Det skulle gå enda et århundre før gruver ble en betydelig næringsvirksomhet i Hordaland – og da med drift på nikkel og svovelkis. De fleste forekomstene var imidlertid for magre, de ble fort tømt, eller prisene ble for lave. Utover på 1900-tallet ble det stadig færre gruvearbeidere. Den siste gruven i fylket, Stordø Kisgruber, la ned virksomheten i 1968.
Pionertiden
De eldste dokumentene som omtaler en stedfestet, norsk gruve, er et lensbrev utstedt av Kong Hans i 1490, der han gir tillatelse til å drive kobbergruver i Sandsvær i Numedalen. Det har nok vært gruvedrift her til lands tidligere, men kildematerialet er svært usikkert.
I sin bok av 1771 anfører H.F. Blichfeld, som drev flere gruver i Ølvedistriktet i Kvinnherad på 1700-tallet, at det i fordums tid skal ha vært et meget stort kobberverk på dette stedet, muligens nedlagt rundt 1350 etter svartedauden. Som grunnlag for denne antakelsen viser han til gamle sagn i distriktet og påvisning av store slagghauger og såkalte berghaller (hauger av skrotstein etter driften). Senere forfattere har imidlertid liten tro på Blichfelds historie og avfeier det hele som «høyst usannsynlig».
På midten av 1600-tallet var det mange kobbergruver som ble satt i drift i Norge. Røros Kobberverk ble igangsatt i 1644. Det var også kobber det hovedsakelig ble drevet på i Ølveområdet. Jernproduksjonen i Jernsmauget hører vi lite om i beretningene. Det nystartete kobberverket drev mesteparten av sin virksomhet i Atramadalen, ved Kvitebergsvatnet men under navnet Lilledals Værk. Beretningene forteller tidvis om overskudd, men mest om en relativt problematisk drift med perioder der driften opphørte. Privilegiet var gitt av kongen til «Elskelige vor Mand og Tjener Henrik Thott [lensherre på Bergenhus] og nogle sine Medparticipanter, Borgere i vor Kjøbstad Bergen». Investorene i «Participantskabet» var velbeslåtte byborgere. De eide hver sine andeler, som i senere tiders parteierskap for skip. De lokale bøndene var pålagt leveranser av skog, transport osv. Bøndene var trolig glade til for at de privilegerte byborgerne måtte avvikle Lilledals Værk etter en generasjons tvangspålegg.
Driftsmetoder
Fra gammelt av ble malm og berg hakket og hamret ut med enkle håndredskaper. Senere kom fyrsettingen, der berget ble varmet med åpen ild slik at det sprakk opp og dermed gjorde det lettere å ta malmen ut. Metoden krevde mye ved og kunne føre til avskoging rundt gruvene. Tidlig på 1600- tallet kom utviklingen av sprengningsteknikken med håndboring og svartkrutt ute i Europa. I Norge regner en med at den første bruk av svartkrutt fant sted i kobbergruven på Lilledal i 1655. En årsak til dette kan være følgende kommentar i en rapport fra 1655 om denne gruven: «Af Mangel paa Setteved kan Gruben ikke sterkere belægges. Bøndernes Uvillie er dertil Aarsag.»
I norske bergverk fortsatte en imidlertid med fyrsetting parallelt med boring og sprenging i mange år, da det var økonomisk lønnsomt. «Setteved» nevnes stadig i regnskapene for hordalandsgruvene. Fyrsettingen i norske verk ble ikke forlatt før en fikk dynamitt og håndbor av herdet stål rundt 1870.
Den kjente bergenske spekulanten, kommercedirektør Jørgen Thormøhlen, kjøpte Lilledals Værk i 1686, sannsynligvis uten å sette i gang drift. Først i slutten av 1750-årene ble det ny gruveaktivitet i Hordaland – også denne gang i Ølveområdet.
Driftsperioden 1759–1775: Blichfeldperioden
Den kontroversielle bergråd HENRICH FRANZEN BLICHFELD fattet interesse for kobberforekomstene i det gamle gruveområdet. Etter et par år med forberedelser og nye undersøkelser innbød han til «Participantskab» i 1759. Deltakerne var også denne gang fra det øvre sjikt av bergenske embetsmenn og kjøpmenn. Det ble drevet på kobberforekomstene ved Atramadalen og Lilledal, og dessuten på en forekomst ved Gravdal i Kvam. Først i 1765 stod smelteovnen ferdig, slik at malmen kunne smeltes på stedet.
