I perioden 14 500–11 500 år siden var landskapet i Hordaland preget av nærværet av innlandsisen, slik som her fra vestkysten av Grønland i dag. (Jan Mangerud)

Av Jan Mangerud

Publisert 28.10.2004

Siste istid

BULLDOSER OG NYSKAPER

Innlandsisen over Hordaland var en stormakt som har hatt avgjørende innflytelse på vår natur. Breene som ved begynnelsen av siste istid (for mer enn 100 000 år siden) vokste ut fra Folgefonna, Hardangerjøkulen og andre fjellområder, jaget dyr og fugler, kanskje også neandertalmennesker, foran seg. Smådyr, blomster og trær ble ubarmhjertig overkjørt og malt til mel under den tykke isen. Til og med det harde grunnfjellet ble revet i stykker og skurt av breen, som ikke gav seg før den nådde helt ut til ytterkanten av kontinentalsokkelen. Først for 14 500 år siden ble klimaet så mildt at den ytterste kyststripen av Hordaland igjen ble isfri. Planter, dyr og mennesker startet innvandringen i et goldt landskap med flekker av grå morene og sand mellom blankskurte bergknauser – vår egen varme etteristid var født.

Naturens arkiver

Skal vi studere kulturhistorie, går vi til Riksarkivet og kirkebøker. Skal vi studere naturens historie, må vi gå til arkiver der den er nedtegnet og bevart. I innsjøer avsettes lag på lag; 0,5 millimeter pr. år er vanlig. Det første laget ble avsatt på innsjøbunnen da innlandsisen trakk seg tilbake. Hvert år er så et nytt sedimentlag avsatt som et teppe ovenpå de eldre. I dag utgjør sedimentene på innsjøbunnen et naturlig arkiv, om lag som en bunke papir i et kontorarkiv, med de eldste opptegnelsene i de nederste lagene, og så yngre og yngre oppover. Vi kan studere dette arkivet ved å ta en borkjerne gjennom sedimentlagene på bunnen av innsjøen. Tilsvarende er det i myrer og på fjordbunnen. Elvenes og breenes arkiver er mer kompliserte i oppbyggingen og derfor vanskeligere å tolke, men minst like viktige.

I Hordaland, for øvrig også i resten av Norge, kan vi forenklet inndele geologisk materiale i to hovedtyper. Den ene er fjellet, altså den harde berggrunnen. Den er fra noen hundre millioner til to milliarder år, menneskelig sett uendelig gammel. Den andre hovedtypen er løsmasser som dekker fjellgrunnen, som all dyrket jord, morene, sand, leir, torv, rasmasser og sedimenter på bunnen av innsjøer og fjorder. Løsmassene er geologisk sett meget unge, og de er naturens arkiv for tiden fra istidene og fram til i dag.

Siste istid kan sammenlignes med en krig, hvor ikke bare dyr og mennesker ble jaget på flukt fra landet, men hvor praktisk talt alle arkiver med vår eldre istidshistorie ble sprengt og jevnet med jorden. Løsmassearkivene avsatt i mellomistider var de første som ble erodert (gravd bort) under den følgende istiden, før breen begynte å gnage på den harde fjellgrunnen. Siste istids maksimum utgjør derfor en nesten uoverstigelig barriere for kunnskap om vår naturhistorie bakover i tid. Men som i alle kriger var det noe som mirakuløst overlevde, uten at vi kan forklare hvordan eller hvorfor. I Hordaland skjedde miraklet ved Fjøsanger.

Vi har de siste 2,5 millioner årene hatt om lag 40 istider i Norge, avbrutt av like mange varme, eller i hvert fall milde, mellomistider med klima nesten som nåtidens. Som vi forstår av disse store klimavekslingene som ligger bak oss, må vi dessverre erkjenne at vi aldri noen gang vil finne arkiver som forteller Hordalands historie gjennom de aller fleste av disse istidene og mellomistidene. I dag ser vi bare summen av alle istidenes verk, som dype fjorder, daler og innsjøer. Det er dette den foregående artikkelen om landformene forteller om.

Lag fra siste mellomistid

Ved Fjøsanger, i utkanten av Bergen, ble det i 1975–77 gravd ut et sensasjonelt funn: lag som viste utviklingen av skogen, dyrelivet i sjøen og klimaet i Hordaland gjennom hele siste mellomistid, som kalles eem. Fremdeles er dette, også i global målestokk, et meget sjeldent funn i områder som var dekket av breer i siste istid. Fjøsanger-arkivet har altså overlevd siste istid, og det var det første funnet i Norge som viste hvordan forholdene var i mellomistiden før siste istids 100 000 kalde år.

