There are still people at Kjeåsen, there is still farming being carried on with sheep in the shed and it is an experience getting up there to the simple, but well-kept yard – a close-up of the small subsistence economy. Kjeåsen was situated in an extremely isolated place with – in our view – an incredibly strenuous road to the farm, but here are rich resources right outside the door, and hunting, catching and fishing were the main activities for the people here. The last one to run the place was Helge Åsen. He is gone today, but there is a rich collection of hunting equipment left after him; a chapter in the story of living and surviving.
Kjeåsen (Svein Nord)
Kjeåsen
Kjeåsen
High up above the fjord, at a height of 600m lie the two holdings at Kjeåsen. Today you can drive there by car, through a new tunnel that the power engineers in Sima have drilled. Until 1974 the only road went up the steep hillside, along iron bolted ladders across dizzying rocks – a road for the strong at heart.
Lars Osas «Siste reis» 1936 (Egil Korsnes, eigar Hardanger Sparebank).
«Världens ensligaste gård». Det var ein avisreportasje Bror Ekström sine augo fall på, ein sommardag i 1951, på ei badestrand ved den svenske vestkysten, då han og kona Bojan skulle planleggja årets sommarferie. Det var ein reportasje om Kjeåsen:
«Høgt där uppe ligger den, som en vit prick mot den lodrätt stupande fjällväggens gråa massiv. 600 meter under den blänker den smaragdgrøna fjorden. Den vita pricken, det är Kieåsen, gården där fyra människor avtvingat naturen så mycket jord och betesmark att de och deras djur kan leva.
Hur har de fatt upp allting: byggmaterial till husen, boskapen, alla de tusen sinom tusen ting som behøvs i ett hem? När ingen väg, ingen stig leder dit upp?»
Og dermed starta ein moderne «fjellturist»-ekspedisjon til Eidfjord og Kjeåsen for det svenske ekteparet, som omsider fekk sett sine namn i den vidgjetne gjesteboka på Kjeåsen. Turen resulterte i den sjarmerande boka om Folket på Kieåsen; derfor er det langt fleire svenskar enn nordmenn som kjenner «detta ørnerede».