Frits Thaulows portrettering av en typisk vestlandsvåtmark (motiv fra Stord, 1889) fører oss inn i et innbydende, men fuktig landskap. De mange våtmarkene i vår landsdel er et resultat av stor nedbør og liten fordampning. Egentlig bør vi se på de store nedbørsmengdene som et gode. Problemet mange steder i verden er at det regner for lite. Våtmarkene er også biologisk produktive, en del av dem er svært rike på levende liv.

Av Geir Helge Johnsen Atle Kambestad Stein Byrkjeland

Publisert 28.10.2004

Vassdrag og våtmark

Planter og dyr som skal greie seg i Hordalands vassdrag, kan ikke være for kresne og kravstore. Vannet er gjerne kaldt, med begrenset næringstilgang, og som regel renner det fort unna. Vannmangel derimot er sjelden noe problem. Regnet kommer på hyppige visitter og gjøre mye av seg. Til tross for de barske levekårene hadde Hordaland helt opp til slutten av forrige hundreår flere av landets viktigste fiskeelver. Forsuring, reguleringer og i de seinere årene massive angrep av lakselus har imidlertid redusert mange av bestandene.

Hvor næringsrikt et vassdrag er, avgjøres av tilførsel av næringsstoff fra omgivelsene og hyppigheten i vannutskiftingen. Særlig innholdet av fosfor er viktig for produksjonen av alger (planteplankton). I innsjøene utgjør algene hovedgrunnlaget for all annen biologisk produksjon. Særlig de vestlige og lavereliggende delene av fylket har en del næringsrike vassdrag. Svært mye av vassdragsnæringen er tilsig fra landbruksareal og kloakktilførsel. Stor befolkningskonsentrasjon i Bergensområdet er årsaken til at mange av de mest næringsrike vassdragene finnes nettopp der.

De aller fleste vassdragene i Hordaland er imidlertid nokså skrinne. Eksempler på de skrinneste av de skrinne er Hallingdalsvassdraget ved Finse i Ulvik og Eikedalsvassdraget i Samnanger. De fleste av oss har inngrodd skepsis mot å drikke av et lavlandsvassdrag, men vi vil uten motforestillinger legge oss ned og drikke av en klar fjellbekk. Så entydig er naturen ikke: Det forekommer tarmbakterier i alle vassdrag, også i fjellet. Bakteriene kommer fra ville dyr og fugler, men mengdene er små. Vi regner 0–5 bakterier pr. 100 milliliter som et naturlig nivå. Om sommeren er store mengder dyr på beite i utmarka, og trafikken av folk i fjellet gir også økt risiko for tilførsler av avføring til vassdragene. Særlig gjelder det i perioder med nedbør. Å drikke fjellvann rett fra naturen kan føre til plagsomme mageinfeksjoner, men vil som oftest være problemfritt.

Slett ikke alle kommuner i Hordaland har sett seg i stand til å etablere tilfredsstillende vannkvalitet for alle sine innbyggere. Mange av de små drikkevannskildene har en svært variabel og ofte dårlig vannkvalitet. Særlig utbredt er problemet langs kysten på grunn av høyt humusinnhold i vannet, noe som gjør desinfisering av vannet vanskelig.

Hordalands siste gulsottepidemi

Innsjøer har vanligvis det tyngste vannet i bunnen og det letteste i overflaten. Slik sjiktning hindrer vertikal blanding av vannmassene. Men siden vann er tyngst ved 4 oC, blir vannet omrørt to ganger i året, såkalt våromrøring og høstomrøring. I disse korte periodene får vannmassene jevn temperatur.

Omrøring kan skape uventete virkninger. Høstomrøringen i 1990 førte til en blanding av drikkevann og kloakk i en innsjø nær Bergen, noe som resulterte i Hordalands hittil siste gulsottepidemi. Drikkevannsinntaket lå i dypvannet, og kloakken rant til overflatelaget. Det meste av året førte ikke dette til noe problem, ettersom vannmassene var atskilt ved temperatursjiktningen. Men hver høst ble det en kort periode da det kom tarmbakterier fra kloakken til drikkevannsinntaket. Denne perioden ble ikke registrert som noe stort problem før oktober 1990, da det kom en tilreisende med smittsom gulsott. Smittestoffer fra hans avføring ble spredd til drikkevannsforsyningen i hele området fordi vannmassene akkurat da ikke var sjiktet; gulsottepidemien var et faktum. Problemet ble siden redusert ved å tette kloakk-kummen og legge drikkevannsinntaket dypere og lenger ut i innsjøen.