Funnet er nærmere beskrevet under Bergen kommune. Her skal det bare nevnes at klimaet i Hordaland var om lag som i sydlige Danmark i dag. Det kunne vi jo ønsket oss nå også. Men det var – i geologisk målestokk – en kortvarig glede. Hele eem-mellomistiden varte bare rundt 15 000 år, fra 130 000 til 115 000 år siden. Dette er karakteristisk for de siste ca. 1 million årene: Hver istid varte ca. 100 000 år, mens mellomistidene varte 10 000–30 000 år.

Kulda setter inn

Fjøsangerarkivet er spennende også fordi lagene avsatt i overgangen fra mellomistiden til siste istid er så godt bevart. Det første store klimaspranget skjedde utrolig raskt, bare i løpet av noen hundreår. Skogen på land og varmekrevende dyr i sjøen forsvant nesten øyeblikkelig. Forklaringen er at Golfstrømmen skiftet kurs. Istedenfor å sende store mengder varmt vann nordover langs norskekysten svingte mesteparten av den nå mye mer mot øst, inn mot Frankrike og Portugal. Men klimaet varierte også under istiden. Etter at breen først vokste nesten fram til Fjøsanger, kom det en mildere periode da den forsvant i så å si hele Skandinavia, før kulda kom igjen og breen overkjørte Fjøsanger. Bønesmorenen som ble avsatt av denne breen, utgjør det yngste laget ved Fjøsanger. Hordaland gikk nå inn i en fullstendig ukjent periode. Vi har ingen funn fra tiden mellom Bønesmorenen, som er ca. 90 000 år gammel, og Blomvågfunnet, som er om lag 14 500 år gammelt. Det betyr at nesten 80 000 år av hordalandsnaturens relativt nære forhistorie er ukjent. Likevel finnes det ganske sikkert lag fra denne perioden bevart også i Hordaland, og lesere som ser lag eller fossiler under morene, oppfordres til å melde fra.

I huler på Sunnmøre er det funnet lag med tusenvis av bein av dyr og fugler som er datert til å være vel 30 000 år gamle. Det er mest sjøfugl, sel og fisk som i dag lever ved Svalbard, men også rein og rype, som viser at i alle fall en bred stripe av hele vestlandskysten var isfri på den tiden. Etter dette, for 25 000–20 000 år siden, vokste dalbreene og fjordbreene sammen til en mektig innlandsis som nådde helt ut i Nordsjøen og til ytterkanten av kontinentalhylla. Her kalvet svære isfjell som seilte majestetisk ut i Norskehavet. Fra iskanten steg breoverflaten inn mot kysten og videre innover landet til den høyeste breakulen som lå over Hardangervidda. På den tiden kunne en ha gått på ski fra Vikingbanken nesten til Moskva uten å se annet enn is og snø. I sol var det en glitrende, vakker snøflate. Men det manglet liv. En måtte sør til Hamburg for å finne isfritt land, men derfra strakte tundra med permafrost («evig» tele) seg langt ned i Frankrike. Bare gras, mose og fjellblomster kunne tåle klimaet der. Trærne, og de fleste dyr som i dag lever i Hordaland, måtte helt til Middelhavsområdet for å greie seg. Det er denne perioden for om lag 20 000 år siden vi kaller siste istids maksimum, fordi innlandsisene over Skandinavia og Nord-Amerika da var på det største. Men dette var altså nær slutten av siste istid.

Starten på en ny tid – vår egen varmetid

En dag begynte isen å slippe taket. Livet startet fra bar bakke. Vår natur, furuskog med hjort, gras og gråspurv, meitemark og maur, vann med myrkanter, trekkfuglenes ruter og hvilesteder og elver med lokale laksestammer, alt er siste ledd i en utvikling av Hordalands natur som startet da isen smeltet og iskanten trakk seg tilbake.

De eldste lag som viser en isfri Hordalandskyst er funnet i Blomvågen i Øygarden. Funnet ble gjort i 1941, og forskerne drømmer om at et lignende funn skal gjøres i dag slik at avsetningene kan studeres med moderne metoder. Men museumsprøver fra Blomvågen er grundig undersøkt og datert med C-14-metoden til en alder av 12 200–12 700 C-14-år, som tilsvarer om lag 14 200–14 600 kalenderår. Det ble blant annet funnet bein fra reinsdyr, en stor grønlandshval og forskjellige skjelltyper, som viser at klimaet var om lag som i Finnmark i dag. Hvor langt brefronten trakk seg inn i landet, vet vi ikke. Vi savner simpelthen funn som kan vise det.

