Som svarte, avsolte hogg skjærer fjordene seg inn i den snehvite fjellmassen. Åpent og mykt begynner landskapet med grønne og brune toner, og mye blå sjø ute i skjærgarden. Der ute aner vi fjordens linjer snarest som et mønster i vrimmelen av skjær og holmer, i et mylder som mest minner om en dårlig organisert andeflokk.
Men øyet følger linjene innover: De strammes snart til. Fjellsidene reiser seg, høyere og brattere; farvannet blir trangere og villere, sjøens blåfarge får en dypere tone. Vårlivets grønnfarger som først følger de solåpne strendene, som en bord langs sjøkanten, brer seg ut der selve sjøbunnen til slutt stiger opp over vassflaten, ryster fjordvannet av seg og blir noen kilometer flat dalbotn i stedet. Til slutt kaster dalen seg i et dypblått kjempebyks opp en stupbratt botn, opp på den snehvite vidden der vinteren ennu rår noen uker.
Kistelokket løfter seg
Selv om bildet er dramatisk, virker vårt grunnfjell så grunnsolid og trygt, «dei gamle fjell i syningom». Men de har også en gang hatt sin «Sturm und Drang»-periode. De store fjellene som en gang lå der, løftet opp under den kaledonske fjellkjededannelsen da Grønland og Skandinavia braste sammen, er blitt slitt ned, korn for korn. Fjell er nok sterkt, men i det lange løp er vann sterkere. Gjennom årmillionene filte vannet fjellene ned til et bølgende slettelandskap med brede, rolige daler. Men lenger sør var det opprør igjen. Flak av jordskorpen la seg oppå hverandre, som iskoss i en skruing. Alpene tårnet seg opp. Og langt vest i Norskehavet begynte Atlanterhavet å vokse – også disse kreftene forplantet seg til siden. Ikke rart at til og med gamle Fennoskandia begynte å bli urolig og rikke litt på seg. Jordskorpen løftet seg langs det som skulle bli Vestlandet. Landet innenfor hevet seg som et kistelokk med hengsling et eller annet sted bortimot Østersjøen. Mot vest gikk det bratt ned mot Nordsjøen.
Så fikk det utrettelige vannet noe nytt å arbeide med. De lange, slake dalene ble plutselig brattere, elvene gikk villere og grov seg dypere ned igjen. Først gikk løsmaterialet med, og siden gikk det ut over berget. De elvene som rant østover, oppå kistelokket, kunne stort sett følge de gamle dalsporene. Det ble ikke så stor forskjell, dalene her var ikke blitt så mye brattere.
Men på vestsiden gikk det mer dramatisk til. Der var de gamle dalsystemene revet tvers av, og i stedet for å renne bedagelig østover, styrtet vannet nedover fjellsiden mot havet der ute. Jo brattere det er, og jo villere vannet raser av gårde, desto større makt har det til å gnage seg nedover i fjellet. De bratte elvene åt seg som sagblad inn i fjellet og skapte et helt nytt system av korte daler som drenerte vestover. Mange steder kan man se konflikten mellom de gamle og de nye dalene, for eksempel ovenfor Vøringsfossen. Den unge elven saget seg det trange, dype gjelet som ender i fossen, men øyet kan lett følge den gamle flate Bjoreidalen som en fortsettelse av Sysendalen vestover i kystfjellene utover mot havet.
Isen tar tak
Det er egentlig litt av en tilsnikelse å gi vannet skylden for alt dette. Rennende vann er mektig, men i forbund med is og sne er det enda mektigere. Når frosten kommer til, har berget små sjanser. Det var det som hendte her. Da elvene så smått var begynt å orientere seg etter landets nye fasong, kom istidene. De kom i flokk, og fulgte stort sett samme mønster: Sneen begynte å hope seg opp på vestsiden, og små, isolerte breer begynte å skave ut små groper oppe i fjellet. Etter hvert som det bygget seg opp en iskappe over Norden, bredte breen seg østover, til de store viddene, der den ble liggende forholdsvis rolig. Men fra kanten av denne iskappen fant mer og mer is veien ned gjennom de nye furene i landskapet, ut mot sjøen. Der breene gikk frem, gikk landskapsarbeidet fort. De skar seg ned gjennom fjellet og lot de bratte fjellsidene bli stående tilbake. Her var det grovarbeid, ikke tid til å grave ut brede daler eller annen finpussing.