Blichfeldperioden synes å ha vært en endeløs kamp med medparticipantene,som hadde liten tillit til Blichfeld og hans stadige behov for nye investeringer, basert på altfor optimistiske vurderinger. I1772 ble det opprettet et nytt partisipantskap, der «baade Hans Majestet og de høikongelige Herskaber» deltok. Som takk for denne oppmuntring bestemte Blichfeld at verket skulle hete Christiansgaves Bergverk, og de enkelte gruver og stoller fikk en vrimmel av nye navn, vesentlig fra den kongelige familie og hoffet. Verket ble sannsynligvis innstilt omkring 1775, ved Blichfelds død. Det synes som om det hadde vært magert utbytte. I «Efterretninger om Qvinherreds pgd.» fra 1820 serverer H.P. Hertzberg følgende kraftsats: «Verkets arbeidere var noget sammenskrab fra Røros og flere verker, noget man der gjerne vilde være av med, som drikfældige og uduelige. Interessentene bleve bedragne for deres penge.»
Seyerbiergets Bergverk
I 1761 fikk Ølve-gruvene en avlegger ved foten av Seiersberget, ved Store Lungegårdsvannet i Bergen. Ifølge dens «Conventionsplan » ble den første gruven kalt «Cron- Prints Christian»,og dens lokalisering oppgis som «beliggende et Canon-Skud Sønden for Bergen i Norge». Bergverket ble drevet på kobberkis av et partisipantskap med Jørgen Blytt i spissen.
Gjenoppdagelsen av denne gruven kan en følge gjennom bergenshistorien i flere faser. Bergenshistorikeren Lyder Sagen melder begeistret i «Urda» omkring 1840 at han har funnet et sjeldent dokument, Seyerbiergets Bergverks Conventions Plan. Driften gjenopptas i 1845 – muligens som et resultat av Sagens funn – men innstilles raskt. Så går gruven i glemmeboken igjen. Inngangen dekkes av jordmasser før den på nytt oppdages i 1909 av arbeidere som driver mineringsarbeid i forbindelse med omlegging av jernbanelinjen. De kontakter avisen Arbeidet, som sender en journalist til gruven «ledsaget av to jernbanearbeidere som med stor elskverdighet gav afkald paa sin frokost og stillet hele sin knappe hviletid til disposisjon for den nysgjerrige journalist». Den påfølgende dag kan en av byens lærde, herr skolebestyrer Bendixen, berette om Lyder Sagens funn, og i avisen dagen etter forteller en leser om funn av et aksjebevis i gruven fra 1700-tallet i familien Krohns familiepapirer. Siste gang gruven påtreffes, er når «Madam Felle» borer seg gjennom Fløyfjellet i slutten av 1980-årene – men da kom den ikke i avisen.
1700-tallsdrift i Hardanger
Det foreligger et dokument som viser at Jørgen Blytt også har vært på ferde andre steder. På gårdene Eitrheim og Langasete ved Sørfjorden i Hardanger ble det påvist kobberkis, og Blytt og to andre innbød til aksjetegning i 1762. Ingen av stedene innfridde forventningene, og det synes bare å ha vært svært begrenset prøvedrift. En gruve ved Mælen i Jondal skal ha tilhørt Christiansgaves Bergverk på 1700-tallet, og muligens var det flere mindre foretak av samme type. Fra Langasete fortelles det at malmen ble ført til Christiansgaves Bergverk i Ølve for smelting. Det samme var nok tilfellet for de andre gruvene – også Seiersbergets.
Svovelkisens århundre
I de norske kobberkisforekomstene utgjør svovelkis volummessig langt størstedelen av malmen. Forekomstene ble imidlertid bare utnyttet til kobberproduksjon. Svovelkisen ble ikke tatt ut, eller kastet som unyttig. Svovel ble i den tid levert fra Sicilia, der den opptrer i ren form. Prisene steg kraftig omkring 1830, da svovelsyre ble et etterspurt produkt i Europas voksende kjemiske industri. Svovelkis ble da et svært aktuelt råstoff for svovelsyreproduksjon.
