Det var ingen ringere enn Wilhelm Frimann Koren Christie som i 1825 grunnla Bergens Museum (fra 1992 Bergen Museum). Kanskje skulle bergensere også sende en ørliten takk til hvalen som en gang svermet i flokker langs vestlandskysten. Ikke bare har museet en hvalsamling – så utsøkt at den i dag betegnes som en av de viktigste av sitt slag i verden. Hvalen fikk også en annen betydning for museet: Mens samlingene vokste, ble det drevet utstrakt byttehandel med det store sjødyret. I bytte mot museale herligheter ble skjeletter og kranier fraktet fra hvalstasjonene i Skogsvågen og Bildøybakken over landegrensene både til fjerntliggende museer og privatpersoner. Fra Johs Müller i Berlin skal museet ha byttet til seg sitt første mikroskop på det viset. Mikroskopet ble lånt ut til presten i Manger, Michael Sars, som før og etter kirketid studerte livet i havet langs norskekysten.
Hvor mange av disse hvalskjelettene som fremdeles eksisterer,vet vi foreløpig lite om. Sakte spores det likevel opp historier som har fått forskere til å ane nye muligheter. I 2001 kom førstekonservator ved Bergen Museum, Anne Karin Hufthammer, over papirer som viste at da et kranium av en vågehvalhunn ble sendt av gårde til Sveits i 1896, ble et foster igjen i Bergen. Hun skrev brev til museets direktør, som svarte begeistret. Vågehvalkraniet lå i museets kjeller. Han hadde ikke ant hva det var, før brevet kom. Mens den engelske kunstneren Damien Hirst skapte furore på slutten av 1990-tallet med sin ku og kalv på formalin under tittelen «Mother and Calf divided», hadde Bergens Museum greid kunststykket allerede hundre år tidligere. Det er mer enn en god historie: For forskerne som oppdaget mor og barn, gir det unike muligheter. Svært sjelden har man mulighet til å følge DNA-materiale fra hval på den måten.
Nye tider
Først på slutten av 1800-tallet fikk Bergens Museum sin egen hvalsamling. 24 skjeletter av i alt 18 arter henger under de høye hvelvingene i hvalsalen. Bare skjelettet av grønlandshvalen mangler for at samlingen av atlanterhavshvaler skal være komplett. Når vi står under hvelvingene i hvalsalen,blir vi grepet av hva det må ha kostet av slit og strev å bygge opp samlingen. Vi kan forestille oss frakten av dyrene, fjerning av innvoller, rensing og koking av skjeletter, som for hval består av femti prosent fett. Hvordan fikk vitenskapsmennene og deres assistenter det til?
Kjente forskere, som Armauer Hansen, Daniel C. Danielsen og Fridtjof Nansen, vandret i korridorene. De vitenskapelige magasinene ble etter hvert skilt fra skuesamlingen. Kulturen flyttet ut,og samlingene fortsatte å vokse – riktignok med en mer systematisk tilnærming enn i museets spede barndom. De største endringene kom likevel i takt med den teknologiske utviklingen. I løpet av det 20. århundret har mennesket demmet ned store fjellområder for å skape kraftanlegg. Vi bygger undersjøiske tunneler, borer etter olje, planlegger stadig nye veitraseer og legger store areal ut til industrianlegg. Større inngrep i naturen har mennesket aldri vært i stand til å gjøre. Dette har gitt forskerne tilgang på ny informasjon, men også nye oppgaver med å kartlegge hva det er som skjer med natur i endring. Storparten av det materialet som havner i magasinene på Bergen Museum i dag av flora, fauna, bergarter og mineraler, kommer fra anleggsområder og vil være en viktig kilde til kunnskap langt inn i framtiden.
Tar du en tur til det offentlige museet på den gamle Rakkerhaugen, byens rettersted fram til 1803, vil det likevel ikke være svært forskjellig fra den tiden da folk stod i kø en time for å slippe inn. Fremdeles er ambisjonen den samme som den gang: tverrfaglighet, allsidighet og formidling. Oljeteknologien har gjort sitt innrykk i samlingen. Kunnskapen om mineraler og bergarter, insekter og pattedyr er oppdatert, men store deler av museet har stått uforandret siden slutten av 1800-tallet. På den måten formidler Bergen Museum ikke bare naturhistorie, men også et kapittel i den bergenske kulturarven. Derfor er hvalsalen i store trekk beholdt slik den så ut da den først ble montert – som et bilde på et for lengst forgangent århundres tankegods, men også et minne fra en tid da informasjonskanalene var få og naturfaglig forskning i Bergen var i sin spede begynnelse.