Der flere isbreer møter hverandre, kan presset på undergrunnen bli ekstra sterkt, og det blir gravd ut en grop. Og er isen bare tykk nok, graver den like godt under vannet som over. På den måten kan gropene bli ganske alvorlige. Hornindalsvatnet er 514 meter dypt,og Sognefjorden går ned til 1300 meters dyp. Fullt så dypt går verken vatn eller fjord i Hordaland, men nesten 900 meter på det dypeste i Hardangerfjorden lar seg jo også høre. Største kjente innsjødyp i fylket har forresten Svartavatnet i Hattebergvassdraget med 167 meter.
Den måten isen graver på, gir dalene en bestemt fasong: flat bunn og bratte sider med mektige fosser og en rekke trau skilt med trange gjel, der det kan være vanskelig å finne plass til veien. I ikke så få av de gamle fjellbygdene måtte folk opp i fjellet for å komme til bygds. Langs elven var det ikke farende. Fjorden er en slik bregravd dal som ligger under sjøvann, og har den samme fasongen: trau skilt ved terskler. Fjordene er oftest dypest et stykke inne, med en terskel ute mot storhavet, der landskapet videt seg ut og breene ikke grov så sterkt.
Sammenhengen
Nu begynner vi å se sammenhengen i Vestlandets historie: flatlandet for mange millioner år siden,de voldsomme revolusjonene i jordskorpen, først langt borte, senere nærmere. Skandinavia blir satt på kant, vannet graver i bratthellet mot vest, med kulden kommer isen, tar over og graver videre. Isen kommer og går, og i mellomistidene rår vannet og graver på sin måte. Det er oppskriften på hvorledes man lager et fjell- og fjordlandskap. Den som har øyne å se med og kunnskaper til å tolke det man ser, oppdager disse vitnesbyrdene overalt. Ett av de fineste stedene er på reset sør for Skykkjedalen: For det første har man mot seg en fjellvegg, en geologisk billedbok som er en av de meste dramatiske som finnes. Den kan godt tåle sammenligningen med Grand Canyons vegger. Det vi ser der, er historien om et landskap utviklet gjennom hundrevis av millioner år. De siste hundretusener av år har is og vann gravd frem historien. Hvis vi retter blikket vestover, ser vi hvorledes de samme kreftene har gravd de nye dalene ned i det gamle slettelandet, som i mellomtiden var blitt en fjellvidde oppe i tusen meters høyde.
Fjordene er ungdommelige trekk i jordens ansikt. Vann og is vil fortsette å tære, og en gang vil det som er Norge i dag, atter være et sletteland, der våre dagers fjellvegger stod steile og trassige. Det angår ikke oss – om det til den tid vil være mennesker som får se dette, vet vi ikke noe om. Vi får leve med vårt ungdommelige landskap med den dype fjorden og de bratte dalene.
