I det kuperte landskapet er mye av bebyggelsen skjult bak åser og små høydedrag. Byborgerne har naturen tett innpå seg. Innenfor bygrensene finnes et tverrsnitt av Vestlandet, med de fleste av landsdelens typiske landskapsformer. Mye av naturen er tuktet av kulturen, men ennå finnes områder som er nesten urørte. På byfjellene er naturen i ferd med å vinne tilbake tapt terreng: Trær og busker vokser tett der de ble holdt nede av husdyr på beite. Einerbuskene har erobret fjellsidene. Mange steder danner de kratt som gjør det vanskelig å ta seg fram. Men dette er i dagens Storbergen.
Middelalderens by var mindre
Bergens grenser, bestemt ved de såkalte «takemerker», er første gang omtalt i Magnus Lagabøtes bylov fra 1276. Byområdet strakte seg trolig fra Storemølleelven i Sandviken over Rundemanen og til Store Lungegårdsvann. På 1500-tallet ble Mulelven (Mølleelven) grense mellom byen og landdistriktet, samtidig som Lungegården ikke lenger lå innenfor bygrensene. På 1600- og 1700-tallet ble vestre Sydnes (Møhlenpris 1670) og østre Sydnes (Nygård 1727) utskilt fra byen. Slik var det et atskillig mindre Bergen som fikk fastlagt sine grenser i 1789 enn i 1276. Disse områdene utgjorde to særskilte distrikt: Korskirkens landsogn (Sandviken) og Domkirkens landsogn (Lungegården, Kalfaret, Nubben, Nygård, Møhlenpris), som ble innlemmet igjen i Bergen i 1877.
I vårt århundre har byen vokst ved en rekke utvidelser: først ved innlemmelsen av Årstad herred i 1915, Gyldenpris i 1921, Fyllingsdalen i 1955 og endelig den siste store byutvidelsen, da omlandskommunene Arna, Fana, Laksevåg og Åsane ble sammensluttet med Bergen i 1972. Samtidig ble Bergen en del av Hordaland fylke, etter tidligere å ha vært selvstendig fylke.
Byfjellene - bergensk motstandskraft
Isen rådde ikke med de hardhudete bergensstolthetene: Ulriken, Rundemanen, Blåmanen og Løvstakken ble stående igjen da isen hadde avsluttet skurearbeidet. Disse restene av den gamle overflaten fra før istidene er laget av harde, granittiske grunnfjellsgneiser fra jordens urtid. Den gamle overflaten var opprinnelig ganske jevn. Det forklarer hvorfor Vidden er såpass jevnhøy. Alle som har gått over vidden vet at den mange steder likevel er ganske smal. For om isen ikke greide å fortære fjellet ovenfra, spiste breene seg inn i urtidsbergartene fra sidene. For hvert gjentatte isangrep de siste par millioner år gnagde breer ut dypere og dypere botner, som Isdalen, Hardbakkadalen, Tarlebøvannet, Vinddalen og Traudalen.
Langs Bergensdalen, mellom Løvstakken og Ulriken, er bergartene bløtere: Glimmerskiferen ødelegges raskt av kjemiske og fysiske krefter på jordoverflaten, i alle fall i geologisk tidsforstand. De grønnlige amfibolittene synes heller ikke å være særlig motstandsdyktige. Innimellom ligger imidlertid også her soner med harde fjellslag; kvartsitt, kvartsskifer og gneis. De er for tynne til å danne fjellpartier, men både Dragefjellet-Nygårdshøyden og Rothaugen er eksempler på høyder langs slike soner. Fanafjellet i sør viser også hvor motstandsdyktig granittisk gneis er mot nedsliping.
Mer lokalt styres daler og lavtliggende områder i stor grad av forkastninger og sprekker, slik som dalsøkket langs Liaflaten fra Gravdal mot Mathopen, eller søkket fra Grimenvatnet mot nordøst, forbi Osavatnet under Gullfjellstoppen. Bergen har også store landområder som ligger på strandflaten, f.eks. de laveste partiene i Fana, med Flesland flyplass og industriområdene på Kokstad og Sandsli. Sletten fra Bergen travpark og utover til Hordvikneset i Åsane hører også til strandflaten.
Regnbyen
Det er topografien som er skyld i de store klimakontrastene i Bergen. Bergensdalen påvirker vind- og nedbørfordeling, og fjellene rundt byen er i stor grad årsak til at det regner mye og hyppig på bergenserne. En mager trøst er det at Europas våteste by får bare en femtedel av nedbøren på Mt.Waialeale på Hawaii, målestasjonen som har verdensrekorden.
Mye av den opprinnelige vegetasjonen i Bergen er borte. Mindemyren eksisterer bare i navnet, men vi kan forestille oss en tid da dalbunnen i Bergensdalen var et stort våtmarksområde. Ennå finnes det imidlertid frodig sumpvegetasjon i og ved flere vann, særlig i Fana. Iglavatnet ved Skjold er verdt et besøk. Ikke langt herfra, ved Smørås, ligger en av de mange edelløvskogene på Bergenshalvøya, med noen svære trær av alm og ask. Her vokser det også flere skogsplanter som knapt finnes andre steder i Bergen. Lungeurt og akeleie har forvillet seg fra hagene i området. De har klart å tilkjempe seg plass både i denne skogen og andre steder i kommunen. En mer rendyrket gruppe hageplanter, som setter sterkt preg mange av byens parker og hager, er Rhododendron.
Ender og måser i byens parker er for mange bergensere deres daglige kontakt med naturen. Kråkene gjør en stor innsats for renholdet. Enkelte fuglearter er knyttet til gammel bebyggelse; hekkende tårnseiler og kaie finnes nesten ingen andre steder i fylket. På stille vårkvelder synger rødstrupen overalt i Bergen faktisk hender det at den synger under gatelykter midtvinters også. Få steder i Norge finner du tettere bestander av svarttrost og kattugle.
Men byen skaper flere ulemper enn fordeler for fuglene. Viktige våtmarksområder er fylt igjen eller ødelagte på andre måter. Et eksempel er den tidligere overvintringsplassen for toppender ved Hopsbukta. Det var kanskje den viktigste i landet før motorveien ble ført frem gjennom området. Trafikkbelastningen er et problem også for pinnsvinene, men Bergen er likevel et av områdene på Vestlandet som har mest av denne skapningen.
Til tross for at alt regnvannet som siler ned over Bergen er relativt rent, forårsaket forurensing fra industri og kloakk at vannkvaliteten lenge var svært dårlig i de mange bynære vassdragene. Med renseanlegg og mindre utslipp har dette kommet seg de siste tiårene. I flere av vassdragene driver foreninger kultiveringsarbeide med tilrettelegging for sportsfiske.
Fuktigheten kommer ikke bare fra oven, sjøen er byens sjel. Byen ble bygget på skipsfart og tørrfisk, et handelens sete med saltvann i skattkistene og ferskvann i støvlene. En snurrig by for all verdens ilanddrevne sjeler, fjellets by og havets by, et vindu mot verden i vestlandsnaturen.