Mange kilder til vannforurensning

Forurensning er forskjellen mellom den naturlige tilstanden og den faktiske tilstanden i vassdragene. Det synligste beviset på sterk forurensning er kraftig algevekst. I stille perioder kan algene danne en tykk suppe i overflatevannet. En slik tilstand skyldes menneskelig aktivitet. Landbruket står for nærmere halvparten av fosfortilførselen til undersøkte vassdrag i Hordaland, mens kloakktilførsler utgjør om lag en tredel og naturlig avrenning fra uberørte områder resten. Innen landbruket er gjødsel fra husdyrhold den største forurensningskilden. De seinere årene er det nedlagt stor innsats både innen gjødselplanlegging i landbruket og kloakksanering i tett befolkete strøk for å bedre vannkvaliteten i våre mest forurensede vassdrag. Mange steder kan vi nå spore klar forbedring.

I de mest næringsrike innsjøene kan det bli så mye alger og bakterier at bare de mest konkurransesterke formene overlever. Her finner vi gruppen cyanobakterier (blågrønnalger), som i stille perioder flyter opp og stjeler lyset fra andre alger. Flere av disse formene kan være giftige. Uakseptable forekomster av cyanobakterier er ikke uvanlig i Hordaland og kan sette begrensninger på bruk av vannet. Slike oppblomstringer har flere ganger rammet innsjøer som enten har vært sterkt gjødslet på grunn av fiskeoppdrettsanlegg, slik som Bergesvatnet på Bømlo, eller gjødsling fra landbruk, som Hallandsvatnet på Radøy, innsjøene i Eikangervassdraget i Lindås, Solendvatnet i Austrheim, Brakstadvatnet i Meland og Opelandstjørni i Voss kommune. I Bergsvatnet i Kvam er det også mye cyanobakterier, men her er det meste av forurensningen forårsaket av næring som har akkumulert i bunnsedimentene.

Kamp om føden fører til døden

Dyreplankton spiser algene i innsjøene ved å filtrere vannet,og dyreplankton er i sin tur næring for fisk. Algene vokser fram ved hjelp av sollyset og næringsstoffene, og må derfor holde seg i de aller øverste meterne av vannsøylen. Skal dyreplankton – vi snakker ofte om ulike arter vannlopper – spise algene, må de selvsagt oppsøke dem, men da løper de samtidig risiko for selv å bli spist av fisk. Derfor jakter dyreplankton helst om natta, når fisken ikke kan se dem. Om dagen holder de seg dypere, der det ikke er nok lys til at fisken kan se, men der det heller ikke er så mye mat. Dette kalles vertikal døgnvandring, og de 1–2 millimeter store dyrene kan gjerne tilbakelegge en vertikal distanse på hele 50 meter hvert døgn.

I lange perioder må således planktonspisende fisker påregne å være sultne. Midtsommers kan det imidlertid bli svært mange vannlopper i en innsjø, kanskje mange hundre på en liter. Hver og en av dem kan rense minst en milliliter vann pr. minutt når de spiser. Når alle er oppe i matfatet nattestid og gafler i seg, blir det etter hvert tynt med alger. Sultne vannlopper må dermed spise hele dagen for å overleve – ett langt måltid gjennom hele døgnet erstatter det ene store nattmåltidet. Da unnslipper de ikke fisken, som nå får anledning til å spise seg mett på vannlopper likevel. Ålen ville vært den mest utbredte ferskvannsfisken i Hordaland – om naturen fikk råde. Ålen kan nemlig som ingen annen komme forbi bratte fosser ved å ta seg fram over land. Fossene hindrer derimot alle andre fiskeslag i å nå innlandet i Hordaland naturlig. Store deler av fjellvassdragene våre skulle derfor vært fisketomme uten menneskelig bistand. For ørretens vedkommende snakker en gjerne om flere tusen år med utsetting. Etter å ha fått slik hjelp greier ørreten seg godt de fleste steder. Næring finner den som regel, men tilgang på gode gyteplasser kan være et problem. Sur nedbør har ikke gjort livet lettere, selv om dette problemet er i ferd med å bedre seg. Livsbetingelsene varierer sterkt. Bestander i vann langs kysten har lang vekstsesong, og faren for frost i gyteområdene vinterstid er liten. Fiskebestander i høyfjellsområder har ofte svært kort vekstsesong. Gyteområdene vil dessuten være utsatt for tørrlegging og frost dersom det kommer langvarige, kalde perioder med lite nedbør om vinteren.