En brem av land langs kysten
Men det er ett trekk i landskapet vi ikke har kommet inn på, og som ikke hører hjemme i dette bildet. Vi vet faktisk ikke riktig hvorledes det er kommet i stand. Langs hele vår kyst, fra Skagerrak til Nordishavet, ligger det en brem av lavt land langs kysten, av og til over, og av og til under vannet. Strandflaten kaller vi den. For det meste består den av øyer og holmer, og sjelden når de høyere enn 50–60 meter opp. Oftest er den klar og tydelig, og den trenger litt inn i fjordene, men aldri særlig langt. Det skulle tyde på at hva det enn er som har laget strandflaten, hendte det for lenge siden, lenge før fjordene fikk sin nuværende form. At havet har hatt noe med saken å gjøre, er de fleste enige i, men når og hvorledes? Havis i istidene, frostsprenging eller bølgeerosjon? I vårt landskap er strandflate og fjord uatskillelige og uforlikelige kontraster. Der den ene slutter, begynner den annen. Ganske visst snakker vi om fjorder i strandflatelandskapet også: Hjeltefjorden, Korsfjorden. De ligger helt omgitt av strandflatens lave landskap og stemmer – iallfall over vannet – nokså dårlig med det vi ellers forstår ved en fjord. Under vannflaten kan de nok være mere typiske med trau og terskler.
Flaten og linjen
Denne forskjellen i landskap preger også folket som lever der. Skjærgardsbuens, strilens, verden er flaten. For ham er «han» den store halvsirkelen som ligger foran ham, havet i all dets velde og omfang. Det er en horisontal verden, der høyde i grunnen er et teoretisk begrep. Det som ligger bak ryggen hans, betyr lite, han skuer utover. Kanskje går hans verden til bryggekanten i Bergen. Der slutter den. Fjordbyggens verden er linjen, fjordens strekk er hans primære forestillingsverden. «Han» går innover eller utover, aldri til siden, det måtte da være en sidefjord. Men til gjengjeld er høydedimensjonen påtrengende klar. Å bevege seg opp og ned er like så naturlig som å bevege seg frem og tilbake. Hans verden er på samme tid mer innestengt og videre. En stril ville aldri undre seg over hva han får å se over de høye fjell. Han har oversikten fra dekket sitt. Fjordbyggens sinn ferdes ut over fjellene og sprenger de materielle grenser som begrenser hans hverdag. Han kan bli drømmer og svermer, der strilen er den nøkterne og kanskje litt fantasiløse realist.
Landet skifter fra kysten og innover. Folket skifter også. Været skifter, fra skjærgardens vintermilde, jevnt fuktige klima med kjølige somre og til de indre fjordbygders kalde vintre og dirrende sommervarme med tørrsvidde marker. Et slikt skifte i klima blir også et skifte i jordbunn, og dermed skifter også plantene.
Fra helårsvekst til vinterdvale
På ytterkysten er middeltemperaturen for årets kaldeste måned – som forresten er februar – 2 plussgrader. Sne er det oftest lite av. Kreaturene kunne gå ute hele vinteren, og sauene gjør det til dels ennu. Det er alltid noe spiselig å finne, tang i fjæren om ikke annet. Skjærgardens planteverden behøver ikke å krype ned i jorden om vinteren for å beskytte seg mot kulden. Mange av dem er i vekst året rundt og har kanskje sin viktigste vekstsesong på vinteren. Det er ikke mange steder der ute mot havet at jorden virkelig tørker ut, selv om regn og tåke skulle svikte noen uker. I den stadige, grå fuktighet kan planter vokse i jordlag som er så tynne at de lenger inne ville tørke til snus og blåse bort. Etter en tørkeperiode kan det se litt brunt og livløst ut, men en ukes vanlig gråvær er nok til at det tilsynelatende tørre gress er grønt igjen.
På slike tørre rabber blir det naturligvis ikke tale om egentlig jordsmonn; den jorden som er der, er nærmest et tynt lag oppå berget. Det kan være ganske næringsrikt allikevel. Men den typiske vestlandsjorden er noe annet: en sur, seig råhumus, der det ofte er vanskelig å si om det er mark eller myr vi går på. Døde plantedeler blir liggende vasstrukne og stinne av væte. Bakterier og annet småkryp, som under gunstigere forhold lager muld av planterestene, liker ikke denne sure dietten, og det blir soppene som overtar arbeidet med å lage jord. Dermed blir jorden enda surere og tettere og enda mindre tiltrekkende for det meste av floraen vår. Men noen planter liker seg ekstra godt akkurat der, røsslyngen først og fremst, og den er storprodusent av nettopp den form for plantemateriale som gir denne sure,tette jorden,så det blir en slags ond sirkel.
