Det er lite hummer igjen i Hordaland. Det må kraftige reguleringer til for at vi på nytt skal kunne bygge opp en bærekraftig bestand. (Erling Svensen/Samfoto)

Av Torleiv Brattegard

Publisert 28.10.2004

Gode på bunnen

Det yrer av liv på sjøbunnen i Hordaland. Ingen andre steder i landet finnes det make til artsrikdom. Det blir antatt at minst 2800 arter som er større enn en millimeter, har tilhold på Hordalandskysten. Over 2400 er hittil påvist. Hvis man teller med arter som er mindre enn en millimeter, og i tillegg inkluderer parasitter på bunndyr, lever det godt over 6000 ulike dyrearter på sjøbunnen i fylket. Atskillig færre kan anvendes som mat. Bunndyr som er spiselige, kan til gjengjeld være særdeles velsmakende.

Marine bunndyr har blitt studert i Hordaland i over 200 år. Studiet av sjøbunnens dyreliv var ingen lett oppgave for pionerer som Michael Sars og sønnen Georg Ossian Sars – og er det heller ikke for dagens marinbiologer. Bare på stranden kan vi se, observere, måle og samle som på land. Utenfor fjære sjø må vi bruke andre metoder. De samme typer redskap som pionerene brukte, er ennå i bruk – fiskeredskap av alle slag, forskjellige typer skraper med poser til å fange bunnmateriale og dyr med, og grabb som henter opp dyr fra øverste del av bløtbunnen.

De minste bunndyrene er bare brøkdeler av en millimeter store. Det største bunnlevende dyret i Hordaland er sjøtreet, en bløtkorall som kan bli flere meter høy og med en stamme som nederst kan være over 50 centimeter i diameter. Den finnes oftest på eller nær rev av steinkorallen Lophelia pertusa på 200–400 meters dyp. Fiskere kan få opp biter av sjøtreet på linekrok.

Størst artsrikdom er det på 100–200 meters dyp, men det finnes bunndyr nesten overalt i sjøen – fra tidevannssonen til de store fjorddyp – som utenfor Ålvik i Hardanger, der det er ca. 860 meter dypt. Unntaket er bunnområder hvor det er for lite oksygen i vannet, eller hvor oksygen er erstattet av illeluktende hydrogensulfid. Slike bunnforhold kan finnes i småfjorder og poller med grunn terskel og dypt basseng innenfor, slik som Bolstadfjorden, Fauskangerpollen, Mofjorden og Nordåsvatnet.

Sjøbunnen kolonialiseres

De ytterste skjær og holmer i Hordaland ble isfrie for vel 14 000 år siden. Da iskanten trakk seg tilbake og sjøvann kunne trenge under isen og etter hvert videre innover fjordene, fulgte bunnimmigrantene etter. Det undersjøiske Norge fikk igjen en bunndyrsfauna etter at breene under den siste istiden hadde fortrengt alt levende liv fra kysten.

Innvandringen av den relativt rike faunaen har sammenheng med at varmt atlantisk vann nådde inn til kysten. De fleste artene har kommet sørfra og har spredd seg nordover langs norskekysten. Det finnes også arter som kun har nådd sørlige deler av fylket; i ytre deler av Hardangerfjorden, fra Espevær til Halsnøy, samt i de dypeste partiene fra Husnesfjorden til Samlafjorden er det funnet slike.

I Fensfjorden ble det på 1970-tallet påvist over 400 forskjellige arter fra dyprennen (450–700 meter). Den dype bløtbunnen i Hardangerfjorden er trolig minst like artsrik som Fensfjorden, selv om det ikke er gjort like grundige undersøkelser her. Artsantallet avtar fra kysten mot de indre delene. Sidefjordene er også mindre rike enn hovedfjordene. Osafjorden med Ulvikapollen har minst artsmangfold av dem alle, mens Maurangerfjorden lenger ute er den rikeste av sidefjordene. Felles for flere av sidefjordene er bestander av sjøkreps og sjøfjær så grunt som på 30–50 meters dyp – dyr som normalt lever på 100 meters dyp. Betingelsen er at bløtbunnen er av riktig slag.

