Naturens arkiver
Skal vi studere kulturhistorie, går vi til Riksarkivet og kirkebøker. Skal vi studere naturens historie, må vi gå til arkiver der den er nedtegnet og bevart. I innsjøer avsettes lag på lag; 0,5 millimeter pr. år er vanlig. Det første laget ble avsatt på innsjøbunnen da innlandsisen trakk seg tilbake. Hvert år er så et nytt sedimentlag avsatt som et teppe ovenpå de eldre. I dag utgjør sedimentene på innsjøbunnen et naturlig arkiv, om lag som en bunke papir i et kontorarkiv, med de eldste opptegnelsene i de nederste lagene, og så yngre og yngre oppover. Vi kan studere dette arkivet ved å ta en borkjerne gjennom sedimentlagene på bunnen av innsjøen. Tilsvarende er det i myrer og på fjordbunnen. Elvenes og breenes arkiver er mer kompliserte i oppbyggingen og derfor vanskeligere å tolke, men minst like viktige.
I Hordaland, for øvrig også i resten av Norge, kan vi forenklet inndele geologisk materiale i to hovedtyper. Den ene er fjellet, altså den harde berggrunnen. Den er fra noen hundre millioner til to milliarder år, menneskelig sett uendelig gammel. Den andre hovedtypen er løsmasser som dekker fjellgrunnen, som all dyrket jord, morene, sand, leir, torv, rasmasser og sedimenter på bunnen av innsjøer og fjorder. Løsmassene er geologisk sett meget unge, og de er naturens arkiv for tiden fra istidene og fram til i dag.
Siste istid kan sammenlignes med en krig, hvor ikke bare dyr og mennesker ble jaget på flukt fra landet, men hvor praktisk talt alle arkiver med vår eldre istidshistorie ble sprengt og jevnet med jorden. Løsmassearkivene avsatt i mellomistider var de første som ble erodert (gravd bort) under den følgende istiden, før breen begynte å gnage på den harde fjellgrunnen. Siste istids maksimum utgjør derfor en nesten uoverstigelig barriere for kunnskap om vår naturhistorie bakover i tid. Men som i alle kriger var det noe som mirakuløst overlevde, uten at vi kan forklare hvordan eller hvorfor. I Hordaland skjedde miraklet ved Fjøsanger.
Vi har de siste 2,5 millioner årene hatt om lag 40 istider i Norge, avbrutt av like mange varme, eller i hvert fall milde, mellomistider med klima nesten som nåtidens. Som vi forstår av disse store klimavekslingene som ligger bak oss, må vi dessverre erkjenne at vi aldri noen gang vil finne arkiver som forteller Hordalands historie gjennom de aller fleste av disse istidene og mellomistidene. I dag ser vi bare summen av alle istidenes verk, som dype fjorder, daler og innsjøer. Det er dette den foregående artikkelen om landformene forteller om.
Lag fra siste mellomistid
Ved Fjøsanger, i utkanten av Bergen, ble det i 1975–77 gravd ut et sensasjonelt funn: lag som viste utviklingen av skogen, dyrelivet i sjøen og klimaet i Hordaland gjennom hele siste mellomistid, som kalles eem. Fremdeles er dette, også i global målestokk, et meget sjeldent funn i områder som var dekket av breer i siste istid. Fjøsanger-arkivet har altså overlevd siste istid, og det var det første funnet i Norge som viste hvordan forholdene var i mellomistiden før siste istids 100 000 kalde år.
Funnet er nærmere beskrevet under Bergen kommune. Her skal det bare nevnes at klimaet i Hordaland var om lag som i sydlige Danmark i dag. Det kunne vi jo ønsket oss nå også. Men det var – i geologisk målestokk – en kortvarig glede. Hele eem-mellomistiden varte bare rundt 15 000 år, fra 130 000 til 115 000 år siden. Dette er karakteristisk for de siste ca. 1 million årene: Hver istid varte ca. 100 000 år, mens mellomistidene varte 10 000–30 000 år.