I sørvendte bakkehell, der solen får makt, tørker jorden litt mer ut, og der får vi en mildere jordtype med mange av vestlandsfloraens typiske arter. Skulle vi nevne en slik fra ytterkysten, måtte det være en annen lyng: purpurlyngen. Som typisk kystplante krever den så høy vintertemperatur at den stort sett holder seg ute på øyene; fastlandets vinter blir for kald for den.
Men ellers finnes enkelte fine lier også langt ute mot havet, der mer krevende planter kan gjøre seg gjeldende. Det er de samme vi finner igjen i liene lenger inne i landet. Her kommer det også til andre arter som krever mer sommervarme enn det man kan få ute i skjærgarden. Vinteren betyr ikke så mye for dem, mange tar en hvileperiode når det blir kaldt. I skogsliene inne i fjordene gjør lind og eik seg gjeldende, trær som egentlig hører hjemme på sydligere breddegrader.
Kalkrik jord og istidsavsetninger
Værlag og bakkehelling er ikke alene om å bestemme hva slags jord vestlandsplantene og vestlandsbonden skal leve av og på. Geologien er den tredje faktoren i dette regnestykket. På kalkberg og kalkrik skifer blir det oftest bra jord, selv ute i det som ellers er ganske surt. Det var nok ikke helt uten geologiens hjelp at Mosterhamn, som ligger midt i en kalkklump, ble et tidlig kultursentrum i den delen av landet, slik at Olav Tryggvason plasserte en av kirkene sine der. I det hele må man beundre det tidlige presteskaps sans for hvor det var god jord og mulighet for rike prestegårder.
På Vestlandet ligger kalkberget bare noen få steder som ganske tynne lag i fjellet. Men i virkeligheten er det ikke fullt så galt. Fyllitt og glimmerskifer, som er vanligere bergarter, inneholder også mye kalk. Det samme gjør mye av den løsjorden som istidens breer drog med seg; kalken kan isen ha skrapt med seg fra berget lenger inne, slik at jorden kan være ganske bra der det er skikkelige løsmasser.
Men la oss atter en gang skue bakover til istidene: Det første istidens breer gjorde, var å feie vekk det gamle jordsmonnet som dekket landet. Det ble sopt ned til Danmark og Nord-Tyskland og ut i Nordsjøen. Der ligger våre gamle dyrkningsmuligheter. Men da breene smeltet bort, la de etter seg grus og sand som var slitt løs fra berget, og som breene brukte som slipemiddel. Der breen skubbet seg frem, og stanset en stund, la den etter seg en voll med grus, det vi kaller en endemorene. Disse vollene, som er så tydelige i landskapet på Østlandet og i Sverige, har voldt geologene mye bryderi her vestpå. De er ikke så lette å få øye på i vårt oppbrutte landskap og enda verre å følge fra fjord til fjord. Men med mer moderne metoder, som flyfoto på land og seismikk i fjordene, kan endemorenene nu også her vestpå følges, og de viser kanten av isen etter hvert som den smeltet tilbake.
Isen sorterer ikke. Morenematerialet består av alt fra blokker så store som hus til fin leire. Det er vannet, ferskt eller salt, som sorterer. Der vannet kommer til, føres finmaterialet bort, jo finere dess lengre, mens det grove blir liggende, især på steder der isranden lå en tid og kalvet i sjøen. Slike voller av grovsandig materiale er ofte lettere å få øye på, ofte vel så tydelige som de egentlige morenevollene. Blant annet demmer de opp innsjøer der istungen lå igjen, slik at det ble en fordypning, en grop, etter den. Istungen fra Måbødals- og Hjølmodalsbreene, der de fløt sammen i Eidfjord, er vel den de fleste kjenner best, slik elven har skåret seg ned gjennom de svære grusmassene mellom Eidfjordvatnet og fjorden.