Noen av hordalandsartene kom svært tidlig, men nye kommer stadig til, ikke bare fra sør. Hvert eneste år blir det funnet arter som ikke har vært kjent i Hordaland tidligere. Bare i perioden 1997–2003 ble 39 nye arter registrert. Enkelte av dem kommer med skip,som groe på skipsbunnen eller i ballastvann. Noen av innvandrerne er så store og karakteristiske at de neppe kan ha vært oversett tidligere. Eksempler på dyr som har kommet vestfra, er krepsdyret langust, som er funnet mange steder på vestlandskysten, og Paromola cuvieri, en stor dypvannskrabbe, som ble funnet i Bjørnafjorden sommeren 1999. Et amerikansk knivskjell, som har etablert seg på Sørlandet, kan snart ventes til Vestlandet.

I fjorden utenfor Stamneshella, på 70–80 meters dyp, ligger et interessant korallrev. Revet er dominert av steinkorallen Lophelia pertusa. Utenfor norskekysten er det funnet koraller som er om lag 8500 år gamle, men dette revet er trolig vesentlig yngre.

Det er et skarpt skille mellom ferskvann og saltvann i Veafjorden. Når elvevannet renner ut i fjorden, dannes en kraftig, salt kompensasjonsstrøm med kystvann motsatt vei under ferskvannslaget. Det er denne strømmen, som har vel 34 ‰ saltholdighet og en temperatur på rundt 7,5 °C, korallene nyttiggjør seg.

Tilstrekkelig saltholdighet er viktig for mange marine organismer, ikke bare koraller, i disse sterkt ferskvannspåvirkete fjordene. Eldre fiskere forteller at da man fisket sild og satte fisken i lås i fjordene, måtte de finne ut hvor salt vannet var. De senket da en tomflaske med kork ned til ulike dyp, hadde tråd i korken og rev den av slik at flasken fylte seg opp. Så heiste de den opp igjen og smakte på vannet. Var vannet for ferskt langt ned, kunne ikke silda låses akkurat der. Da ville den stryke med.

I Sørfjorden innerst i Hardanger har blåskjell høyt innhold av forskjellige tungmetaller som stammer fra industrien i Odda. Det er derfor ikke tilrådelig å spise blåskjell fra fjorden, og dyrking av blåskjell i området er forbudt. Generelt bør vi unngå å samle blåskjell som har vokst nær kloakk- eller industriutslipp eller i innestengte områder, for eksempel Nordåsvatnet ved Bergen. Faren for forgiftning er størst om sommeren, når vi har mest lyst til å koke oss en kjele blåskjell. Fra sent på høsten til mars/april er de oftest giftfrie.

Ærfugl og flere andre dyreslag spiser atskillig mer blåskjell enn mennesker. Det er usikkert om ærfuglen er utsatt for forgiftning fra blåskjell i samme grad som oss, men det er påvist store mengder giftalger i nylig døde ærfugl noen få ganger. Trolig er likevel ærfuglen temmelig tolerant overfor giftalgene som ofte opptrer i blåskjellene.

Som det fremgår av tabellen (tall fra 2003), er det stor forskjell i bunndyrsfauna mellom sjø og ferskvann. De vanligste i ferskvann er insekter, hovedsakelig larver. Vi kjenner ca. 1700 ferskvannsarter fra hele Norge, og ca. 700 av dem finnes i Hordaland. Av insekter er det nesten ingen sjølevende arter. Unntaket er noen få fjærmyggarter, og de finnes helst i brakkvann.

I fjæren (tidevannssonen)

Stor strandsnegl er vanlig på stein- og grusstrender. Den tåler brakkvann bedre enn de fleste snegler på stranden, og finnes derfor langt inn i fjordene. I kjøkkenmøddinger fra steinalderen er det funnet store mengder skall av denne sneglen. Den smaker godt, både kokt og ristet, og egner seg som snacks. Ettersom sneglene er små, trengs det mye av dem, især hvis man er sulten.

Albuskjell er egentlig en snegl. Arten er vanlig på svabergstrender og større stein ute på kysten og et stykke inn i fjordene. Albuskjell tåler ikke brakkvann særlig godt. I Hardangerfjorden finnes det ikke innenfor Jondal. I kulturlag på steinalderboplasser er skjellet funnet i store mengder. Krypefoten kan spises rå, i det minste om det er eneste føden du har å overleve på, men den er seig som lær.