Verdens minste botaniske hage
Som en krans rundt Bergen Museum vokser et annet resultat fra slutten av 1800- tallet fram, Botanisk Hage. I 1827 sendte oberstløytnant Voitel i Barcelona en hel samling av kaktuser og andre sydlige planter i potter til Bergen i den overbevisning at det fantes et drivhus til disposisjon, der «die seltenen Fremdlinge bequem überwintern können». Hva som skjedde med plantene, vet vi ikke. Det fantes ennå ikke noe drivhus, heller ikke noen botanisk hage tilknyttet museet. Den vokste først fram etter en plan fra botaniker, senere museumsdirektør Jørgen Brunchorst i 1897. Brunchorst så selv på hagen som en forlengelse av utstillingene inne på museet, og han må ha vært en entusiastisk pådriver: Utformingen er inspirert av Byparken, anlagt i 1867,men bedene og plenstykkene ble på folkemunne kalt «Brunchorsts hjerter og nyrer». Selv om hagen er omarbeidet flere ganger siden, kan man fremdeles se rester av de systemene Brunchorst innførte, der arter og familier var plassert gruppevis. Da Universitetet i 1996 fikk ny botanisk hage på Milde, overtok den navnet Botanisk hage, mens hagen rundt museet ble omdøpt til Muséhagen.
At en botanisk hage er så tilgjengelig, er sjelden. Seks porter leder inn til det som er kalt en av verdens minste av sitt slag, på snaue fjorten mål. Fra klokka sju om morgenen til elleve om kvelden kan du vandre mellom busker og bed. Om sommeren kan du sette deg på kjærlighetsbenken med espalier omslynget av humle – eller du kan følge med på om bambusen kommer til å blomstre i år. I Muséhagen finnes i dag ca. 3000 forskjellige arter. De fleste er hentet inn som frø fra viltvoksende arter i Norge og andre land over hele verden.
Arboretet
Det var Fritz C. Rieber som i 1968 tok - initiativet til å opprette et offentlig arboret, Arboretet på Milde. Milde har ellers lange tradisjoner for parkanlegg. Gården Milde, senere Fana Herredsgård,skal ha hatt to store renessanseanlegg. Restene av dem kan man i dag se som parkanlegg til Fana Folkehøgskole. Arboretet på Milde er både et museum,en friluftssamling og et utendørs laboratorium der det blir forsket på treaktige planter. Om våren kan du gå mellom 400 blomstrende rododendronsorter, du kan møte høstfargene i lønnesamlingen eller la deg bli inspirert av kristtorn ved juletider. Arboretets oppgave er å gi en så omfattende representasjon som mulig av hvilke arter og variasjoner av trær og busker som egner seg i norske forhold, og yte sitt bidrag til forskningen.
«man maa studere dyrene i levende tilstand» Fritjof Nansen, Naturen, 1887
Ytterst ute på Nordnes, vegg i vegg med Havforskningsinstituttet ligger Akvaroet i Bergen – Norges eldste og største akvarium. Hit kommer rundt 250 000 besøkende hvert år for å le av pingvinene, stå ansikt til ansikt med en hai – eller studere steinbiten på 220 nært hold.
Det var ikke urimelig at det ble Bergen som fikk det første akvariet i sitt slag i Norge. Sjøen er lett tilgjengelig fra Vestlandet. Allerede Christie, som ikke hadde synderlig zoologisk kunnskap,ifølge historieskriverne, la stor vekt på havets fauna i innsamlingen. Dette la senere grunnlaget for at Bergen kom til å bli et av de mest sentrale lærdomssetene i marin zoologi. Byens aller første akvarium, Biologisk Stasjon, åpnet imidlertid allerede i 1892 i et trehus på Marineholmen og ble raskt en av byens største severdigheter. Besøkende kunne selv få kjøpe sild og fôre selene med. Skoleklasser la undervisningen sin hit. Det sier seg likevel selv at det ikke kunne være enkelt å drive akvarium med så enkle hjelpemidler som det fantes på den tiden. I 1916 var det slutt – forsvar og industriutbygging tok over området.