Kulda setter inn
Fjøsangerarkivet er spennende også fordi lagene avsatt i overgangen fra mellomistiden til siste istid er så godt bevart. Det første store klimaspranget skjedde utrolig raskt, bare i løpet av noen hundreår. Skogen på land og varmekrevende dyr i sjøen forsvant nesten øyeblikkelig. Forklaringen er at Golfstrømmen skiftet kurs. Istedenfor å sende store mengder varmt vann nordover langs norskekysten svingte mesteparten av den nå mye mer mot øst, inn mot Frankrike og Portugal. Men klimaet varierte også under istiden. Etter at breen først vokste nesten fram til Fjøsanger, kom det en mildere periode da den forsvant i så å si hele Skandinavia, før kulda kom igjen og breen overkjørte Fjøsanger. Bønesmorenen som ble avsatt av denne breen, utgjør det yngste laget ved Fjøsanger. Hordaland gikk nå inn i en fullstendig ukjent periode. Vi har ingen funn fra tiden mellom Bønesmorenen, som er ca. 90 000 år gammel, og Blomvågfunnet, som er om lag 14 500 år gammelt. Det betyr at nesten 80 000 år av hordalandsnaturens relativt nære forhistorie er ukjent. Likevel finnes det ganske sikkert lag fra denne perioden bevart også i Hordaland, og lesere som ser lag eller fossiler under morene, oppfordres til å melde fra.
I huler på Sunnmøre er det funnet lag med tusenvis av bein av dyr og fugler som er datert til å være vel 30 000 år gamle. Det er mest sjøfugl, sel og fisk som i dag lever ved Svalbard, men også rein og rype, som viser at i alle fall en bred stripe av hele vestlandskysten var isfri på den tiden. Etter dette, for 25 000–20 000 år siden, vokste dalbreene og fjordbreene sammen til en mektig innlandsis som nådde helt ut i Nordsjøen og til ytterkanten av kontinentalhylla. Her kalvet svære isfjell som seilte majestetisk ut i Norskehavet. Fra iskanten steg breoverflaten inn mot kysten og videre innover landet til den høyeste breakulen som lå over Hardangervidda. På den tiden kunne en ha gått på ski fra Vikingbanken nesten til Moskva uten å se annet enn is og snø. I sol var det en glitrende, vakker snøflate. Men det manglet liv. En måtte sør til Hamburg for å finne isfritt land, men derfra strakte tundra med permafrost («evig» tele) seg langt ned i Frankrike. Bare gras, mose og fjellblomster kunne tåle klimaet der. Trærne, og de fleste dyr som i dag lever i Hordaland, måtte helt til Middelhavsområdet for å greie seg. Det er denne perioden for om lag 20 000 år siden vi kaller siste istids maksimum, fordi innlandsisene over Skandinavia og Nord-Amerika da var på det største. Men dette var altså nær slutten av siste istid.
Starten på en ny tid – vår egen varmetid
En dag begynte isen å slippe taket. Livet startet fra bar bakke. Vår natur, furuskog med hjort, gras og gråspurv, meitemark og maur, vann med myrkanter, trekkfuglenes ruter og hvilesteder og elver med lokale laksestammer, alt er siste ledd i en utvikling av Hordalands natur som startet da isen smeltet og iskanten trakk seg tilbake.
De eldste lag som viser en isfri Hordalandskyst er funnet i Blomvågen i Øygarden. Funnet ble gjort i 1941, og forskerne drømmer om at et lignende funn skal gjøres i dag slik at avsetningene kan studeres med moderne metoder. Men museumsprøver fra Blomvågen er grundig undersøkt og datert med C-14-metoden til en alder av 12 200–12 700 C-14-år, som tilsvarer om lag 14 200–14 600 kalenderår. Det ble blant annet funnet bein fra reinsdyr, en stor grønlandshval og forskjellige skjelltyper, som viser at klimaet var om lag som i Finnmark i dag. Hvor langt brefronten trakk seg inn i landet, vet vi ikke. Vi savner simpelthen funn som kan vise det.
Derimot vet vi at det igjen ble kaldere. De berømte beinførende lagene ved Blomvågen er nemlig dekket av en bunnmorene som viser at en bre igjen gikk over Øygarden og ut i havet. Dette var imidlertid en kortvarig kald periode, bare 200–300 år, og deler av Sunnhordlandskysten forble trolig isfri.
Enda mildere: allerød-tid.
