Første plassen ikkje god nok
Det var på forsommaren 1940 at tyskarane kom til Solund og skulle peike ut vaktplassar. Ei god handfull spesialistar tok inn og vart verande ei tid i Paktarhuset på Hardbakke. Det var særleg leia Indre Steinsund, den mest brukte av fiskeflåten, dei ville få kontroll med.
Hausten 1940 kom tyskarane til Hersvik, og rekvirerte plass i eit privathus der. På Heia, litt sør for Hersvik, bygde dei ein vaktstasjon. Dei var nok i tvil om dette var ein eigna plass, og det viste seg at her ikkje vart tilfredsstillande utsikt til Lågøyfjorden og Skomakarleia.
Remnants of the foundations of the lookout cottage on Hugøyknolten. The view is southward into the Hagefjorden. No buildings are left, but walls and old barbed wire tell a sinister story.
Fritt syn til fjord etter fjord
Dei hadde grei utsikt til Hersviksundet og Kråkøysundet, men dette var berre ein liten del av det dei ville ha kontroll med. Derfor planla dei ny stasjon på toppen av Hugøy. Der var dei 101 m over havet, med fritt utsyn til skipsferdsla i vest, til Lågøyfjorden og Gåsværosen, i nord til delar av Buefjorden, og inn mot Lammetu fort. Dermed flytta dei i 1942 til Hugøy, rekvirerte plass i eit hus der i byggjetida, som drog noko ut. I Kråkesundet var god kai, som dei la beslag på, og ideell hamn for patruljebåtane som kom med det dei trong.
View from Hugøyknolten toward north-west. To the far right Færøy, then Saltskår, and the higher ground toward the west is the conglomerate of Ospa. There were a great many straits and bays to keep an eye on for the guards. Yet, under cover of darkness and land shadows, allied warships were able to make their way in and pick up or put ashore people and equipment.
The last house built by the Germans, the barracks. It was pushed down into a depression in the south slope. There was also a stable for the mule. Remnants of the foundations show the size, and the telephone post can last a few more years.
Med eit muldyr til hest
Frå kaia og til toppen var det kring 800 m jamn stigning i bra terreng. Derfor brukte dei eit muldyr til transporten.
På Knolten bygde dei vaktstasjon på 3 x 3 m, i to høgder, av tre og stein. Her var utsikt i alle retningar, med ein bergkam som ly mot vest. Ein utkikspost med skytestilling og glastak mura dei opp litt vest for høgdepunktet. Sist kom mannskapsbrakka med sove- og kjøkkenavdeling. Ho var 5 x 16 m og stod i eit søkk i sørhellinga av Knolten. I same søkket var stall og magasin.
Ei ku i minefeltet
Området var sikra med piggtråd på alle framkommelege kantar, og landminer der eventuelle inntrengjarar kunne tenkjast gå. Ei ku strauk med. Stasjonen, som var under oppbygging like til hausten 1944, vart ikkje teken under eld nokon gong. Bemanninga, som kunne vere opp til 12, hadde ordre om ikkje å provosere, men følgje skarpt med. Også her hadde dei berre handvåpen å forsvare seg med.
Det har vore spekulert på om vaktstasjonen her observerte MTB 345 på veg til Ospa i juli 1943. Båten var litt før oppdaga ved Utvær. Sommaren 1945 vart minene fjerna og stasjonen demontert.