Krise for villaksen

Selv om det finnes ørret i så godt som samtlige vassdrag i Hordaland, er det likevel den anadrome fisken – fisk som gyter i ferskvann, men lever deler av livet i saltvann – som gjerne får størst oppmerksomhet. Vi regner at det er 17 lakseførende elver av betydning i vårt fylke, i tillegg til et stort antall sjøørretelver og -bekker. 11 av de lakseførende elvene har potensial for mer enn ett tonn fangstutbytte hvert år. Tradisjonelt har elver som Vosso og Ekso vært blant de mest attraktive lakseelvene i landet på grunn av den storvokste fisken, men rangeringen har endret seg dramatisk siden slutten av 1980-tallet. De siste årene har Etneelva vært den viktigste lakseelva i Hordaland. Endringene skyldes sammensatte og ulike årsaker fra vassdrag til vassdrag, men en gjennomgående negativ faktor i Hordaland er effektene av lakselus og innblanding av rømt oppdrettslaks. Lakselusa representerer den største trusselen og har ført til tynne bestander av laks i de fleste vassdragene. Særlig ille ute er bestandene i tilknytning til Hardangerfjorden. Rømt oppdrettslaks blir et problem når bestandene av vill fisk er små. Oppdrettslaksene vandrer opp i elvene for å gyte, og bryter dermed ned det genetiske grunnlaget for de lokale stammene. Nesten samtlige laksestammer i Hordaland har hatt så sterkt innslag av oppdrettslaks de siste 15 årene at en er alvorlig bekymret for utviklingen.

Tilbakegangen for både laks og sjøørret er dramatisk. Fisket etter laks er i dag stengt i 7 av de 11 viktigste elvene i fylket, og fisket er ellers innskrenket i de øvrige elvene. Fisket etter laks i sjøen er også nesten regulert vekk. Dette var tidligere en viktig del av næringsgrunnlaget for mange kystfiskere. Det samlete økonomiske tapet for lokalsamfunnene ved bortfallet av laksefisket er formidabelt. Det gjelder særlig områdene der en ellers ville hatt potensial for utvikling av lakseturisme. Der det ennå fiskes, er mye av fangsten rømt oppdrettslaks.

Insektlarver fra Hordaland – bestselgere i miljøforvaltningen

Mange av de store larvene av døgnfluer, steinfluer og vårfluer som lever i vassdragene, har en livssyklus der de voksne individene parer seg en hektisk periode en gang på våren eller sommeren. Hunnene legger eggene sine på vannoverflaten. Ut av dem klekkes små larver, som så lever gjennom høsten og vinteren på bunnen av vassdragene. I kalde høyfjellsvassdrag trenger disse larvene flere år på å vokse seg gjennom de stadiene som skal til for å fullføre utviklingen fram mot voksent insekt. Mange av de flygende insektene våre lever altså det aller meste av livet sitt som vannlevende larver. Fordi disse organismene lever stort sett på ett og samme sted over en såpass lang tidsperiode, kan en, med kjennskap til den enkelte artens preferanser og generelle utbredelsesområde, med enkle undersøkelser fortelle hvordan situasjonen i et vassdrag er. Larver av døgnfluer og enkelte vårfluer har for eksempel vist seg å være følsomme for surt vann, mens steinfluer tåler miljøstress bedre. Fravær av arter er like viktig å vurdere som å beskrive de artene som faktisk forekommer. Universitetet i Bergen har utviklet et system for dette, som nå benyttes som standard i norsk naturforvaltning og overvåkning av forsuringsutvikling i vassdrag.

Tallmessig er likevel ulike arter fjærmygg og knott de dominerende insektene i vassdrag i Hordaland. Når fjærmyggen svermer, myldrer det av liv i våtmarkene. Vannspeilet i avsnørte deler av innsjøer kan være helt dekket av skall fra fjærmygg som er utklekket og har fløyet sin vei for å fullføre sin korte svermeperiode. I denne perioden er dette basiskost for både fisk og mange våtmarksfugler, som ofte tilpasser hekketiden slik at de selv har små unger mens tilgangen på fjærmygg er best. Det gjelder også grasender, som stokkand og krikkand. Disse artene livnærer seg for det meste på vegetabilsk kost mesteparten av året, men i hekketiden trenger de rikelig tilgang på proteiner for å kunne produsere egg og ale opp sine store ungekull. Da er vannlevende insekter, særlig fjærmygg, helt avgjørende. Skiftet i dietten er grunnen til at vi nesten ikke ser en stokkand i Byparken i Bergen og på andre typiske fôringsplasser i april juni. Her er lite insekter, og brødmat er uaktuell næring for endene på denne årstiden.