I Norge begynte kisproduksjonen i slutten av 1850-årene, og omkring 1900 var svovelkisen langt på vei det viktigste produktet fra de norske bergverkene. Kisen ble i stor grad levert som «eksportkis» – altså eksportert til svovelsyreprodusenter i utlandet.
Etterspørselen etter svovelkis skapte skjerpefeber også i vårt distrikt, og fra 1860-årene ble det funnet mange kisforekomster, både store og små. Dette tiltrakk seg også utenlandske kapitalinteresser. Geologen Th. Hiortdahl oppsummerer i 1877 situasjonen på følgende måte: «I det bergenske har det udviklet sig en ret livlig grubedrift, der imidlertid ligesom de foregående [nikkelgruver] er i Englænderes hender, på de mangfoldige omkring Hardangerfjorden forekommende, for største delen kobberfattige svovlkismasser, hvoraf den mægtigste er den, hvorpå Valaheiens grube (på Varaldsø) er bygget; af det store antal forekomster forøvrigt er der mange af liden betydning, som også kun have været gjenstand for mere eller mindre kortvarig drift.»
Kisdistriktet Ølve–Varaldsøy
I 1851 beretter bergmesteren om befaring og muting (at det er søkt om driftsrett) i Christiansgaves Bergverks gamle gruver. Den første driften kom i gang i 1857 ved bergensfirmaet BRANDT CO med 40 mann, hovedsakelig i Atramadalen. Det ble helst drevet på svovelkis,men også noe kobberkis ble tatt ut. Bergensfirmaet gav seg etter en tid, men flere andre interessenter var inne i bildet i dette «kisdistriktet». Lysaker Kjemiske Fabrik nevnes alt i 1861, og drev etter hvert flere gruver for egen svovelsyreproduksjon.
Flere kisforekomster ble oppdaget på Varaldsøy, den største i 1866 av engelske interesser, da svovelkisgruvene i Valaheia ble etablert. Mot slutten av 1880- årene sank kisprisene, og driften ble innstilt i hele området. I årene før og under første verdenskrig ble det igjen produsert noe kis fra gruvene i dette området.
Ved Gravdal ble driften ved den gamle kisgruven gjenopptatt under siste krig. Driften fortsatte også etter krigen. Gruven ble overtatt av Stordø Kisgruber i 1954.
Stordø Kisgruber – ikke først, men størst
Svovelkisgruvene i Litlabøområdet på Stord var uten sammenligning det største gruveforetaket i vårt fylke. Virksomheten startet i 1865, og ble med sterkt varierende arbeidsstokk (72 mann på det meste, i 1866) drevet av norske interesser. Flere forekomster i Litlabøområdet ble utnyttet. Kisen var svært mager «vasskis», men store forekomster og lite forurensning av andre metaller gjorde den likevel brukbar – selv om driften til tider gikk med underskudd. I 1907 kom gruvene på belgiske hender. Noen år senere ble de overtatt av et tysk konsern. Etter krigen overtok staten, og A/S Stordø Kisgruber ble et norsk selskap under Industridepartementet. Driften ble innstilt i 1968, men mye av anlegget er bevart i gruvemuseet på Litlabø.
Spredte forsøk på svovelkisuttak i Hardanger og Sunnhordland
I 1860-årene førte den omtalte etterspørselen etter svovelkis til en mengde mindre gruveforetak. Felles for dem er at driften ble innstilt etter kort tid, som oftest i høyden noen få år.
På Folgefonnhalvøya ble det etablert to gruver i 1866,Lindvik i Ullensvang og Mælen i Jondal. Lindvik ble drevet av norske interesser de første årene, med opptil 23 mann. Gruven ble overtatt av et tysk selskap, som i 1873 gjorde store investeringer i trallebane og bygninger. Selskapet gikk konkurs etter en kort driftsperiode. Anlegget ligger like ovenfor hovedveien på vestsiden av Sørfjorden, og vi kan fremdeles se murverk og andre rester etter driften. Mælen Kisgruber drev med 4–5 mann noen år fra omkring 1866, og ny drift med 10–15 mann i noen år rundt århundreskiftet. Den siste driftsperioden startet med 20 mann omkring 1916, da gruvene ble overtatt av Norske Svovelgruber A/S. Nedgangstidene i 1920-årene førte til konkurs i 1925.