Derimot vet vi at det igjen ble kaldere. De berømte beinførende lagene ved Blomvågen er nemlig dekket av en bunnmorene som viser at en bre igjen gikk over Øygarden og ut i havet. Dette var imidlertid en kortvarig kald periode, bare 200–300 år, og deler av Sunnhordlandskysten forble trolig isfri.

Enda mildere: allerød-tid.

For litt under 14 000 år siden ble det igjen så varmt at bretungen smeltet raskt. Når brefronten mistet fotfeste på øyer og grunner, kalvet den raskt innover de dype fjordene fordi svære isfjell her brakk av brefronten. Denne milde perioden er oppkalt etter landsbyen Allerød i Danmark, hvor lag fra denne perioden første gang ble påvist for 90 år siden. Fra allerødperioden, ca.14 000– 12 800 år siden, er det funnet o-skjell, blåskjell og strandsnegl i Bergen, Os og Eikanger, og så langt inn i landet som Ølve og Trengereid. Disse skjellene er avhengige av varmt golfstrømvann, så i allerødtiden var forholdene i Hordaland som på kysten av Troms og Finnmark i dag. På land var det grønt av vierkratt og dvergbjørk med frodige blomsterenger mellom. Det var fremdeles for kaldt for de fleste trærne, men dvergbjørka hadde funnet fotfeste og kanskje hadde også vanlig bjørk vandret inn i fylket.

Men istiden var ikke over: yngre dryas-tid

I allerødtiden trakk brefronten seg, slik vi har sett, langt inn i fjordene og dalene. Dyr og planter over hele Europa var på full fart nordover, for å ta i bruk nytt land og tilpasse seg et stadig varmere klima. Men alle tok feil. Klimaet snudde, brått og voldsomt. Katastrofen skyldtes at Golfstrømmen igjen vendte mot Portugal, istedenfor å strømme nord til oss.

Breen i Hordaland la på seg og rykket framover, feide ned vegetasjonen på land og pløyde opp leire med skjell på sjøbunnen. Men den tok ikke riktig alt med seg. Tiden ble kanskje for knapp. Skjellene fra allerødtiden ble riktignok rotet opp av isen, knust og knadd sammen med leire og grus. Men tilstrekkelig store biter overlevde til at vi i dag finner dem, kan bestemme arten og datere dem med C-14-metoden. Slik kan vi avgjøre hvor langt inn i landet det var isfritt i allerødtiden, før dette siste breframstøtet.

Yngre dryas er navnet på den vel 1000 år lange kuldeperioden (12 800 til 11 500 år siden) vi nå snakker om (kart c). Navnet kommer av den vakre fjellblomsten reinrose, som på latin heter Dryas octopetala. Blader av den ble allerede på slutten av 1800-tallet funnet i leire i Danmark, og da forstod forskerne at dette hadde vært en kald periode.

Men tilbake til breen i Hordaland, som fra de indre fjordene rykket fram med en utrolig fart på om lag 50 meter i året. Breen ble opptil 1500 meter tykk langs fjordene. Over land, og særlig i fjellene, ble jo tykkelsen mindre, men det var likevel en skikkelig bulldoser av en bre som for over Hordaland.

Ved Herdla stoppet isen. Løsmassene som danner denne grønne øya, er avsatt ved brekanten der framrykkingen stoppet ved slutten av yngre dryas. Geologene bruker navnet Herdlamorenen om hele endemorenen som ble dannet i Hordaland på den tiden. Den tilsvarer de svære ramorenene gjennom Østfold og Vestfold. På geologiske kart tegner vi gjerne Herdlamorenen med en rød strek. I naturen er den tegnet som et grønt belte fra nord til sør gjennom fylket, fordi det her er dypere jord og derfor bedre jordbruksland. Ironisk nok kan altså flere av de beste gårdene i fylket takke en 12 800 år gammel klimaforverring for sin gode jord. Rekken av gårder, Leirvågen–Austrheim– Manger–Husebø Herdla ligger på denne morenen, enten på morenejord eller på leir og sand avsatt i sjøen utenfor iskanten. Det samme gjelder Hjellestad–Milde i Fana, mye av Os og Fusa, og ikke minst Halsnøy i Hardangerfjorden og bygdene Skånevik og Etne.

Endelig slutt på istiden

Den mest dramatiske klimaendringen vi kjenner i Hordaland, og for øvrig i hele Nord- Europa, skjedde for 11 500 år siden, ved slutten av yngre dryas-tiden. Golfstrømmen snudde fra å strømme mot Portugal til å «fosse inn» i Norskehavet med full tyngde i løpet av kanskje bare 20–50 år. Samtidig kom varmlufta. Vi vet ikke hva som var «høna» og hva som var «egget», men sikkert er det at Golfstrømmen og den varme sørvesten forsterket hverandre, slik de gjør nå. I løpet av et hundreår eller så var klimaet nesten som i dag.