Fuktig mangfold

Også mange andre organismer vet å gjøre seg nytte av den rike tilgangen på svermende insekter i myrer og våtmarker en kort periode av sommeren. På en skogsmyr en doggfrisk sommermorgen vil du se funklende doggdråper i et utall edderkoppnett som er oppspent for å fange insekter. At kjøttetende planter som soldogg vokser nettopp slike steder, er heller ingen tilfeldighet. Ved å fange de ørsmå insektene får soldogg tilstrekkelig næring, slik at planten kan vokse selv på de fattigste myrene. Flere fugleslag, som enkeltbekkasinen, er spesialtilpasset et liv i slike områder. Den er vanlig og velkjent i mange av våre myr- og våtmarksområder i sommerhalvåret. Langt færre er nok kjent med at det faktisk ferdes ikke så rent få vannrikser i de rikeste våtmarksbiotopene våre vinterstid, inntil islegging eventuelt tvinger dem vekk.

En kyndig botaniker vil ofte finne et betydelig antall plantearter i myrene i Hordaland. Plantenes utfordringer blir ganske forskjellige hvis de vokser der myrene grenser til innsjøer, i forhold til lenger inne på myra. Der myra grenser til innsjø, vil det være en typisk sonering i vegetasjonen. I strandkanten, der det er grunt og plantene når bunnen uten spesielt lange stengler, vil det være tette belter av elvesnelle og flaskestarr. Innimellom, gjerne i kombinasjon med flytematter av torvmose, vokser grupperinger med bukkeblad og myrhatt. Utenfor dette finner vi ofte vannplanter der deler av planten flyter på vannet – slik som nøkkeroser, piggknopp og tjønnaks. Dette er planter som har store røtter på bunnen av innsjøen, og som forbindes med de oversjøiske plantedelene med kraftige og lange stengler.

Der strandsonen er rikt bevokst med slik vegetasjon, finner vi ofte et variert dyreliv. Frø og frukter av tjønnaks og starr er viktig kost for flere andeslag gjennom deler av året. Vinterstid skjer det store omveltninger i de undersjøiske engene av bunnplanter når flokker av tilreisende sangsvaner går til massivt angrep. Høstflommene gjør de samme områdene utilgjengelige for våtmarksfugler som ikke kan dykke, men da åpner en annen mulighet seg: oversvømtejorder. Når dyrket mark blir satt under vann for en periode, presses store mengder meitemark og andre smådyr opp av jordgangene. Da er det fest for stokkender, krikkender og de vadefuglene som ennå ikke har forlatt områdene til fordel for vinterkvarteret. Fenomenet er årvisst og lett å registrere i flere av våre bynære vassdrag, som ved Nesttunvatnet og Haukåsmarkene i Bergen.

Sur nedbør

Hordaland har vært utsatt for sur nedbør siden siste halvdel av 1800-tallet. I 1995 var omtrent 40 % av fylkets areal preget av moderat forsuring, med et surhetsnivå i vassdragene som bare periodevis gav lave pH-verdier. 5 % av arealet hadde vannkvaliteter som var vedvarende sterkt sure.

Heldigvis faller lite av den sure nedbøren direkte i vassdragene. Det meste renner via jordsmonnet i nedbørsfeltet, og dette gjør avrenningsvannet atskillig mindre surt når det når vassdraget. Et nedbørsfelt som domineres av en hard berggrunn og derfor også har et skrint jordsmonn, vil derimot ha liten evne til å fungere som en buffersone for regnvannet.

I de ytre og lavereliggende områdene av fylket, der nedbørsmengdene er mindre enn i fjella like innenfor, er tilførslene av forsurende stoffer relativt moderate. Enkelte av vassdragene i disse områdene har marine avsetninger med skjellsand både i nedbørsfeltet og innsjøsedimentene, noe som øker bufferevnen mot forsuring. I tillegg bedres bufferkapasiteten ved at både sjøsprøyt og nedbør tilfører salter og andre syrenøytraliserende stoffer til nedbørsfeltene kontinuerlig. Generelt er derfor vassdragene nær kysten vanligvis lite preget av forsuring. Enkelte vassdrag i disse områdene er imidlertid myrpåvirket, og vil derfor kunne være naturlig sure grunnet stort innhold av humussyrer.

Den sureste perioden gjennom året er gjerne under snøsmeltingen om våren. Smeltevannet renner da direkte til vassdragene uten å bli bufret i jordsmonnet først. Slike surstøt kan i verste fall føre til massedød av fisk. Heldigvis er det over hele Norge registrert en jevn og betydelig reduksjon i tilførsler av forsurende stoffer siden 1970- tallet. Vannkvaliteten i vassdragene i Hordaland har på grunn av dette gradvis blitt bedre. Perioden fra 1989 til 1993 (bortsett fra 1991) skiller seg imidlertid ut fra denne trenden: Perioden var den desidert sureste på Vestlandet. Det skyldtes episodiske surstøt vinterstid, som sammen med milde vintrer og store mengder sur nedbør bidrog til å gjøre situasjonen ekstrem i mange vassdrag.