Blåskjell med passe spisestørrelse er 5–8 cm. Store og (relativt) gamle individer har ofte påvekst av andre dyr og kalkalger på skallet. Blåskjell finnes fra helt innerst i fjordene og ut til de ytterste holmer, fra tidevannssonen og ned til flere meters dyp. Skjell i de øvre deler av fjæren vokser sent og blir sjelden store. Best som mat blir de som hele tiden står under lavvannsnivået. Blåskjellet vokser sakte ytterst på kysten, hvor bølgepåvirkning kan være en stressfaktor. Veksten er også dårlig innerst i fjordene, hvor lav saltholdighet er en fysiologisk belastning. De beste vekstvilkårene finner blåskjellet i midtre fjordpartier, hvor det er god tilgang på planktonalger, som er blåskjellets føde. Blåskjellet filtrerer store mengder vann for å få tak i algene. Det øker risikoen for å få i seg giftholdige encellete alger, og også for å ta opp giftstoffer som er løst i sjøvann eller knyttet til partikler.

Vanlig hjerteskjell lever vanligvis like under sandoverflaten i sandfjærer, ned til noen meters dyp. Skjellet tåler godt brakkvann med inntil 10 ‰ saltholdighet, og går derfor et stykke innover fjordene. Hjerteskjell har vært mye brukt som mat i landene rundt Nordsjøen. I Hordaland er skjellkvaliteten best i mai–oktober. Hjerteskjell (og sandskjell og teppeskjell) bør holdes levende i rent sjøvann et døgn eller to, slik at de kan få tømme seg for sand. Strandkrabbe er mindre enn vanlig krabbe. Den holder stort sett til på grunt vann, på både hardbunn og bløtbunn. Arten finnes i hele Hordaland og langt inn i de fleste fjorder, ettersom den tåler brakkvann ganske godt. Strandkrabben er god å spise, spesielt som suppe- og sausekraft, og fanges lett på grunt vann med et knust blåskjell eller en fiskebit festet i et snøre.

Nedenfor fjæren, på grunt vann

Østers som vi spiser, er vanligvis 8–10 cm i tverrmål. Arten lever på relativt grunt vann, ofte med den buete skallhalvdelen delvis fastvokst til stein eller døde skall. Østers trenger temperatur på over 12 °C for å utvikle egg. Eggene må ha en viss varmemengde for å modnes og en ny bestemt varmemengde for å klekkes. I våre dager kan østers formere seg årlig bare i lune, beskyttete poller med brakkvannslag som gjør pollen til et drivhus. Yngelen fester seg til rent og fast underlag i passende dyp, som ofte er fra 2 til 6 meter. Arten vokser fort og når passe spisestørrelse etter 3–4 år. Østers er god mat; kunsten å dyrke østers var kjent allerede i middelalderen. Tidlig på 1900-tallet var det en betydelig dyrking av østersyngel og østers i Hordaland. Espevikpollen på Tysnes var en av de mest kjente østerspollene. Østers er best i tiden oktober–april, og den spises helst rå. Dersom sjøklimaet på våre kanter blir varmere, vil østers bli vanlig igjen.

Oskjell er vanlig i Hordaland. De største kan bli 22 cm lange. Det er vanligst på 10 til 20 meters dyp, men det kan leve både like nedenfor fjæremålet og dypere. Det krever høyere saltholdighet og friskere sjø enn blåskjell,og lever best hvor det er god strøm, som i grunne sund mellom holmer og skjær og i trange innløp til poller. Er tidevannsstrømmene sterke også nede ved bunnen, kan vi finne oskjell i store mengder ned til 100 meters dyp. Oskjell kan bli gamle. Et 7–8 cm langt skjell er ca. 17–20 år gammelt og har ofte stor påvekst av mosdyr,hydroider, rur, kalkrørsormer og sadelskjell. Som flere andre muslinger gyter ikke oskjellet hvert år. Når det skjer, gyter de fleste kjønnsmodne individer i et område samtidig, vanligvis i april–mai, når sjøtemperaturen stiger raskt. Oskjellet ble tidligere benyttet som agn. Det hadde i visse områder økonomisk betydning, spesielt i fjordene rundt Osterøy. Oskjellet er også meget velsmakende. Kvaliteten er best i perioden september– februar /mars.

Vanlig kråkebolle er vår største kråkebolle. Diameteren kan bli godt og vel 16 cm. Den finnes på steinbunn blant alger, fra fjæren og et stykke nedover, sporadisk ned til 1200 meter. Den er ømfintlig for nedsatt saltholdighet. I de indre fjordene lever den om sommeren bare under brakkvannslaget. I gytetiden om våren kan den ute på kysten sitte tett i tett like oppunder vannkanten. Den spiser tare og andre alger, og dyr som lever på alger. Artsnavnet esculentus forteller at den er velsmakende. Det er de fem gonadene (rogn eller melke) inni dyret som kan spises. Tidlig på året er kvaliteten på gonadene best. I Japan, Frankrike og Portugal er spesielt rognen regnet som luksusmat.