I Kvam, på andre siden av Hardangerfjorden, var det prøvedrift omkring 1850 på Froastad. Ny prøvedrift ble igangsatt i to perioder mellom 1903 og 1909, siste gang av et tysk selskap. Gruven i Selvågen på Tysnes var i drift om lag tre år i 1880-årene, ved Det Bergenske Grubeselskab. Også her var det litt prøvedrift i 1909, ved et tysk selskap. Ellers har det vært noen spredte forsøk på Eitrheim i Odda (1875) og Kjosås i Kvam (1884).
I lensmannsmeldingen for Bømlo fra 1856–60 nevnes ingenting om skjerping. Men i meldingen av 1866 meldes det om omfattende skjerping på svovelkis i Steinsvåg, Sakseid, Hille, Lindøy og Espevær. Ved utgangen av 1860-årene er de fleste skjerp og gruver nedlagt – kun på Lindøy og Espevær er det drift i 1866–70. Driften tok seg opp igjen en periode i 1870-årene, først og fremst på Lindøy.
Kobbergruver sent på 1800- og tidlig på 1900-tallet
I «svovelkisperioden» var det også en del gruver som ble drevet på kobberkis. Ingen av dem var store, de fleste drev bare i en kort periode – og ingen av dem hadde smelteverk. Kisen ble sendt til smelting ved andre verk.
Den største av disse gruvene synes å være gruvene på Tveit på Huglo som startet i slutten av 1860-årene. Driften ble avsluttet i 1885. I Sunnhordland finner vi også Guldberg Gruber nær Leirvik. Etter oppstart i 1865 hadde denne gruven en glimrende, men kort driftsperiode – den ble nedlagt i 1869. Senere forsøksdrift førte ikke til resultat ved noen av disse gruvene. Gruvene i Alvsvåg på Bømlo ble anlagt i 1860-årene, men hoveddriften foregikk i 1882–84. Den var da i Visnæs Kobberværk på Karmøy sine hender, og kisen ble sendt til smelteverket der. Gruven beskrives som «betydelig efter vore forhold» av geologen Reusch etter en befaring i 1888.
I Bergensområdet er de første kobbergruvene i denne perioden Espetveit Gruber på Holsnøy og Grønskaret Grube på Radøy. Begge ble startet av norske interesser i 1880, men ble i 1881 overtatt av det engelske selskapet Norway Copper Mines Company. De startet friskt med 80 mann i arbeid, mange av dem fra Cornwall i England. Allerede i april året etter var det slutt, og aksjekapitalen på 200 000 kroner var «på uvittigste måte» forbrukt.
I 1888 rapporteres det om skjerping og prøvedrift på Riple i Fana. Denne driften foregikk sporadisk fram til 1910. Driften skjedde med bergensk kapital, bortsett fra et forsøk i 1905 «for regning af en amerikansk kapitalist».
I 1906 startet et fransk selskap virksomhet på Nygard i Arna. Inntil den ble lagt ned i mars 1908, var det brukt 110 000 franc på en omfattende drift. Den lengste stollen skal ha vært 180 meter. Alle disse forekomstene ble drevet på svært magre kopperkisårer; «forholdene forekom meg svært lidet lovende» var en vanlig kommentar fra bergmesteren. I tillegg til disse gruvene har det vært mindre skjerp og litt prøvedrift ved flere forekomster i Nordhordland.
Jerngruver
Fra den tidligere omtalte forekomsten i Jernsmauget i Ølve ble det eksportert flere skipslaster magnetitt til England i 1860- årene. Senere var det bare noen sporadiske forsøk fram mot første verdenskrig. Ved Baugstø på nordsiden av Åkrafjorden ligger en relativt stor forekomst av titanførende jernerts med flere gruver og skjerp langs et område på en kvadratkilometer. Driften foregikk i 1871–75, men utbyttet begrenset seg ifølge muntlige kilder til utskiping av et par skipslaster malm til England. I 1911 var det prøvedrift på magnetitt ved Gimmeland jerngruve i Fana, og deretter uregelmessig drift fram til 1918. Nye undersøkelser ble utført i 1938–39, og sist i 1941 av okkupasjonsmaktens geolog, Wehrgeologe Dr. Ing. Gustav Haber, men uten at drift ble igangsatt. Ellers finnes en del mindre skjerp og spor etter prøvedrift på titanførende jernerts flere steder i Lindås, Radøy og Arna fra begynnelsen av 1900-tallet. Også dette ble for smått – «Praktisch bedeutungslos» er konklusjonen til Haber etter en befaring i de gamle skjerpene i 1940.