Sur nedbør kommer langveisfra – årsaken til problemene har i stor grad ligget utenfor landets grenser. Men også her hjemme har det vært behov for holdningsendringer. Mange inngrep og miljøpåvirkninger fra tidligere tider, slik som utfyllinger, søppeldeponier og veibygging langs elver og vann, ville blitt vurdert som utilrådelige og til og med ulovlige i dag. I tillegg er Hordaland det fylket som har størst totalt potensial for vannkraft i Norge. I dag er om lag 60 % av det økonomisk utnyttbare potensialet i fylket bygd ut. Vannkraftutbyggingen har i høy grad bidratt til samfunnsutviklingen, men den har også stedvis påført miljøet belastning.

På mange måter har likevel hordalandsvassdragene det bedre nå enn på flere tiår. Den sure nedbøren er på retrett. Regelverket for bruken av vassdragene er dessuten strengere enn før og håndheves mer bestemt. Like fullt er mange vassdrag og våtmarker fortsatt under betydelig press. Nye planer om nedbygging av vassdragsnære områder lanseres stadig, så en må nok regne med sterk oppmerksomhet omkring vassdragene i lang tid framover.

Tarmbakterier i Vangsvatnet fra 1979 til 1993.

Tidligere var Vangsvatnet på Voss sterkt forurenset av kloakk. Langs strendene i den østre enden ble det i 1978 og 1979 periodevis påvist flere hundre tusen tarmbakterier pr. 100 milliliter. Bading var utilrådelig. Selv «beskjedne» konsentrasjoner på over 200 pr. 100 milliliter gjør et vann mindre egnet for bading.

Allerede da disse målingene ble gjort, var kommunen i gang med å samle all kloakk fra tettbebyggelsen ved Vangen for å føre den til dypt vann ved Vosso sitt utløp i Vangsvatnet. Forholdene ble raskt merkbart bedre. Bare i perioder med omrøring av vannmassene ble det påvist moderate konsentrasjoner av tarmbakterier i overflatevannet.

Utover i 1980-årene var Vangsvatnet fremdeles i en viss grad belastet med tarmbakterier. Periodisk avrenning fra gjødslete jordbruksarealer var noe av årsaken. Likevel ble det antatt at kloakktilførslene ennå stod for en dominerende andel av de observerte bakteriemengdene. Kloakkrenseanlegget på Gjernesmoen renser nå all kloakk som tidligere var samlet i utslippet ved munningen av Vosso. Mekanisk rensing kom i gang i oktober 1991, kjemisk rensing i november året etter. Fullverdig biologisk rensing ble iverksatt i februar 1992. Ved undersøkelse i 1993 var innholdet av tarmbakterier i Vangsvatnet redusert til et minimum. Anlegget tar imot kloakk med avløpsvann fra om lag 16 000 personekvivalenter, i tillegg til at de om lag 1900 septiktankene på Voss tømmes til renseanlegget. Vangsvatnet kan igjen tilby gode badeforhold.

Tidligere forårsaket forsuring og vassdragsreguleringer de største problemene for villaks og sjøørret. I dag er disse truslene vesentlig mindre, men bestandene sliter likevel langt mer. Lakseparasitten Gyrodactylus salaris er så langt ikke påvist i Hordaland. Det er først og fremst økningen i mengden av lakselus som kan forklare den dramatiske nedgangen i de fleste laksestammene i Hordaland i siste halvdel av 1990-tallet.

Lakselus opptrer naturlig i vår fauna, men i så små mengder at den sjelden eller i liten grad er et problem for lakse- og sjøørretbestanden. Det er lakseoppdrettsnæringen som har forårsaket den formidable økningen i lakselus de seinere årene. Jo flere verter, det vil si laks og sjøørret, som oppholder seg i fjordene våre, jo mer lakselus blir det. Lusene produserer lakseluslarver som sprer seg til villfisken med fjordstrømmene.

Lakseluslarver som produseres om vinteren, er det største problemet. Villaksen oppholder seg vinterstid langt til havs, og sjøørreten stort sett i vassdragene, der lakselus ikke kan leve. Med det omfanget som oppdrettsvirksomheten nå har, finnes det i dag en stor vinterbestand av både lus og verter i fjordene våre – verter i form av laks og regnbueørret innenfor merdene, og rømt oppdrettsfisk utenfor. Dette fører til at store mengder lakseluslarver fester seg på lakse- og sjøørretsmolten når den vandrer fra vassdragene til fjordene i mai og juni. Forsøk har vist at en slik smolt i lengden ikke tåler mer enn ca.10 lakselus før den bukker under.