Nå ble det fart i isavsmeltingen. Klimaforbedringen tok nesten momentant livet av den skandinaviske innlandsisen; hver sommer smeltet det mer snø enn det falt den foregående vinteren, helt opp til de høyeste delene av breen. Likevel tok det jo noe tid for en slik tykk is å forsvinne. Ser vi på Hardangerfjorden, kalvet isfronten tilbake fra Halsnøy til Eidfjord på 200–400 år (kart d, forrige side). Mer presist kan vi ikke bestemme tiden, men tenker vi på at den 1200 meter dype fjorden den gang var fylt av en bre som i indre strøk nådde opp imot 2000 moh., forstår vi at det var svære mengder isfjell som i løpet av noen få hundreår seilte ut fra Hordalandskysten, mye mer enn langs
Øst-Grønlands kyst i dag.

Selv om mye av breen kalvet til store isfjell som først smeltet når de kom ut i havet, er det beregnet at det i sommerhalvåret på den tiden smeltet 10–15 meter is på lavere deler av breoverflaten. Det å smelte is gir jo nesten like mye vann som tilsvarende volum regn, altså 10 000–15 000 millimeter uttrykt i metereologenes mål. I dag er årsnedbøren under 2000 millimeter de fleste steder i fylket. Det er lett å forstå at mer enn fem ganger så mye vann om sommeren som hele årsnedbøren i dag gav noen svære, buldrende breelver. De fraktet store mengder sand og grus under og langs breen fram til iskanten. Nesten alle sand- og grustak i fylket tar ut slik breelvgrus.

Da breene hadde kalvet inn de dype fjordene, gjorde brefronten oftest en stopp der den fikk fast grunn under seg. Mye av grusen ble derfor avsatt som breelvdeltaer i de indre fjordstrøk. Siden landet senere har hevet seg, finner vi disse deltaene i dag 50–60, ja, opptil 125 meter over havet. De ses som flate terrasser som er bygd opp av sand og grus. I det regnfulle hordalandsklimaet er de godt jordbruksland; på Østlandet er slike terrasser tørre furumoer fordi regnvannet siger så raskt ned i porøs grus. Geologisk viser de både hvor brefronten stoppet under isavsmeltingen, og hvor my landet har steget. Slike terrasser finnes i de fleste daler i Hordaland: i Modalen, nær fergekaia ved Kvanndal, i Rosendal, ved Odda, Etne, Fana kirke, Ulven og mange andre steder.

Breen kvikner til

Nå skulle vi forvente at breen forsvant fullstendig i full fart. Men naturen gir oss overraskelser. Flere steder finner vi morenerygger som viser at breen gjorde små framrykk. Mest tydelig er dette i fjellområdene i Ulvik–Eidfjord. Her er sammenhengende, skarpe morenerygger kartlagt over lange avstander, og breen kan rekonstrueres i stor detalj. En lang dalbre gikk ut Måbødalen fra Fossli til Eidfjord, der den store grusavsetningen mellom Eidfjordvatnet og fjorden ble avsatt som et delta ved denne isfronten.

Tanker på slutten

Istiden appellerer til fantasien. Den er vår nære naturhistorie. De første menneskene som kom til landet, så storbreen. Noen ungdommer var helt sikkert så nysgjerrige at de gikk opp på den. Kanskje la de reinsdyrkjøtt til kjøling i bresprekker. Landskapet var annerledes, men ikke mer enn at vi kan forestille oss breene i fjordene, et høyere havnivå og også en vegetasjon som ligner på den i høyfjellet i dag. Det var annerledes, men likevel nært. De store trekkene i landskapet var som nå. Menneskene var våre forfedre. Dyr, trær og blomster som vandret inn, har fremdeles sine etterkommere levende omkring oss. Ennå kjenner vi bare fragmenter av historien. Noen av de viktigste funnene er gjort av amatører som meldte fra til fagfolk. Bruk øynene i naturen. Opplev historien og meld fra om du ser noe som kan være spennende.

Student Øystein Lohne med et naturens arkiv – en borkjerne fra bunnen av Langavatnet på Drange i Os. Selv om vatnet i dag ligger 50 meter over havet, gikk havet opp hit da det dypeste laget ble avsatt. Brakkvannssedimenter, datert til 14 400 år siden, viser fasen da Langavatnet ble hevet opp av sjøen og ble et ferskvann. Men for 12 300 år siden, noen hundre år før vulkansk aske fra Island regnet ned, ble Langavatnet igjen en havbukt, denne gang for en varighet av 1000 år. Til slutt sørget landhevningen for at vårt Langavatnet så dagens lys, representert med de øverste tre metrene med brune sedimenter, avsatt i ferskvann.