Nikkelgruver
Nikkelholdig malm ble første gang påvist i Norge i 1837. Fra omkring 1850 ble det stor interesse for nikkel som legeringsmetall for nysølv og til myntproduksjon. Mange gruver kom i drift, og i 1870 var Norge en av verdens største nikkelprodusenter.
Produksjonen på Nonås og Litland i Hosanger kom i gang i 1882 av et bergensk selskap, men snart overtatt av Varaldsø Mining Company, som sendte den erfarne gruveingeniøren Alexander Barratt til Osterøy. Han var metodist og kjent for å ha en fast og kristelig disiplin i arbeidsstokken. På Varaldsøy hadde han «omskapt mangein villmann» ifølge bygdeboken. De første årene jobbet opptil 60 mann i gruvene. Antallet ble redusert til om lag 20 fram mot 1890, da selskapet gikk konkurs – i likhet med de fleste andre norske nikkelgruvene.
Årsaken til konkursene var sterk konkurranse fra Canada. Mot slutten av 1800-tallet tok interessen for nikkel til stålproduksjon seg opp igjen, blant annet til bruk i panserstål. Prisene steg stadig, og i årene 1910–15 gjenåpnet flere av de norske nikkelgruvene. Etter noen korte driftsperioder etter konkursen i 1890 overtok Kristiansand Nikkelraffineringsverk anlegget på Osterøy i 1914. Selskapet gjorde store investeringer, men gikk konkurs i 1920 – samtidig som anlegget var klar til drift. Med nytt navn, Kristiansandselskapet Raffineringsverket A/S, og nye penger, ble driften gjenopptatt i 1933. Fram til nedleggelsen i 1945 var bruddet det nest største av de norske nikkelverkene.
Etterspørselen etter nikkel førte også til prøvedrift på en liten forekomst ved gården Espelen i Åsane. Etter begrenset forsøksdrift i 1860-årene ble ny forsøksdrift igangsatt i 1918, med 5–6 mann. Men virksomheten ble nedlagt året etter og etterlot seg bare en åpen sjakt i terrenget.
Tvildegruva på Voss
Nær Tvildemoen på Voss drev i 1880-årene to engelskmenn på en blyforekomst med litt sølv. Det må ha vært drift også tidligere her, for det ble funnet en trebøtte med årstall omkring 1760 i gruven, men denne driften kjenner vi ikke mer til. Litt prøvedrift ble igangsatt rundt århundreskiftet, og siste gang fra 1917 og litt utover. Det er også et par mindre sølvskjerp i Langedalen (rundt 1870) og Skaftedalen i samme distrikt.
Gull på Bømlo
Det første gullfunnet på Lykling i Bømlo er knyttet til historien om gjetergutten som i 1862 fant en gul, myk stein som han banket flat og reparerte en sprekk i treskoene med. Gruvedriften startet imidlertid ikke før i 1883, da The Oscar Gold Mining Company LTD. kjøpte rettighetene fra et norsk selskap som hadde funnet gull i et kobberskjerp. Gullfeberen raste,Lykling ble invadert av lykkejegere, og flere selskap etablerte seg i området. Etter to–tre år hadde de fleste fått nok, men det refinaniserte New Oscar Gold Company LTD. drev helt til 1898 – med store løfter til aksjonærene,men med magert utbytte. Et nytt engelsk forsøk i årene 1906–10 gav vel to kilo gull, og da var det slutt for godt.
En beskjeden industri
Selv om det gjennom flere århundrer altså er blitt drevet ut jern, kopper, nikkel, bly, svovelkis, kobberkis, sølv og gull i fylket, kan en vel neppe påstå at Hordalands fjellrikdom har gitt oss store skatter i form av dyrebare malmer. Trolig vil ikke fjellgrunnen gi gunnlag for noen betydelig gruveindustri i framtiden heller. Geologien er ikke på vår side i så måte. Trøsten måtte være at forholdet er motsatt ytterskjærs: Sokkelen vest for Hordaland, med en knapt 30-årig historie, er en virkelig gullgruve, til tross for at gullet er både svart og flytende.