For litt under 14 000 år siden ble det igjen så varmt at bretungen smeltet raskt. Når brefronten mistet fotfeste på øyer og grunner, kalvet den raskt innover de dype fjordene fordi svære isfjell her brakk av brefronten. Denne milde perioden er oppkalt etter landsbyen Allerød i Danmark, hvor lag fra denne perioden første gang ble påvist for 90 år siden. Fra allerødperioden, ca.14 000– 12 800 år siden, er det funnet o-skjell, blåskjell og strandsnegl i Bergen, Os og Eikanger, og så langt inn i landet som Ølve og Trengereid. Disse skjellene er avhengige av varmt golfstrømvann, så i allerødtiden var forholdene i Hordaland som på kysten av Troms og Finnmark i dag. På land var det grønt av vierkratt og dvergbjørk med frodige blomsterenger mellom. Det var fremdeles for kaldt for de fleste trærne, men dvergbjørka hadde funnet fotfeste og kanskje hadde også vanlig bjørk vandret inn i fylket.
Men istiden var ikke over: yngre dryas-tid
I allerødtiden trakk brefronten seg, slik vi har sett, langt inn i fjordene og dalene. Dyr og planter over hele Europa var på full fart nordover, for å ta i bruk nytt land og tilpasse seg et stadig varmere klima. Men alle tok feil. Klimaet snudde, brått og voldsomt. Katastrofen skyldtes at Golfstrømmen igjen vendte mot Portugal, istedenfor å strømme nord til oss.
Breen i Hordaland la på seg og rykket framover, feide ned vegetasjonen på land og pløyde opp leire med skjell på sjøbunnen. Men den tok ikke riktig alt med seg. Tiden ble kanskje for knapp. Skjellene fra allerødtiden ble riktignok rotet opp av isen, knust og knadd sammen med leire og grus. Men tilstrekkelig store biter overlevde til at vi i dag finner dem, kan bestemme arten og datere dem med C-14-metoden. Slik kan vi avgjøre hvor langt inn i landet det var isfritt i allerødtiden, før dette siste breframstøtet.
Yngre dryas er navnet på den vel 1000 år lange kuldeperioden (12 800 til 11 500 år siden) vi nå snakker om (kart c). Navnet kommer av den vakre fjellblomsten reinrose, som på latin heter Dryas octopetala. Blader av den ble allerede på slutten av 1800-tallet funnet i leire i Danmark, og da forstod forskerne at dette hadde vært en kald periode.
Men tilbake til breen i Hordaland, som fra de indre fjordene rykket fram med en utrolig fart på om lag 50 meter i året. Breen ble opptil 1500 meter tykk langs fjordene. Over land, og særlig i fjellene, ble jo tykkelsen mindre, men det var likevel en skikkelig bulldoser av en bre som for over Hordaland.
Ved Herdla stoppet isen. Løsmassene som danner denne grønne øya, er avsatt ved brekanten der framrykkingen stoppet ved slutten av yngre dryas. Geologene bruker navnet Herdlamorenen om hele endemorenen som ble dannet i Hordaland på den tiden. Den tilsvarer de svære ramorenene gjennom Østfold og Vestfold. På geologiske kart tegner vi gjerne Herdlamorenen med en rød strek. I naturen er den tegnet som et grønt belte fra nord til sør gjennom fylket, fordi det her er dypere jord og derfor bedre jordbruksland. Ironisk nok kan altså flere av de beste gårdene i fylket takke en 12 800 år gammel klimaforverring for sin gode jord. Rekken av gårder, Leirvågen–Austrheim– Manger–Husebø Herdla ligger på denne morenen, enten på morenejord eller på leir og sand avsatt i sjøen utenfor iskanten. Det samme gjelder Hjellestad–Milde i Fana, mye av Os og Fusa, og ikke minst Halsnøy i Hardangerfjorden og bygdene Skånevik og Etne.
Endelig slutt på istiden
Den mest dramatiske klimaendringen vi kjenner i Hordaland, og for øvrig i hele Nord- Europa, skjedde for 11 500 år siden, ved slutten av yngre dryas-tiden. Golfstrømmen snudde fra å strømme mot Portugal til å «fosse inn» i Norskehavet med full tyngde i løpet av kanskje bare 20–50 år. Samtidig kom varmlufta. Vi vet ikke hva som var «høna» og hva som var «egget», men sikkert er det at Golfstrømmen og den varme sørvesten forsterket hverandre, slik de gjør nå. I løpet av et hundreår eller så var klimaet nesten som i dag.