Landet løfter seg
Da isen lå som tykkest over landet,ble jordskorpen trykket ned i undergrunnen. Når jorden presses ned, stiger havet i forhold til jordoverflaten. Vitnesbyrd om høyere havstand finner vi mange steder. Det vanligste er høye terrasser, rester av elvedelta foran breene ved slutten av istiden. Gamle skjellbanker med skjell etter saltvannsorganismer er også funnet en rekke steder, ofte langt over flomålet, og det finnes mange andre tegn på at sjøen har gravd i landet over nuværende havstand. På strandflaten ligger slike funn på det meste et par titalls meter oppe. Lenger inne i landet ligger de høyere, der var isen tykkere og istrykket sterkere så landet ble dukket dypere ned. Disse gamle havavleiringene er grunnlaget for jordbruket, og det meste av det ligger derfor nedenfor det vi kaller den marine grense, grensen for hvor høyt havet gikk. Over den grensen er morenejorden grunnlaget for dyrkingen. Det er tyngre materiale å arbeide med, med mye stein. Dem finner vi igjen i steingardene. Men ellers varierer morenene naturligvis ganske mye etter hva slags berg isen tok materialet fra. Der det var kalkberg, kan morenejorden være riktig bra.
Skogen som forsvant
Det som først og fremst gir, eller rettere sagt ga, strandflatens landskap dets karakter, er skogløsheten. Det lave, forblåste landskapet står enda mer forblåst når det heller ikke finnes trær som kan gi ly. Slik har det ikke vært bestandig. En gang stod skogen fra fjære til fjell, som det heter i Landnåmabok. Det var vel ikke alltid storskog, og noen skogbare knauser og brattberg fantes det vel også, den gang som nu. Men de virkelig skogløse partiene ser ut til å ha vært heller små, kanskje på noen av de aller ytterste øyene,og vi har all grunn til å spørre:Hvorfor forsvant denne kystskogen fra resten av landskapet?
Her er det ikke full enighet – ennu. For innmarkens del er saken klar, plog og harv og slått holdt den vekke. Men hva med utmarken? Her er det fremdeles uenighet. Enten skiftet klimaet, slik at skogen ikke kunne vokse der lenger, eller så var det folk som holdt den vekke med øks og brann. Tradisjonen holder mest på den siste forklaringen, og alt etter hvem man liker minst, får sjørøvere, engelskmenn, hollendere, dansker eller hvem man nu måtte mislike, skylden. Dette siste er iallfall galt. Var det folk som tynte skogen,var det vestlendingene selv. Men ellers var det nok helst et samspill mellom klima og landbruk og uvettig skogbruk som gjorde utslaget og knekket skogen.
De første bøndene
Det var for 5000 år siden den store revolusjonen kom: landbruket. Vi vet ikke sikkert om det var et nytt landbruksfolk som vandret inn, eller om det var det gamle folket som lærte nye næringsveier. Et eller annet sted må de iallfall ha fått sine sauer og kuer og landbruksplanter fra. Og da de nu hadde fått alt dette, måtte det skaffes plass. Boplassene ute ved havet, som skaffet fisk og vilt, hadde lite eller ikke noe jord, og om det fantes noe, var den skral til landbruksformål. Derfor ser vi at mange bønder flyttet lenger inn i landet og ryddet nytt land. Dyrene skulle ha mat, og plantene skulle ha en åker å vokse i – ugresset som kom med, klarte seg selv – og alt dette fikk de ved å rydde skogen til beiting, fôrsanking og åkerbruk. Var skogen først ryddet, fikk dyrene gå ute og klare seg selv. Bøndene som tok til takke med skjærgardens skrinne jord, drog nytte av milde vintrer slik at dyrene gikk ute hele året og beitet opp busker og trær som ikke fikk noen sjanse til å vokse opp igjen. Det dyrene ikke klarte, greide bøndene med litt bråtebrann. Lenger inne var beitemulighetene mer begrenset, skogen ble aldri helt borte slik som ute ved ytterkysten.