Hummer er keiseren blant våre krepsdyr. Gamle hanner kan bli store. Fiskerimuseet i Bergen har en klo som kan ha tilhørt en kanskje 50 år gammel hummer på over 8 kilo. Hummer har en utbredelse som er bestemt av sjøens saltholdighet og temperatur. Dersom temperaturen faller under 5 °C, slutter hummeren å spise. Den trenger 8–10 °C for å vokse og helst over 15 °C for forplantning. Hummeren er også kresen på bunntype. De voksne skal ha fjell- og steinbunn, med gode skjulesteder. Arten finnes sjelden dypere enn 40 meter. Som voksen er den stedbunden og kan holde seg på et lite område i mange år.

Det er restriksjoner på hummerfisket. Begrensningene gjelder perioden man kan fange hummer, og hummerens størrelse. Minste tillatte størrelse er 25 cm i Hordaland. En 25 cm lang hunn med utrogn (egg festet til bakkroppen) har 8000 egg og har sannsynligvis ikke bidratt til slektens forplantning tidligere, men vil gjøre det her- 188 etter og ved fortsatt vekst. Større hunner har flere egg (37,5 cm lang – ca.32 000 egg). Derfor bør de minste, eggbærende hummerne få leve videre slik at de kan bidra til yngelproduksjonen i flere år. Til tross for regelverket foregår det mye ulovlig og uregistrert fangst. Det må kraftigere reguleringer til for at vi igjen skal kunne få en stor bærekraftig hummerbestand.

Taskekrabbe er vanlig fra grunt vann til 50 meters dyp, og foretrekker steder med steinur som grenser mot sandbunn. Av og til kan den forekomme i store mengder ned til 400 meters dyp. Utbredelsen styres av temperaturforholdene i sjøen. Taskekrabben trenger relativt høy sommertemperatur for vekst og forplantning. Den slutter å spise når temperaturen går under ca. 5 °C. Unge taskekrabber er vanlig i tareskog. De blir kjønnsmodne etter 7–8 år. Taskekrabbefangsten foregår med teiner egnet med fersk fisk, men sensommers og om høsten kan krabbe fanges med nevene eller håv i strandkanten, hvor det er godt med blåskjell eller rur. De største hannkrabbene kan bli ca. 30 cm tvers over ryggen og kan veie 5 kilo.

Kongsnegl lever fra fjæren og ned til store dyp, på all slags bunn. Den er kjent som rovdyr og åtseleter og kan gjøre skade på fisk fanget i bunnredskap. Den er også en plage i krabbe- og hummerfisket, som agntjuv. Den har blitt brukt som agn på linekroker. Dykkere kan lett se og plukke disse sneglene, og de kan lett fanges med glip eller i teine. De matglade belgierne liker dem godt; på torget i Brüssel selges kongsnegler for ca. en euro stykket.

Stort kamskjell ligger løst på sand- og grusbunn på 5–60 meters dyp i strømrike fjorder og sund. Som andre kamskjell kan det svømme. Siden midten av 1980-tallet har det i Bergen vært utført forskningsarbeid på metoder for storskaladyrking av kamskjell på vestlandskysten. Det store gjennombruddet, med jevn masseproduksjon av yngel, kom for noen få år siden. Dyrking av kamskjell til konsum kan enten skje i egne anlegg, eller små skjell kan spres ut på naturlig bunn for så å høstes inn når de har vokst til den størrelsen markedet vil ha. Et problem med slik dyrking er taskekrabbe og store sjøstjerner, som er de viktigste naturlige fiendene. Det store kamskjellet er et av våre beste matskjell og har topp kvalitet i april–august.

Dypere enn 30 meter

Trollkrabbe kan ha et fotspenn på over 60 cm. På Vestlandet lever trollkrabbene helst på dypt vann, men mengdene er små, slik at det er ikke noe fiske etter dem. Av og til setter de seg fast i garn eller line, eller fanges i reketrål. Dersom de fanges levende, kan de spises. Kjøttet i klør og bein er riktig godt, litt søtere enn vanlig krabbe.

Haneskjell er et av de store kamskjellene. De er funnet i store mengder i skjellbanker fra istiden. På Tysnes finnes de for eksempel i leiravsetninger 23 meter over havnivå. Haneskjellet tåler dårlig temperatur over 7 °C og klarer seg derfor best lenger nord, i kaldere sjø. I Hordaland har haneskjell overlevd bare i enkelte poller, slik som i Lindåsosane, hvor det på grunt vann innenfor terskelen er kaldt og oksygenrikt vann med god strøm. Som for stort kamskjell og harpeskjell er det muskel og gonader som spises. Haneskjell er meget velsmakende og litt søtere i smaken enn de to andre kamskjellartene.