Hele Hordaland er påvirket av innlandsisen under siste istid. Daglig spaserer vi på det som den gang var isens underlag. Over oss har det vært fra noen hundre til 2000 meter tykk is, avhengig av om vi går langs fjorden eller oppe på fjellet. Fjorder, daler og innsjøer er isens verk, men forskerne har i dag ingen mulighet til å bestemme hvor mye breen grov under siste istid, i forhold til tidligere istider. Helt sikkert er det at siste istid har ansvar for at det nakne fjellet, skurt rent av isen, står i dagen over så svære områder. «I revnerne kun er der vårliv å se,» skrev Bjørnson. Det passer godt på Hordaland, hvor små jordlapper ligger spredt mellom nakne fjellknauser.

Mye mindre spor, men viktigere for å rekonstruere breen og dens utvikling, er skuringsstriper. Stripene er risset inn i fjellet av sand og stein som satt fast på undersiden av breen, og de viser retningen isen beveget seg i. Stripene er ikke av samme alder over hele fylket. På de ytterste øyer og skjær peker de nesten rett mot vest og viser isbevegelsen den gang breen endte utenfor kysten. Skuringsstriper nær fjelltoppene er trolig også fra denne tiden. Da breen ble tynnere, måtte den bevege seg langs daler og fjorder. Innover i landet er derfor de fleste skuringsstripene fra breens maksimum utvisket av yngre isbevegelser, og dem vi finner, er parallelle med dalene og fjordene. De aller fleste steder er skuringsstripene forvitret bort gjennom årtusener etter istiden. Unntaket er på spesielt finkornet og hardt fjell, som på bildet frå Ålvik nede til venstre. Best er det likevel å lete langs stranda, mellom flo og fjære.

Et annet spor etter storisen er morenemateriale. Alt breen tok med seg, ble jo ikke fraktet ut i havet, noe var på vei under breen da dens tid var over. Denne bunnmorenen ble da liggende der den befant seg under isen, og finnes som flekker eller større områder i hele fylket. Svære steiner som ligger umotivert på fjelltopper, på øyene langs kysten og mange andre steder, kalles flyttblokker. De lå på breoverflaten, eller inne i isen, den gang breen smeltet, og ble liggende igjen der de tilfeldigvis befant seg.

Jettegryter dannes i strie elver. Men jettegryter, gjerne fra 2 til nesten 10 meter i diameter, finnes også langt fra dagens elver, for eksempel ved Fyksesundet, Eikelandsosen og Fossli. De er dannet i svære elver under isen. Mindre, underlige, buktende renner (kalt p-former) er dannet av vann med kolossal hastighet i tynne rør under isen, som på bildet nede til høyre fra Vardetangen i Austrheim.

Kurve over brefrontens bevegelser i Hordaland gjennom de siste 140 000 årene. Kurven viser hvor langt ut brefronten lå til enhver tid, i et øst-vestprofil over Hordaland. For 120 000 år siden var det ingen bre (Fjøsanger mellomistid), og i dag er det bare Hardangerjøkulen og Folgefonna. Størst var breen for 25 000–30 000 år siden, da vi ser av kurven at brefronten nådde helt ut til Eggakanten, ytterst på sokkelen. Figuren over viser detaljer av denne kurven. Lagene ved Blomvågen viser den første isfrie perioden for om lag 14 500 år siden. Men breen gikk over disse lagene igjen før den smeltet og kalvet langt innover Osterfjorden og Hardangerfjorden omkring 13 500 før nåtiden. I den kalde yngre dryasperioden ekspanderte breen på nytt og la igjen Herdlamorenen. (Jan Mangerud/Eva Bjørseth)

Kurver der vi kan lese av hva en C-14-alder tilsvarer i kalenderår

Spør jeg hva et år er, får jeg som regel svaret at det er fra nyttårsaften til nyttårsaften. Det er jo riktig. Likevel kaller forskere dette nå ofte et kalenderår. Grunnen er at når en skal bestemme alderen på en steinalderboplass, eller når breen smeltet bort i Hordaland, kan en ikke lenger gå til kalenderen og lese det. En må bestemme alderen med andre metoder, og da hender det at årene ikke blir eksakte kalenderår.