I våre dager, når det ekstensive landbruket er blitt uøkonomisk, eller iallfall mindre tiltrekkende, ser vi at skogen begynner å erobre tilbake det tapte terreng, også langt ute mot havet. Der det var lynghei for en mannsalder siden, spirer småfuruene opp både her og der. Andre steder kommer bjerk og andre lauvtrær først, men med tiden blir det nok furuen som seirer der også, om naturen får gå sin gang. Hvis da ikke granen sniker seg inn.
Innover fjorden endrer dette bildet seg gradvis. Både værlag og topografi spiller en rolle. Den kaldere og tørrere vinteren gjorde det umulig å drive vinterbeite, slik som på lyngen lenger ute. Strandflatens beitevidder hadde ingen motsvarighet i de bratte liene, der hvor hver dyrkbar teig måtte nyttes,ikke minst til vinterfôr. Beitene fant de i fjellet noen sommermåneder.
Så går da ferden fra den skogløse strandflaten, gjennom områder med spredt skog til de rene skogsbygder innerst i fjordene, små kopier av Østlandets storskoger. Skogen i fjordene, som på Vestlandet ellers, er først og fremst furu. De to sterkeste konkurrentene, granen og bøken, hadde vanskeligheter med å ta seg frem til Vestlandet; de kom for sent, klimaet var blitt dårligere og mulighetene for spredning mye mer begrenset. Bøk, som klimaet nok skulle passe for, er det praktisk talt ingenting av. Den viktigste bøkeskogen er en teig i Seim, litt nord for Bergen, og den er det mistanke om at folk har flyttet med seg fra England eller Danmark. Fra de øverste granteigene østpå har granfrø blåst – sikkert i millionvis – over fjellet på skaren, og noen enkelte har klart å spire inne i fjordbygdene, helst til fjells. Noen spredte, viltvoksende grantrær finnes faktisk her og der, og på Voss er det blitt skikkelig skog av det, en tett granbestand som gradvis tynner ut til alle kanter, men som rekker like til Modalen.
En botanisk reise innover fjorden
Men la oss starte om igjen, begynne ytterst ute og botanisere oss innover fjorden. Skjærgardens mest typiske planter gir raskt opp på vei innover: Vinteren blir for kald for dem, sommeren for tørr. Faktisk klatrer noen av dem litt opp i fjellet når vi kommer østover. Der er de om vinteren beskyttet under snedekket, og sommeren blir ikke så tørr. Men det er få som har benyttet seg av denne utveien, de fleste gir bare opp. De ekstra ømfintlige, som havburkne, kommer knapt nok inn på fastlandet i det hele tatt. Andre, som kristtornen, følger med et stykke innover, men når vintermiddeltemperaturen går ned mot null grader, liker den seg ikke lenger, og litt før vi når halvveis inn Hardangerfjorden, er det slutt.
Mange andre planter stopper på denne måten, jordnøtten, for eksempel, som ethvert barn på kysten kjenner fordi de har gravd opp rotknollen og spist den. Inne i fjordene er den ukjent, der har de aldri opplevd dens underlige, nesten selvlysende blomsterskjermer i juninatten. Og revebjellen, som i de ytre strøkene tyter frem så å si hvor som helst man roter litt i jorden, den gir halvveis innover i fjorden plass for tyrihjelmen, som ikke liker seg ute i det fuktige havklimaet. Bare noen få steder vokser de sammen. En annen plante som kunne nevnes sammen med tyrihjelmen, er kongslys, som heller ikke trives sammen med revebjelle.