Lakselusa spiser av vertens slim og skinn, og vil etter en tid kunne spise alt skinnet på deler av fisken. Tap av slim og skinn gjør fisken mer mottakelig for sykdommer og infeksjoner, og gir den problemer med å holde saltbalansen. Dette er grunnen til at en ofte kan se sjøørret som har vandret for tidlig tilbake til elvemunningene. De kan ikke leve i sjøen dersom saltvann lekker inn i huden. I elveosene vil fisken også bli kvitt lakselusene, ettersom lusene ikke overlever så mange dager i ferskvann. Dessverre er sjøørretene oftest så skadet at de ikke overlever – eller i hvert fall ikke får tilvekst i slike år. Laksesmoltene vandrer raskt ut mot havet, og kan ikke som sjøørretene forsøke å redde seg i en elvemunning.

På 1990-tallet var det svært mye lakselus i Hordaland. Verst var det i 1997, da gjenfangst og forsøk tydet på at nesten all laksesmolt i hele fylket døde av dette. Siden har det vært satt inn tiltak i lakseoppdrettsnæringen, og lakselusproblemet har avtatt betydelig. Imidlertid er nivået fremdeles altfor høyt for villaksen en rekke steder. Spesielt ille er det i Hardangerfjorden.

Mengden av lakselus i lakseoppdrettsnæringen har økt sterkt siden tidlig i 1970-årene, i takt med ekspansjonen i produksjonen. Etter 1998 er mengden vesentlig redusert, som en følge av flere effektive tiltak. Særlig har antallet lus pr. fisk gått ned, men med fortsatt vekst i oppdrettsvolumet vil den totale luseproduksjonen øke igjen. Den blå linjen viser den øvre grensen i den langsiktige målsettingen i fiskeoppdrettsforvaltningen. Målet er at mengden skal holde seg stabilt under 50 millioner lakselus på landsbasis over tid. Makter en dette, er det håp om at villaksen kan komme seg over kneiken som problemet med lakselusa representerer. Det er likevel den samlete lusemengden i hver region som blir avgjørende.

Det finnes mange ulike myrtyper i Hordaland. Torvmoser, Sphagnum, inngår som en viktig bestanddel i de fleste av dem. Det er om lag 40 arter i Norge. Disse plantene bidrar sterkt til å fordele vannet over tid til vassdragene, noe som er viktig blant annet i nedbørsfattige perioder.

Torvmosene vokser gjerne som flytende lag av levende planter på delvis råtnende materiale. Luftkanaler i stengelen gjør det mulig for torvmosen å ånde under vann. Plantene absorberer vann på flere måter, også direkte fra lufta. En torvmose kan ta opp bortimot 20 ganger sin egen vekt av vann. Vannopptaket skjer gjennom såkalte hyalinceller, celler med tynne elastiske vegger. Når mosen blir fuktig, vil disse cellene utvide seg og holde på vannet som en svamp. Torvmosene kan vokse svært tett – opp mot 50 000 eksemplarer pr. m2 er registrert. En matte av slike planter vil dermed kunne akkumulere en betydelig vannmengde.

Torvmoser vokser i høyden, men ikke fra et rotsystem, slik vanlig er for planter. Som moser flest har de ikke røtter. Veksthastigheten varierer, ofte vokser toppen bare med noen få millimeter årlig. Samtidig dør plantens nedre deler og omdannes gradvis til torv. Miljøet kan se fattig ut, men det kan huse en imponerende mikrofauna – over 32 000 mikroskopiske dyr er registrert fra en eneste Sphagnum-plante.

Torvmosenes store absorpsjonsevne har gjort dem interessante i flere sammenhenger. Tørket mose fra Canada selges i dag kommersielt for å suge opp mindre oljesøl, og samene har brukt tørket torvmose som madrasser. Mosene har vært anvendt til flere medisinske formål, blant annet for å stanse blødninger. Det er også påvist at torvmosene har antiseptisk virkning og kan brukes mot infeksjoner. Noe å tenke på om en skader seg ute på tur og ikke har reiseapotek i ryggsekken. Som om dette ikke er nok – mosen skiller også ut enzymer som gjør at kjøtt og fisk ikke så lett angripes av bakterier. Slik mat ble derfor tidligere oppbevart i torvmosemyra. (Bjørn Moe)

Kvart vassmetta område som ligg i dagen, medrekna myr-, sump- og deltaområde, elvar, tjørner og grunne delar av vatn, er å sjå på som våtmark. Samla sett finst det mykje våtmark i Hordaland, men vi hadde meir før. Mange næringsrike våtmarker er tekne i bruk som jordbruksland, industriområde eller bustadareal. I dag er slike våtmarker mellom dei høgast prioriterte naturvernområda – i kraft av høg biologisk produksjon og stort artsmangfald samanlikna med andre naturtypar.