Da torskespesialist og direktør for Havforskningsinstituttet Gunnar Rollefsen i 1950 satte fart i tankene om et akvarium i Bergen, var den biologiske stasjonen mønster for det han drømte om – en kombinasjon av publikumsakvarier og fasiliteter for forskning. Rollefsen fikk det som han ville. Inne i bygget, som er fra 1960, er det over 60 små og store akvarier – og den besøkende inviteres til en undersjøisk vandring fra bryggekanten ned mot 200 meters dyp i haien og havålens rike. For Rollefsen var det å møte publikum og fortelle om livet på havets bunn svært viktig. Han trodde på folkeopplysning, og i dag er det visjonene hans som lever videre på Nordnes. Publikum står i sentrum i Akvariet, mens Havforskningsinstituttets forskning primært foregår ved egne stasjoner i Matre og Austevoll.
Museer for framtiden
På 1800- og mesteparten av 1900-tallet viste ordet museum til et bygg som huset samlinger av ulikt slag, gjort tilgjengelig for publikum. Fra rundt 1970 skjedde det en utvikling innenfor museumsfaget: Museet ble en samfunnsaktør. Mens selve bygningen hadde spilt en vesentlig rolle, kom også naturmuseet til å spille en politisk rolle. Man fikk friluftsmuseer,økomuseer og opplevelsesmuseer, som på ulike vis forteller historien om naturen rundt oss. Samtiden rykket inn.
En av årsakene var at naturforskere ble stadig mer klar over at menneskeskapte inngrep var i ferd med å endre landskapsformer, flora og fauna i svært høyt tempo. Et av de mest synlige resultatene av dette på Vestlandet er tilgroingen. Skogen rykker inn langs kysten der sau og mennesker har holdt landskapet åpent i tusenår.
Botanikeren Peter Emil Kaland var opptatt av kulturlandskapshistorie da han som ung botanikkstudent på 1960-tallet kom til Austrheim. Her møtte han Mandus Fonnes, en av de siste lyngbøndene i Norge. Møtet fikk stor betydning for det vi i dag vet om våre forfedres bruk av kystlandskapet. Og det ble starten på det som i dag er Lyngheisenteret på Lygra. Økomuseet, som fikk UNESCOs globale kulturlandskapspris i 2001, er både et informasjonssenter og et landskap. Her pleies et landskap i ferd med å forsvinne, ikke bare i Norge. 90 prosent av lyngheiene i Europa er allerede borte på grunn av oppdyrking, forurensning og tilgroing. I samarbeid med grunneierne på Lygra blir 1500 dekar lynghei drevet på tradisjonelt vis med lyngbrenning, helårsbeite og slått. På området er også tretti gamle bygninger og steingarder satt i stand,og det er lagt til rette fem kilometer med vandrestier for publikum.
Naturens ressurser
Noen ganger får inngrep i naturen katastrofale følger for naturen. En slik historie fortelles på Norskvasskraft- og industristadmuseum i Tyssedal. Industrieventyret i Sørfjorden har havnet på museum. Her vises framveksten av det moderne Norge sett gjennom utviklingen i Odda og Tyssedal – en utvikling som etter hvert også kom til å få store miljømessige konsekvenser for lokalsamfunnet. På 1980-tallet ble det avdekket at konsentrasjonen av tungmetall i Sørfjorden lå på topp i verdenssammenheng. For å redde livet i fjorden ble det satt i gang en storstilt opprenskning. På museet vises et bildespill fra dette. Her får vi også høre om konsekvensene for fiske og akvakultur, og hvordan holdningene til miljøet gradvis måtte endres for at Sørfjorden ikke skulle dø.
Også på andre museer i fylket inviteres publikum til å bli kjent med hvordan naturressurser har formet et samfunn. Gruvemuseet på Litlabø på Stord er ett av dem. I den gamle gruvesmia kan du få informasjon om svovelkisgruvene (Stordø Kisgruber) som var i drift fra 1865 til 1968 og kulturen som vokste fram som et resultat av driften.
Et annet sted i fylket der naturen har vært raus med sine gaver, er Øygarden. I 1942 ble det funnet rester av hval og reinsdyr i Blomvågen, spor som vitner om at det kan ha bodd mennesker her allerede for 14 000 år siden, mens isen fremdeles lå tungt over landet. På Kystemuseet i Øygarden (i Ovågen) fortelles historien om havets sølv og svarte gull – om steinalderfolket, fiskerbonden og oljearbeideren. 14 000 år gamle beinreister fra Blomvågen og moderne gassutvikling på Kollsnes finnes på samme golv. Ute ligger naustene slik de lå tett i Øygarden mens fiske fremdeles var hovednæringen, og man kan gjerne ta med seg fiskestang på museumsbesøk.
