødtkers arbeider, får vi også et inntrykk av den floraen som omgir oss på Vestlandet. I grind.no er Miranda Bødtker godt representert.