På mange måter kjenner vi den kaledonske fjellkjedehistorien bedre enn den etterfølgende tiden fram til nedisingene for 2–3 millioner år siden. Årsaken er at vi nesten fullstendig mangler geologiske lag fra tiden etter fjellkjeden. Dersom vi går noen mil til havs, er situasjonen snudd på hodet. I Nordsjøen er nemlig en tykk lagrekke bevart fra de siste få hundre millioner årene. Etter at det norske oljeeventyret begynte på slutten av 1960- tallet, har oljegeologene studert denne lagrekken i detalj. Selv om historien i Nordsjøbassenget er nokså forskjellig fra den vi har i Hordaland, er det en nær sammenheng. Når vi sammenholder denne informasjonen med observasjoner og moderne analytiske resultater på land, kan vi danne oss et visst bilde av hvordan Hordaland har endret karakter de siste 400 millioner årene. Men detaljene er i stor grad ukjente.
Overflatekreftene vinner
På grunn av de høye fjellene og den unormalt tykke jordskorpen var det en ustabil situasjon på Vestlandet tidlig i devontiden. Dette førte til at fjellkjeden til en viss grad falt sammen. Som vi har sett i foregående artikkel, skjedde det ved at skyvedekkene gled tilbake mot nordvest, i tillegg til at store bevegelser fant sted langs det som senere skulle bli Hardangerfjorden og Fensfjorden. Også de nedbrytende kreftene på jordoverflaten var ute i samme ærend: Vind, frost og rennende vann prøvde kontinuerlig å jevne fjell og høydedrag med jorden, den gang som i dag.
Disse kreftene arbeidet effektivt etter at den kaledonske sammenpressingen av jordskorpen opphørte. Landskapet endret seg dermed dramatisk gjennom devontiden. Restene etter mektige devonske konglomeratavsetninger fra Holmengrå og nordover vitner om bratte dalsider og hurtig nedrasing av steiner og blokker. Store skred og ras må ha vært vanlig på denne tiden, fra fjell som gradvis ble offer for naturkreftene. Landskapet ble litt etter litt flatere, raskest i starten og saktere etter hvert. Spisse, ruvende topper ble til lavere og mer avrundete fjellformasjoner ved devontidens slutt. Etter devontiden ble selv de lave fjellområdene slipt videre ned. På denne måten ble Vestlandet og resten av Sør- Norge omvandlet til et nokså flatt landskap eller peneplan (som betyr «nesten plan»), ikke ulikt situasjonen ved urtidens slutt, før den kaledonske fjellkjededannelsen.
Ørkenklima på Vestlandet
Vestlandsklimaet må også ha forandret seg etter hvert som de kaledonske fjellene ble tært ned. Nedbørsmengden sank nok til langt under det vi er vant med nå. Dessuten lå devontidens Hordaland nær ekvator, omtrent slik Brasil ligger i dag. Med tiden ble Hordaland forandret til et varmt og flatt ørkenlandskap med enkelte elver og grunne sjøer som gav grobunn for primitive planter og dyr. Ut gjennom jordens oldtid ble det nemlig en stadig rikere og mer variert fauna og flora. Allerede i devontiden fantes det forskjellige typer planter og fisk. Enkelte fossiler av slike er funnet i devonavsetningene nord for Hordaland. Men ordentlig gras som kunne binde jorden effektivt og forhindre ørkendannelse, var en mangelvare langt inn i jordens mellomtid.
Det flate og tørre landskapet dominerte hele tidsperioden fra slutten av devontiden fram mot krittiden. Trolig var det et platålandskap som lå et stykke over havflaten fra devon og ut gjennom karbontiden. Jordskorpen var nemlig fortsatt unormalt tykk etter kollisjonen og fløt høyt på mantelen. En kan sammenligne datidens jordskorpe under Fastlands- Norge med et stort isfjell som fløt på sjøen (mantelen). Etter som isfjellet ble avskrapt på toppen, hevet det seg slik at toppen hele tiden dannet en flate over havnivået.
Etter hvert ble jordskorpen tynnere, og til slutt ble overflaten slipt helt ned til havnivå. Det som ble slipt bort, fraktet elvene ut til Nordsjøområdets slettelandskap. En har også funnet beviser for at et stort område i Sverige var fylt opp med sand fra den minkende fjellkjeden i vest. Det er ikke umulig at elver fraktet materiale helt fra Vestlandet til Sverige, særlig i devontiden.
Nordsjøbassenget dannes
Nordsjøbassenget oppstod da voldsomme krefter rev og slet i jordskorpen mellom Storbritannia og Norge. Forholdene lignet forholdene på slutten av jordens urtid, men da fortsatte prosessen helt til ny havbunnsskorpe ble dannet. Denne gangen stoppet det hele opp på et tidligere tidspunkt, i alle fall i Nordsjøområdet. Kreftene rakk likevel å strekke og fortynne jordskorpen betydelig. Samtidig foregikk det hyppige forkastningsbevegelser, jordskjelvaktivitet og vulkanisme. Riftdalene i det østlige Afrika er moderne eksempler på hvordan det kan ha tatt seg ut i Nordsjøen for et par hundre millioner år siden. Her er det krefter som prøver å slite det østlige Afrika i to.
Strekkingen og fortynningen av jordskorpen i Nordsjøområdet førte til at området sank inn under vekten av sedimentene som ble fraktet med elver fra Vestlandet og andre steder rundt Nordsjøen. Ut i triasperioden avtok kreftene i intensitet, men de mobiliserte til et nytt framstøt mot slutten av juratiden. Tross nye jordskjelv og sterkere fortynning av jordskorpen ble den heller ikke denne gangen slitt over. Siden har Nordsjøen vært et basseng hvor bunnen har sunket dypere og dypere etter som sand og leire fra landområdene rundt har lagt seg oppå og tynget den ned.