Nå ble det fart i isavsmeltingen. Klimaforbedringen tok nesten momentant livet av den skandinaviske innlandsisen; hver sommer smeltet det mer snø enn det falt den foregående vinteren, helt opp til de høyeste delene av breen. Likevel tok det jo noe tid for en slik tykk is å forsvinne. Ser vi på Hardangerfjorden, kalvet isfronten tilbake fra Halsnøy til Eidfjord på 200–400 år (kart d, forrige side). Mer presist kan vi ikke bestemme tiden, men tenker vi på at den 1200 meter dype fjorden den gang var fylt av en bre som i indre strøk nådde opp imot 2000 moh., forstår vi at det var svære mengder isfjell som i løpet av noen få hundreår seilte ut fra Hordalandskysten, mye mer enn langs
Øst-Grønlands kyst i dag.
Selv om mye av breen kalvet til store isfjell som først smeltet når de kom ut i havet, er det beregnet at det i sommerhalvåret på den tiden smeltet 10–15 meter is på lavere deler av breoverflaten. Det å smelte is gir jo nesten like mye vann som tilsvarende volum regn, altså 10 000–15 000 millimeter uttrykt i metereologenes mål. I dag er årsnedbøren under 2000 millimeter de fleste steder i fylket. Det er lett å forstå at mer enn fem ganger så mye vann om sommeren som hele årsnedbøren i dag gav noen svære, buldrende breelver. De fraktet store mengder sand og grus under og langs breen fram til iskanten. Nesten alle sand- og grustak i fylket tar ut slik breelvgrus.
Da breene hadde kalvet inn de dype fjordene, gjorde brefronten oftest en stopp der den fikk fast grunn under seg. Mye av grusen ble derfor avsatt som breelvdeltaer i de indre fjordstrøk. Siden landet senere har hevet seg, finner vi disse deltaene i dag 50–60, ja, opptil 125 meter over havet. De ses som flate terrasser som er bygd opp av sand og grus. I det regnfulle hordalandsklimaet er de godt jordbruksland; på Østlandet er slike terrasser tørre furumoer fordi regnvannet siger så raskt ned i porøs grus. Geologisk viser de både hvor brefronten stoppet under isavsmeltingen, og hvor my landet har steget. Slike terrasser finnes i de fleste daler i Hordaland: i Modalen, nær fergekaia ved Kvanndal, i Rosendal, ved Odda, Etne, Fana kirke, Ulven og mange andre steder.
Breen kvikner til
Nå skulle vi forvente at breen forsvant fullstendig i full fart. Men naturen gir oss overraskelser. Flere steder finner vi morenerygger som viser at breen gjorde små framrykk. Mest tydelig er dette i fjellområdene i Ulvik–Eidfjord. Her er sammenhengende, skarpe morenerygger kartlagt over lange avstander, og breen kan rekonstrueres i stor detalj. En lang dalbre gikk ut Måbødalen fra Fossli til Eidfjord, der den store grusavsetningen mellom Eidfjordvatnet og fjorden ble avsatt som et delta ved denne isfronten.
Tanker på slutten
Istiden appellerer til fantasien. Den er vår nære naturhistorie. De første menneskene som kom til landet, så storbreen. Noen ungdommer var helt sikkert så nysgjerrige at de gikk opp på den. Kanskje la de reinsdyrkjøtt til kjøling i bresprekker. Landskapet var annerledes, men ikke mer enn at vi kan forestille oss breene i fjordene, et høyere havnivå og også en vegetasjon som ligner på den i høyfjellet i dag. Det var annerledes, men likevel nært. De store trekkene i landskapet var som nå. Menneskene var våre forfedre. Dyr, trær og blomster som vandret inn, har fremdeles sine etterkommere levende omkring oss. Ennå kjenner vi bare fragmenter av historien. Noen av de viktigste funnene er gjort av amatører som meldte fra til fagfolk. Bruk øynene i naturen. Opplev historien og meld fra om du ser noe som kan være spennende.