Det finst om lag 672 km² ferskvatn i Hordaland. Dette svarar til om lag 4,3% av det samla landarealet. Det er slett ikkje dårleg – eigentleg bør vi sjå på tilførsla av regnvatn som ei velsigning. Mange stader i verda er problemet heller at det regnar for lite, og somme stader går dei til krig for å sikra seg rettane til ein altfor knapp ressurs.

Det er rett nok mykje vatn på verdsbasis, men dei største mengdene, 97,3%, finst i verdshava. Av dei resterande 2,7% ligg 74,5% som is og 24,7% som grunnvatn. Vassdrag og innsjøar inneheld berre 0,4% av vatnet som ikkje er i havet. Samanlikna med verdshava er såleis den totale vassmengda i innsjøar og vassdrag forsvinnande lita.

Frå naturens side er vi godt stilte på Vestlandet, med eit nedbørsrikt klima og låg fordamping. I dag har vi lover som langt på veg sikrar ei forsvarleg forvalting av våtmark, men vi har ikkje alltid vore like flinke til å ta vare på slike landskapstypar. Tvert om har vi i lange tider hatt omfattande offentlege tilskotsordningar for å omforma «vassjuk jord» og myr til dyrkbart land eller industriareal. Det er forståelege historiske grunnar til dette, men det er ikkje til å nekta at fleire av dei største og mest næringsrike våtmarkene våre har gått tapt.

For hordalendingen kan dette vera vanskeleg å forstå, for umiddelbart synest det som om vi enno har att svært mykje våtmark. Det er rett, men det er viktig å vera klar over at dei fleste våtmarkene på Vestlandet frå naturen si side er næringsfattige, oligotrofe. Slike innsjøar er viktige og framståande landskapselement, og dei kan vera rike fiskevatn og attraktive rekreasjonsområde. Med høg årsnedbør, låg vasstemperatur og rask vassutskifting der vatnet renn over sure og harde bergartar, er livsformene som har greidd å tilpassa seg eit typisk vestlandsvassdrag, gjerne hardføre, men artsmangfaldet av insekt og fuglar i denne typen våtmarker er ikkje alltid så rikt.

Det finst mange våtmarker i Hordaland, men dei er små. Det einskilde området har gjerne ikkje spesielt store førekomstar av til dømes våtmarksfugl, men samla blir det store bestandar av det. Derfor er våtmarkene vanskelege å forvalta godt med det rådande regelverket.

Naturleg næringsrike våtmarker har vi ikkje så mange av hos oss. Dei som finst, ligg gjerne i område med både kalkrik berggrunn og flatt landskap, der næringa lettare samlar seg opp og frodig vassvegetasjon veks fram. Det er eit paradoks at dei biologisk rikaste våtmarkene i Hordaland i dag har vorte det på grunn av forureining, anten ved organisk tilførsle frå landbruk eller ved kloakk.

Bjørklund, A. E. 2002. Vassdrag i Hordaland 2000. Rådgivende Biologer og Fylkesmannen i Hordaland, MVA-rapport 3/2002.
Bjørklund, A. E.; Johnsen, G. H. 1997. Tilstand og status med hensyn på eutrofiering i vassdrag i Hordaland 1997. Rådgivende Biologer, rapp.nr.301.
Direktoratet for naturforvaltning 1995. Kalking – bringer liv tilbake i forsurede vann og vassdrag.
Fylkesmannen i Hordaland 1991. Utkast til verneplan for våtmark i Hordaland fylke. Rapport.
Johnsen, G. H. 1993. Betydningen av Gjernesmoen kloakkrenseanlegg for resipientforholdene i Vangsvatnet, Voss kommune. Rådgivende Biologer, rapport 98.
Johnsen, G. H.; Bjørklund, A. E.; Hellen, B. A.; Kålås, S. 1997. Surhetsstatus og tilstanden for fisk i Hordaland. Rådgivende Biologer, rapp. 249.
Lehmann, G. B. 2002. Fiskeundersøkelser i regulerte innsjøer og vassdrag i Hordaland sommeren 2001. Fylkesmannen i Hordaland, MVA-rapport 4/2002.
Lehmann, G.; Wiers, T. 2004. Fiskeundersøkelser i regulerte innsjøer og vassdrag i Hordaland. Fylkesmannen i Hordaland, MVA-rapport 1/2004.
Raddum, G. G.; Fjellheim, A. 1984. Acidification and early warning organisms in freshwater in western Norway. Verh. Int. Verein. Limnol. 22:1973–1980.