Forkastningsbevegelser og inntrenging av smelter
Strekkingen av jordskorpen under Nordsjøen satte også sine spor i Hordaland. En stor mengde forkastninger og brudd ble dannet, spesielt langs kysten. Mange av dem løper mer eller mindre parallelt med kystlinjen, men nordøst-sørvest er også en markert retning. I periodene perm og trias trengte bergsmelter, magma, opp fra mantelen langs disse bruddsystemene. Magmaet størknet som gangbergarter på vei mot overflaten. Vi kjenner i dag nærmere hundre slike ganglokaliteter langs Hordalandskysten. De østligste finnes i Fusa kommune, og for øvrig forekommer de fra Sveio kommune i sør til Fjell i nord. Gode eksempler på slike ganger har vi i Espevik på Tysnes og i Spildepollen i Sund. Gangene vitner om at jordskorpen ble strukket svakt også på land, samtidig med riftdannelsen i Nordsjøen. Det kan ha strømmet lava ut fra disse gangene, slik som i Oslo-området, hvor det er bevart mange lavastrømmer fra permtiden. I Hordaland er imidlertid bare tilførselsgangene igjen fra den mulig vulkanske aktiviteten.
I Bjorøytunnelen er det funnet sand- og kullavsetninger fra juratiden bevart i en av forkastningssonene langs kysten. Dette funnet viser at det skjedde betydelige bevegelser langs forkastninger i Hordaland sent i juratiden eller senere. Jordskjelvregistreringer forteller at noen av forkastningene fortsatt er aktive. Disse bruddsystemene er svært viktige elementer i dannelsen av Hordaland, slik fylket framstår i dag. Overflatekreftene, og da spesielt isbreer, utnytter slike soner hvor fjellet er blitt brutt i stykker og knust. Her er det lett å arbeide. Resultatet er bratte juv eller rette daler og fjorder der bruddsonene er markerte.
Dinosaurer
Samtidig med at det var strekking i Nordsjøbassenget, kom det trolig besøk av tidlige rovøgler og etter hvert både fredelige og mer fryktinngytende dinosaurer. I juratiden var nok dinosaurene et vanlig skue i Hordaland. Vi har riktignok ikke funnet rester etter dinosaurer på Vestlandet (lag fra perioden da dinosaurene levde, er ikke bevart, med unntak av funnet i Bjorøytunnelen), men det er god grunn til å tro at de fantes. Blant annet vet vi fra funn i borkjerner at de holdt til på de frodige deltaflatene i Nordsjøområdet. Den første brønnen på Gullfaksfeltet gikk faktisk rett igjennom ryggvirvlene til en rovdinosaur fra juratiden. Og mange funn både i England og på Svalbard viser at det var en rekke dinosaurarter som levde på den tiden. Det ville være rart om de ikke tok seg en tur til Bergen en gang iblant!
Kritthavet oversvømmer Hordaland
Lavlandet i juratidens Hordaland ble helt eller delvis oversvømt da havet steg mot overgangen til krittiden. På bunnen av det grunne havet ble det etter hvert avsatt lag med leire og sand. I vannet var det trolig mye hai sammen med andre, forhistoriske fiskeslag som stadig stod i fare for å bli spist av blant annet delfinlignende, marine krypdyr. Dinosaurene måtte derimot trekke unna etter som havet steg.
Havvannet i Hordaland stod trolig høyest mot slutten av i krittiden. Forskere tror at havet kan ha steget så mye som 500–600 meter over hele kloden. Denne oversvømmelsen skjedde ikke på grunn av drivhuseffekt og klimagasser, slik vi i dag er opptatt av, men som en følge av at spredningsryggene langs de oseaniske plategrensene var mer aktive, og dermed bredere og grunnere, enn i noen annen geologisk tidsperiode.
Fra flatland til platålandskap
Det flate landskapet som i krittiden var dekket av havvann, ble løftet opp i jordens nytid. Det startet trolig for 60–70 millioner år siden og tørrla snart mesteparten av Hordaland. Vi finner sand noen hundre meter nede i lagrekken under Nordsjøen. Det forteller at store elvesystemer rant ut i havet i vest på denne tiden. Den første epoken med oppløfting har trolig å gjøre med dannelsen av Nord-Atlanteren, som ble til på denne tiden. Vi vet at når jordskorpen ryker og glir fra hverandre slik at havbunnsskorpe dannes, har landområdene langs det nye havområdet en tendens til å løfte seg. Det var nettopp dette som skjedde på våre kanter: I den første delen av jordens nytid løftet Hordaland seg fra rundt 500 meter i kystområdene til over 1000 meter lenger øst. De ferske og løse avsetningene fra det tidligere kritthavet stod seg dårlig mot erosjon fra elver og bekker. De ble derfor snart tært bort fra det oppragende, vestoverhellende platået som ble dannet. Smått om senn kom dermed den gamle berggrunnen til syne mange steder.
En ny periode med oppløfting av Hordaland inntraff senere i jordens nytid. Ingen vet helt hvorfor, men Hordaland løftet seg ytterligere 500–700 meter. Et platålandskap ble dannet – et landskap som etter hvert ble et offer for elver som med fornyet kraft grov seg ned i berggrunnen og gav landskapet nye og mer markerte trekk. Over tid utviklet det seg dalsystemer som dannet grunnlaget for de fleste dalene og fjordene vi har i dag. Som det framgår av en senere artikkel, kan vi likevel fortsatt se rester av det gamle platålandskapet i form av de karakteristiske flate toppene i mange av de vestnorske fjellpartiene.