C-14-metoden

Den helt dominerende metoden for å datere arkeologiske og geologiske funn som er yngre enn 50 000 år, er C-14-metoden. Alderen blir da i C-14-år. Metoden kalles også radiokarbonmetoden fordi C-14-atomet er radioaktivt. Prinsippet for datering er enkelt. Karbon består nesten bare av atomer med atomvekt 12, derfor kalt C-12. Ved kosmisk stråling produseres det imidlertid noen C-14-atomer øverst i atmosfæren. Disse danner så karbondioksid (CO2) på samme måte som C-12-atomene gjør, og tas opp av planter gjennom fotosyntesen. Dyr og mennesker spiser plantene, og hverandre. Det fører til at alle organismer har like mye C-14 i forhold til C-12 så lenge de lever. Når planter og dyr dør, tar de ikke lenger opp nytt karbon. Siden C-14 er radioaktivt, brytes det ned, og etter 5570 år er bare halvparten igjen. Mengden av C-12, derimot, holder seg konstant. Hvis vi måler C-14-innholdet i en pinne dypt nede i ei myr og finner at det er halvparten av hva levende planter har, er den altså 5570 år gammel. Er innholdet ytterligere halvert, altså 1/4, er alderen 11140 år.

Det er lett å forstå at en forutsetning for metoden er at C-14-innholdet i atmosfæren har vært konstant bakover i tid. Det trodde optimistiske forskere etter at metoden ble oppfunnet, men det har vist seg at dette ikke er helt riktig. At det var avvik, fant en ut ved å datere årringer i trær. Veden i en årring dør når den er dannet. Ved å telle årringer bakover i tid og så datere dem, får en altså alderen for hver ring målt både i C-14-år og i kalenderår. Slik kan de to tidsskalaene sammenlignes.

Dendrokronologi

Trær får et mønster av brede og smale årringer som er bestemt av været. I varme somrer blir de brede, i uår smale. Legger vi to trær som er hogd samtidig, ved siden av hverandre, er årringsmønsteret likt. La oss si at de er 400 år gamle, som ikke er uvanlig for eik. Hvis vi så finner en stokk med 500 årringer i et gammelt hus, hvor de ytterste (altså yngste) 200 ringene har et mønster som tilsvarer ringene innerst (altså de eldste) i de nyhogde trærne, er vi kommet 700 år bakover i tid. Å bruke årringer på denne måten kalles dendrokronologi, etter det latinske ordet for tre. For å komme virkelig langt bakover har forskere brukt hundrevis av stokker funnet i gamle bygninger, og ikke minst i sandbankene langs Donau i Sør-Tyskland. Der har en funnet stokker som er dendrokronologisk lenket sammen nesten 12 000 år tilbake i tid. Årringene er så datert med C-14-metoden. På dette grunnlaget er det lagd det vi kaller kalibreringskurver som vist på figurene.

Når det gjelder sikkerheten i kalibreringen av C-14-år til kalenderår, må vi dele tiden i to. Så langt tilbake som det er talt årringer i trær, kan vi betrakte kalibreringen som sikker, eventuelle feil her er trolig mindre enn 20 år. Går vi mer enn 12 000 år (ca.10 300 C-14-år) tilbake, altså inn i slutten av siste istid, er usikkerhetene mye større. For denne tiden er kurven basert på telling av årslag i innsjøer, datering av koraller m.m. Her kan vi forvente større endringer etter hvert som vi får nye forskningsresultater. Likevel er det valgt å bruke kalenderår for tidsangivelser i kvartærtiden i hele denne boka.

Kart (a)
Hordaland idet de ytterste øyene kommer fram av den tilbakesmeltende brefronten. Når det blir litt varmere, avsettes Blomvåglagene. Stranden lå 20–30 meter høyere enn i dag. På dette og de andre kartene ser vi på skrå inn mot Hordaland. Innlandsisen og havnivået er tegnet slik vi mener de var til hver tid.

Kart (b)
Etter at breen igjen hadde vokst og gått over Blomvåglagene (kart a), smeltet den i allerødtiden langt innover i landet Vi vet ikke hvor langt, så her er det tegnet en hypotetisk brefront. Øygarden lå nesten helt under sjøen, og det var et sund gjennom Bergensdalen.

Kart (c)
I den kalde yngre dryasperioden vokste innlandsisen raskt og avsatte Herdlamorenen der framrykket stoppet. Landhevningen gikk saktere på grunn av øket isvekt, mens verdenshavet steg på grunn av bresmelting andre steder i verden. Strandlinjen fra denne tiden ligger på 60 moh. ved Os og 30 moh. ute ved kysten.

Kart (d)
Istiden er egentlig slutt. Breen har på noen få hundre år smeltet langt inn i landet og kalvet inn hele Hardangerfjorden. Men fremdeles gjør den de siste krampetrekningene og stopper opp eller rykker fram. Særlig tydelige morener fra denne tiden finnes i Eidfjord og Ulvik. Landet stiger i full fart; stranden ligger 125 meter høyere enn i dag i Ulvik og 10 meter høyere ute ved kysten.