For 11 500 år siden var det meste av landet dekket av is og snø. Foran isen ble løsmasser, sand,grus og jord ført fra innlandet, ut mot havet og formet en endemorene, som i dag er Herdla og Herdleflaket. Den grønne og frodige sletten har vært fristende landingsplass for både fugl og menneske, men da Herdla endelig fikk status som naturreservat, vant fuglen. I 2001 var det registrert hele 223 fuglearter her.
Herdla Museum forteller historien på sitt vis og retter oppmerksomheten mot barna – de som skal ta over ansvaret for å forvalte naturen rundt oss. Her kan de klappe utstoppete fugler, stryke over ryggen til en liten hjortekalv, utstoppet etter at den ble funnet ihjelfrosset like etter fødselen – eller stikke hendene inn i forundringsbokser og se hva de finner: skinn av mink, fugleføtter, steiner. Og like utenfor dørene hekker fuglene.
Opplevelsesmuseet
Over Hardangervidda Natursenter i Øvre Eidfjord bølger det torvtekte taket som Vidda selv. Museet kastet ut museumsplansjer og bilder og laget i stedet et 1800 kvadratmeter stort interaktivt opplevelsessenter for hele familien. Her kan du kjenne på en fururot som er fra 6500 f.Kr., la fingrene gli over ulike steinarter og bokstavelig talt snakke med middelaldermannen Ottar fra Sumtangen. Med dagens teknologi kan du spørre Ottar om det meste, om hvordan han og hans folk overlevde i naturen rundt år 1205, om fangstmetoder, og om livet. Spør du godt, vil Ottar kanskje sende sine spørsmål i retur. Hardangervidda er påvirket av mange tusen års bruk og er også et kulturlandskap. De tre etasjene med utstilling tar deg derfor med på en reise både gjennom Hardangerviddas historie og dagens forhold på Vidda. Etter å ha sett Ivo Caprinos luftige panoramafilm om fjell, fjord og foss går du gjennom en undringssone, før du tar til på selve utstillingen. Her kan du lære om alt fra livet i myrvannet, og landforskyvninger gjennom tidene og studere Hardangervidda fra den tiden den var kledd med furuskog. Også naturfenomen som snø- og steinras er levendegjort, og du kan teste kunnskapen din om fjellets små og store dyr.
Ildsjelene
Amatørene har alltid spilt en stor rolle i utvikling av museene. På den måten ble Hummerparken i Espevær reddet for ettertiden. Etter at den ble nedlagt i 1959, ble parken stående til forfall fram til 1993, da ildsjeler satte i gang med restaurering. Parken, som en gang gav plass til 24 000 levende hummer, er i dag et minnesmerke over en næring som preget Espevær i over 300 år. Da den ble bygd av Stavanger-firmaet Christian Bjelland i 1887,var dette et mellomledd mellom fiskere og kjøpere på Kontinentet og i England. Her ble hummeren stelt, matet, pakket og eksportert. I dag står det store huset igjen som en katedral for havets kardinal og viser både et stykke natur – og kulturhistorie.
Tjorehagen på Radøy
Et annet eksempel er Tjorehagen på Radøy. Det første treet i hagen, en eik, plantet Olav Tjore i romjulen 1960. Siden har Tjorehagen vokst seg til en 15 mål stor naturhage – rik på ville planter, dyr og fugler. Her vokser 400 ulike rododendronarter og like mange trær og eksotiske busker.
Uhyre verdifull kunnskap hadde gått tapt hadde det ikke vært for folks engasjement og evne til å undre seg over hvilke krefter det er som styrer i naturen,ønsket om å vite hvilke planter det er som gror i utmarka, hvilke mineraler som skjuler seg i berget. En av amatørene som fikk størst betydning for forståelsen av Hordalands natur, er Johan Havaas. Gjennom et helt liv kartla han sirlig lavarter fra Granvin. Mye av arbeidet hans er innlemmet i samlingene på Bergen Museum, men tar vi turen til Granvin, kan vi få et større innblikk i denne mannen og hans verk gjennom en egen Havaas-samling. Utstillingen kan også leses som en historie om hvor avhengig museene er av lekfolk. Da grunnleggeren av Bergens Museum,Wilhelm Frimann Koren Christie, i 1825 skrev sin «Indbydelse til at opræte et Musæum og Naturalie-Kabinet i Bergen», avsluttet han med følgende ord: «Jeg har nu udkastet Idéen. Det skulde være mig kjært, om den maatte vinde Landsmænds og Medborgeren Biefald og kraftige Understøttelse, hvortil jeg, i Haab om dens Gavnlighed, ønsker den paa det beste andbefalet.»