Av dyrene er det særlig fuglene som gjør seg gjeldende i våtmarkene, og mange arter er spesialtilpasset et liv i dette miljøet. Sivsangeren, her ved Ulvenvatnet i Os, er i dag utbredt ved en rekke av de mer frodige våtmarkene i Hordaland. (Ingvar Grastveit)

Fra Brakstadvatnet i Meland, ett av flere vatn som har vært rammet av uønsket algeoppblomstring i Hordaland. (Svein Nord)

Ålen er i stand til å åle seg fram «overalt», så lenge den er i nærheten av vann. Ålen er derfor den ferskvannsfisken som fra naturens side har den videste utbredelsen i Hordaland. (Per Eide/Samfoto)

De færreste hordalendingene kjenner til storsalamanderen, men det er faktisk i vårt fylke at verdens største kjente enkeltforekomst finnes. Storsalamanderen kan bare eksistere i fisketomme vann, og dette begrenser dagens utbredelse. Like fullt er bestanden mangelfullt kartlagt, og arten finnes nok en del steder som en ennå ikke kjenner til. (Svein Nord)

Oversikt over utviklingen i samlet laksefangst for sjø og elv i Hordaland 1972–2003. Den brå nedgangen i fangstene fra 1988 til 1989 skyldes i hovedsak forbudet mot drivgarnsfiske. Legg merke til de reduserte elvebestandene av laks de siste 10 årene. Denne nedgangen ville vært mye sterkere hadde det ikke vært for det høye innslaget av rømt oppdrettslaks i fangstene. (Fylkesmannen i Hordaland/Sverre Mo)

Utsiktene for villaksen i Hordaland er for øyeblikket ganske dystre. Vil det hoppe villaks i fossene i fylket også i framtiden? (Kjell-Erik Moseid/Samfoto)

De viktigste truslene mot villaksen i lakseelvene i Hordaland er i dag rømt oppdrettslaks og lakselus. Dette er faktorer som kommer i tillegg til inngrep ved vassdragsreguleringer og forsuringsproblemer som nå ikke har like stor virkning som for et par tiår siden. (Fylkesmannen i Hordaland)

Den støyende rødstilken er viktig for flere andre våtmarksarter. Den varsler så sterkt ved fare at andre arter indirekte bruker den som vaktbikkje. (Ingvar Grastveit)

Enkeltbekkasinen er vanlig utbredt ved mange av fylkets våtmarker. På bakken skjuler den seg ofte i vegetasjonen og er svært vanskelig å oppdage. Derimot er fluktspillet som har gitt den tilnavnet mekregauk, lett gjenkjennelig. (Jan Rabben)

Stokkanda er nok den andearten som er best kjent blant folk flest, ettersom den gjerne holder seg i våtmarkene i nærheten av steder der mennesker bor. (Ingvar Grastveit)

Flyfotoet viser hvordan krikkandreirene fordelte seg i terrenget ved Kvamme, Arna bydel i Bergen i 1983

Krikkanda er avhengig av våtmarker for å finne næring, men reirene ligger gjerne under en brakebusk inntil flere kilometer fra matfatet. Flyfotoet viser hvordan krikkandreirene fordelte seg i terrenget ved Kvamme, Arna bydel i Bergen i 1983. Noen av fuglene hadde lang vei og flere gjerder å forsere når de skulle ta seg fram til Storavatnet med ungekullet. Fuglene er også svært sårbare for katter, hunder og trafikk når de er på vandring. (Bergen kommune)

Parti fra Geitafjellet innenfor Baldersheim i Fusa. Det finnes mange våtmarker av denne typen i Hordaland. De representerer et forholdsvis næringsfattig miljø, men er like fullt viktige elementer i landskapsrommet. (Ingvar Grastveit)

Sur nedbør påvirker mange arters reproduksjonsevne. Figuren viser surhetstoleranse for noen utvalgte ferskvannsfisker og andre vannlevende dyr. Av dem stiller marflo størst krav til vannkvalitet, noe som medvirker til å forklare artens sparsomme utbredelse hos oss. Andre arter har videre toleransegrenser, og typisk nok er det disse som er mest utbredt i vår landsdel. Ikke-forurenset regnvann har pH 5,6, og nedbør med lavere pH enn dette regnes som sur. Når vannet som når vassdragene, likevel har pH som gjør at artene kan reprodusere, er det fordi vannet har passert gjennom jordsmonn eller berggrunn som reduserer surheten. (Grafikk: Direktoratet for naturforvaltning/Sverre Mo)

Parende padder - et typisk vårtegn i mange lavereliggende våtmarker i Hordaland.

Sjå også

Kampen mot vannforurensningen