In 1725 Jon Torkelsen obtained a Letter of Royal Privilege to carry on trade and guesthouse business in Espevær. When the spring herring fisheries were over for the season, the Dutch came to the harbour in Espevær to load up with live lobster. In 1849 Hans Jacob Baade from Stavanger bought Kjeholmane (islets). He filled out between the islets to create one large islet; Baadeholmen. He erected salting sheds and built a new large warehouse on the foundations of the old stone boathouse from the 1690s. Baadehuset became an administrative centre during the rich herring fisheries in the middle of the 1800s. A telegraph station was established here already in 1857, as Espevær was very centrally situated in the spring herring fisheries. In Baadehuset there were the doctor’s office, manager’s office and the judge’s office one after the other, and in the loft there was accommodation for fishermen who slept like “sardines in a tin” during the great herring periods. Today Baadehuset is well restored by the local Housewife Association and is open to visitors.
Espevær around 1915, at “Biekronå”.
Espevær around 1915, at “Biekronå”. Here was the oldest trading post. (Sev. Kannelønning).
Espevær - the Trading Post
In the sea west of Bømlo lies Espevær, half an hour’s rowing trip across the sound from Vespestadvågen. This is a well-run and well-maintained local community, established on the back of the rich herring fisheries in the 1850s. It is fishermen, skippers and the tradesmen who have made their mark on the culture in Espevær, with their contacts to the south towards Haugesund and across the North Sea to the British Isles.
Det gode vårsildfisket kring midten av 1700-talet på «Sørafeltet» skapte gode tider.
I 1753 kom det forbod mot å føra fersk vårsild lenger enn 6 mil frå fangstfeltet. All silda måtte saltast ved fiskeplassane, og det skaut opp store saltebuer mest i kvar vik. Vårsilda vart borte kring 1780, men ho kom att i naudsåra 1808-1810. Årvisst fram til 1870 støytte silda under land i svære stimar; stundom tett som eit berg i sjøen. Espevær og Bømlalandet låg midt i innsiget av gyteferdig sild. I eit par månader på etterjulsvinteren var det samla ein fiskeflåte på mange tusen mann frå heile Vestlandet. Mange var innlosjerte i Espevær.
Det vart salta store mengder sild, og fiskarane leverte fangstane rett inn på saltebuene. 30 store saltebuer vart bygde i Espevær og 30 i vågane på søre Bømlo, i åra mellom 1820 og 1860; dei fleste tilhøyrande kjøpmenn i Bergen og Stavanger. Det kunne vera 20-30 ganejenter i kvar saltebu, sjauarar og bøkkarar som laga sildetønner i store mengder.
Handelsmann Knut Iversen i Bømlahamn tente gode pengar på sildesalting. I eit arveskifte i 1696 hadde han liggjande 3 lester gamle tønner og 12 lester nye (ein lest = 12 tønner), dessutan 16 tønner fransk salt. Han hadde også pengar tilgode hjå Peder Pedersen i Engesund i Fitjar for 2 lester og 9 tønner vårsild. Knut Iversen hadde bygt seg røykstove, naust og saltebu i fiskeværet Espevær. Stova og saltebua vart seinare flytta då vårsilda vart borte, men det store naustet på Kjeholmen, med sine tjukke gråsteinsmurar, vart ståande. Knut Iversen hadde tre færingar, ein seksæring og ein åttring, med «Sejl og tilbehør», så det trongst god plass i naustet.