Slik mister vi den ene arten etter den andre innover fjorden, etter som vi får havet og de milde vintrene på avstand; andre arter kommer til. Det er nok først og fremst sommertemperaturen som regulerer deres voksesteder. Mange av dem, som knavel, vårrublom og bakkemynte, er ettårige, avhengige av å kunne sette frø, helst rikelig med frø, hver sommer. Men det er mange flerårige også. Slike planter, som hvitberg-knapp og tjæreblom, hører først og fremst hjemme i de varme strøkene omkring Oslofjorden; derfra går de i stadig minkende antall opp gjennom dalene og for noens vedkommende over til de indre fjordbygdene. En norsk botaniker kalte i sin tid disse plantene for «kungsfølget» etter kung, eller bergmynte, som er en av dem. Det er forresten den norske utgaven av oregano, og har vært brukt som krydder. Av og til har en eller annen av disse plantene klart å kare seg helt ut til kysten; nord for Bergen er kungen funnet nesten ut på øyene. Hvis et tilfeldig frø av en slik plante skulle forville seg vestover og spire i en varm bakke, kan den etablere seg langt utenfor det området der den egentlig hører hjemme. Det er nok det som er skjedd med kungen nord for Bergen.
Det er ikke alltid slik at temperatur og fuktighet har direkte virkning. Den sure, tette, alltid fuktige vestlandsjorden er et hinder for mange planter, for eksempel for blåveisen. Navnet brukes forresten forskjellig, alltid for den første blå blomsten om våren; vestpå er det oftest markfiolen. Men den egentlige, «ekte» blåveisen er en ganske utpreget østlandsplante som går nordover til Trøndelag og til og med finnes like nord til Bodø. Få vet at vi har et ganske stort område med viltvoksende blåveis i Hordaland også. Både på Varaldsøy og mellom Tørvikbygd og Gjermundshamn vokser den i skogbunnen i kalkrike skoger på skiferfjell. Der er jordbunnen løs nok for den.
Elgen kommer tilbake
Dyrelivet endrer seg naturligvis etter samme mønster som plantene. Ytterst ute har vi havets dyreliv i all dets mangfoldighet, fisk og sjøfugl og ennu en og annen sel og hval. Dette minker snart når vi drar innover i fjordene. Noen enkelte sild- og brislingstammer står her og der, og småflokker med niser kan være på vei for å nyttiggjøre seg dem. De fleste sjøfuglene forsvinner, bare en og annen måse holder stand. Dyrene er der maten er. I skjærgarden er havet den mest produktive del av landskapet, lenger inne går produktiviteten over på landjorden, og det samme gjør dyrene. Ettersom skoger og enger blir rikere, kan flere, især større dyr klare seg. Hjort i lavlandet og rein i fjellet har vært Vestlandets fornemste jaktdyr. Flere andre pattedyr, som bjørn, villsvin, ulv og elg, var alle vanlige på Vestlandet tidligere. I senere tid er elgen begynt å trekke vestover igjen. At elgen kommer tilbake, kan ha flere årsaker, men endringer i klimaet kan være en viktig grunn til utviklingen vi nu ser. Noen umiddelbar fare for at ulv og bjørn igjen skal streife omkring i hordalandsskogene er det neppe. Til det er klimaet, værlaget – riktignok i en litt annen betydning av ordet – gjennomgående for dårlig.
Det store samspillet
Hordaland er en scene for naturens mange vekslinger – i topografi, berggrunn, vegetasjon og dyreliv, gjennom klimaperioder og årstider. Alt er deler av et stort og komplisert samspill som mange kan ane en sammenheng i. La oss gå ut i landskapet og inn i kunnskapen, for å undersøke og oppleve den fine balansen, tilpasningene til jord og vann, lys og temperatur, skaperverkets sinnrike prosesser.