Sjøkreps er blek oransje, i motsetning til den grønnsvarte hummeren. Den kan bli 25 cm lang. Sjøkreps finnes vanligst på 50–250 meters dyp og krever bløt bunn av silt eller sandholdig leire hvor den kan grave huler og ganger uten at hulrommene ramler sammen. Den holder seg i slike huler om dagen. I Hordaland får rekefiskere ofte sjøkreps som bifangst når de tråler etter vanlig dypvannsreke. På samme trålfelt kan de få bra med reker om dagen, når sjøkrepsen skjuler seg nede i hulgangene, og bra med sjøkreps om natten, når den er ute på jakt etter mat. Nattestid har de fleste rekene svømt opp fra bunnen. Sjøkreps fanges også med teiner laget for formålet.

Vanlig dypvannsreke kan nå en lengde på 18 cm. Levende reke har en blek rosa farge. Den er egentlig en art med nordlig utbredelse og opptrer helst hvor vannet er relativt kjølig eller kaldt året rundt, som i Barentshavet og ved Svalbard og Jan Mayen. Den liker seg ikke når temperaturen går over 10 °C, da trekker den bort, til kaldere vann. Vanlig dypvannsreke foretrekker bunn med bløt mudder eller leire, på dyp fra 60 til 900 meter, men svømmer tidvis opp fra bunnen. Vandringen styres av lysmengden ved bunnen. På klare dager begynner den å svømme oppover når lyset avtar utover ettermiddagen, og synker ned mot bunnen igjen etter at det er blitt helt mørkt. Dypvannsrekene er hanndyr til ca. 18 måneders alder. Deretter begynner de relativt slanke hannene å skifte kjønn. Alle de store rekene er hunner. De fleste hunnreker gyter første gang når de er 2,5 år gamle. En middels stor reke kan ha 1500 egg klistret fast under bakkroppen. Temperaturen i bunnvannet bestemmer utviklingstiden for eggene – i fjordene i Hordaland tar dette omtrent 150 døgn. Vanlig dypvannsreke fanges vanligst med reketrål, men noen fiskere i Austevoll og Øygarden har med hell fanget reke med teiner.

Kuskjell er en stor brun til brunsvart musling som lever nedgravd i mudderblandet, fin sand på 6–60 meters dyp. Av våre muslinger er det trolig denne arten som kan bli eldst. 100 år gamle individer er vanlige. I USA er det funnet over 200 år gamle skjell. Den muskuløse delen av innmaten kan spises. Kjøttet er godt på smak, men seigt om det ikke er tilberedt på riktig måte.

Brattegard, T. 1966. The natural history of the Hardangerfjord. 7. Horizontal distribution of the fauna of rocky shores. Sarsia 22:1–54.
Brattegard, T. 2001. Klimaets påvirkning på bunndyrenes utbredelse. Fisken og havet. Særnr. 2–2001:97–100.
Brattegard, T.; Holthe, T. 1997. Distribution of marine, macro-benthic organisms in Norway. A tabulated catalogue. Utredning for DN 1997–1. Direktoratet for naturforvaltning.
Brattegard, T.; Holthe, T. (red.) 2001. Distribution of marine, macro-benthic organisms in Norway. A tabulated catalogue. Utredning for DN 2001–3.
Direktoratet for naturforvaltning. – Dette er ei nettutgåve som berre inneheld oppdaterte tabellar, sjå Direktoratet for naturforvaltning: http://www.dirnat.no

Hummerfisker og pensjonist Per Halhjem i Os trær biter av en sykkelslange på hummerklørne. (Helge Haukeland)

Lokale fiskere i Hordaland har lenge visst at det er korallrev i våre farvann, også innover i fjordarmene. Dette er store strukturer av marine dyr, med kalkskall som har bygd seg opp på sjøbunnen gjennom mange hundre, kanskje tusener av år. Den vanligste organismen i disse revene hos oss er en steinkorall som heter glasskorall (Lophelia pertusa) (øverst på bildet). Også bløtkorallen sjøtre (Paragorgia arborea) (nederst på bildet) finnes ofte i korallrevene. Sjøtreet er det største bunndyret i Hordaland.(Erling Svensen/Samfoto)