Kart over områder som nå er tørt land, men som var sjø da breen smeltet vekk på slutten av siste istid

Å komme ut i havgapet er en fascinerende opplevelse. Bølgene og havet gir en følelse av uendelighet i tid og rom. Likevel, stranden forandrer seg – ikke så mye i løpet av et menneskeliv, men over generasjoner synes det. Snakker en med bønder og gravemaskinførere, vil de kunne fortelle at de har funnet skjell høyt over dagens strand. De høyeste merkene etter havet, og de som er lettest å se, er bre-elvdeltaene som er omtalt på neste side. Disse terrassene var en gang sandstrender, finere og flere enn vi i dag har i Hordaland, men med kaldere vann. Måler vi hvor høyt terrassene ligger, finner vi direkte hvor høyt havet stod den gang. De høyeste terrassene i Hordaland finner vi i Ulvik, 125 moh. De store sandflatene ved Stend og Fana prestegård ligger på nesten 60 moh., mens de høyeste merkene etter havet er bare 20–30 meter over havnivået på de ytre øyene i fylket.

Landet stiger

De høye strandlinjene skyldes at landet har steget, og åpenbart mer innover i landet enn ute ved kysten. Jordkloden består av en skorpe av faste bergarter som flyter på jordas indre smeltede steinmasser. Den 2000–3000 meter tykke breen over Skandinavia var så tung at den presset jordskorpa ned og derved steinsmelten til siden. Landet begynte å stige så snart breen ble tynnere, men steinsmelte er mye tregere enn sirup. Når breen var borte, var landet derfor fremdeles noe nedtrykt. Breen var tykkest i det indre av landet, derfor er strandlinjene høyere innerst i Hardanger enn ute på kysten.

Men det er flere grunner til at stranden flytter seg oppover eller nedover. Her skal vi bare omtale en faktor til, nemlig at det ikke alltid er like mye vann i havet. Under istiden var enorme mengder vann lagret i breer på land, særlig i Skandinavia og Nord-Amerika. Prosessen er lett å forstå når vi vet at verdenshavene ville stige 5–6 meter om breen på Grønland i dag smeltet, og om lag 70 meter om Antarktis-isen smeltet. Under siste istids maksimum for ca. 20 000 år siden var det så mye is på land at verdenshavene stod ca. 120 meter lavere enn i dag. Utenfor Afrika og Sør- Europa var det altså tørt land ned til det som nå er 120 meter havdyp. Når fiskerne får torv, reinsdyrbein eller mammuttenner i trålen i Nordsjøen, er dette forklaringen.

Konkurransen mellom hav og land

I Hordaland foregikk det da en spennende konkurranse: Landet steg fordi belastningen av den skandinaviske innlandsisen avtok. Havet steg fordi den skandinaviske breen og andre breer rundt om i verden smeltet. Hva steg fortest? Åpenbart har Hordaland totalt sett steget mer enn havet, siden gamle strandlinjer ligger mye høyere enn stranden i dag. I Indre Hardanger har landet også hele tiden løftet seg raskest. Konkurransen var mer spennende nær kysten av Hordaland. Der steg landet mye saktere, så havet fikk en sjanse. I to perioder steg havet raskere enn landet. Både i perioden 13 000–11 500 år siden (yngre dryas-perioden) og perioden 9000–7000 år siden (tapestransgresjonen) var det havet som vant. Men landet stod likevel for sammenlagtseieren. Det ser vi ved at de eldste strandlinjene ligger 20–30 meter over havet på de ytterste øyene.

Kurvene viser hvordan strandlinjen har flyttet seg

De to kurvene til venstre viser hvordan strandlinjen har flyttet seg. I Indre Hardanger lå stranden 125 meter høyere enn i dag da breen trakk seg tilbake herfra for 11 000 år siden. Her steg landet først veldig raskt, faktisk 10–15 meter pr. århundre. Hastigheten avtok så jevnt. Det gamle skipreidenaustet i Kinsarvik ligger ikke stort høyere enn vi i dag ville legge et naust, så landhevningen der har nok vært mindre enn en meter det siste tusenåret.

Sør-Bømlo ble isfritt for vel 14 000 år siden, men vi ser at havet her stod bare vel 30 meter høyere enn nå fordi kysten var mye mindre nedtrykt enn i indre strøk. Da isen forsvant, steg landet raskere enn havet, og stranden forflyttet seg nedover. Men dette tok havet igjen i yngre dryas-perioden. Det skyldtes at landhevningen stoppet opp fordi breen vokste og rykket fram til Herdla–Halsnøymorenen, mens verdenshavene fortsatte å stige fordi breen i Amerika smeltet. Summen ble at havstigningen vant i denne perioden (yngre dryas-transgresjonen). Så snudde det helt igjen. Under den raske isavsmeltingen som startet inne i landet for 11 500 år siden, steg hele Norge raskere enn havet, slik også med Bømlo. Den hurtigste landhevningen skjedde de første århundrene etter 11 500 og ble så saktere etter hvert, til slutt så sakte at havstigningen enda en gang fikk overtaket. Igjen var det breen over Nord-Amerika som fortsatte å sende store mengder smeltevann ut i havet helt fram til for ca. 7000 år siden. Tapestransgresjonen kaller vi denne havstigningen under steinalderens varmetid i Norge. Siden da har Verdenshavene hatt nesten konstant nivå, havstigningen var ferdig, og konkurransen var slutt. Senere er Bømlo, Sotra og de andre øyene hevet om lag 10 meter.

Den store avsetningen mellom fjorden og Eidfjordvatnet, og mange morenerygger i fjellene, viser det siste breframstøtet før istiden var ferdig i Hordaland. Vi kan ikke datere framstøtet presist, men det var nok en gang for mellom 10 500 og 11 000 år siden.

Andersen, B. G. 2000. Istider i Norge. Landskap formet av istidens breer. Universitetsforlaget.
Anundsen, K.; Simonsen, A.1967. Et preborealt breframstøt på Hardangervidda og i området mellom Bergensbanen og Jotunheimen. UiB Årbok. Mat.nat. serie 7.
Bondevik, S.; Mangerud, J. 2002.A calendar age estimate of a very late Younger Dryas ice sheet maximum in western Norway. Quaternary Science Reviews 21:1661–1676.
Mangerud, J. 1976. Fra istid til nåtid. I: Hartvedt, G. H. (red.). Bygd og by i Norge. Hordaland og Bergen : 111–151.
Mangerud, J. 1973. Hordalands natur, under og like etter siste istid. Frå Fjon til Fusa. Årbok for Nord- og Midthordland Sogelag 26:7–43.
Mangerud, J. 1986. Spor etter istider og mellomistider. I: Fossen,A.B.(red.). Bergensernes fjellverden. Bind I. Fra istid til nåtid: 12–20. Hardanger Forlag A/S.
Mangerud, J. 2000. Was Hardangerfjorden, Western Norway,glaciated during the Younger Dryas? Norsk Geologisk Tidsskrift 80:229–234.
Aarseth, I.; Mangerud, J. 1974. Younger Dryas end moraines between Hardangerfjorden and Sognefjorden, Western Norway. Boreas 3:3–22.

En 120 000 år gammel granstokk fra utgravingene på Fjøsanger. Målestokken er 10 centimeter. (Svein Skare)

Gravingen i forbindelse med anlegging av ny gravplass i Blomvågen i 1941. Her ble de eldste funn av en isfri Hordalandskyst på slutten av siste istid gjort. Hullet ved mannen ble utgravd av Bergens Museum. (BM)

Øya Herdla har gitt navnet til Herdlamorenen, som ble avsatt langs brekanten i hele Hordaland på slutten av den kalde yngre dryas-perioden, 12 800–11 500 år siden. Uten denne klimaforverringen hadde det ikke vært noen storgård på Herdla. Valen, det flate grønne området til høyre med flystripen, består av morenemasser som er omlagret av tidevannsstrømmer og bølger. (Helge Sunde)

13 000–14 000 år gamle skjell funnet i jordlagene i Os og Bergen. Øverst blåskjell, deretter begge halvdelene av butt sandskjell. Nederst vanlig strandsnegl og steinboreskjell. Det store skjellet til høyre er haneskjell. (Svein Skare)

I en avisnotis i 2001 ble det påstått at merket med 1839 på Nordnes refererte til forliset av en engelsk lystseiler. Dette ble i samme avis senere avkreftet, slike merker ble laget for å måle landhevning. Merkene ble hogd på vanlig høyvannsnivå. Slik lyder beretningen om da det ble laget: «Paa dette Sted har man anbrakt Merker paa 2de forskjellige Punkter, nemlig i Nyhavn og paa vestre Side af Nordnæs. (...) Det andet Mærke er for høi Flod og lav Fjære, afsat den 27de Juni ved Fuldmaane, Kl. 10t 51' Formiddag og 5t 4' Eftermiddag. Begge afsattes ved stille Veir og nordlig eller nordostlig Lufttræk.»

Som vi ser, er merket like over rurbeltet. Toppen av rurbeltet representerer også normal høyvannsstand – derfor kan vi si at det bare har vært ubetydelig eller ingen landhevning i Bergen siden 1839. (Fred Ivar U. Klemetsen)