Då dei enorme bergartsflaka, skyvedekka, kom sigande inn over grunnfjellet i Hordaland, med ein fart på kanskje nokre centimeter i året, hadde dei alt lagt bak seg ei vandring frå vest eller nordvest på fleire titals kilometer eller meir. Omkalfatringa av jordskorpa kom av dei sterke kreftene som pressa Noreg og Grønland saman, den kaledonske fjellkjedefaldinga.
Dei underste av desse skyvedekka, Undre og Øvre Bergsdalsdekke, er vel forvarte i Bergsdalsområdet og vidare mot Kvamskogen og vossafjella. Det var professor Anders Kvale som gav namn til skyvedekka, og som gjorde Bergsdalen internasjonalt kjend blant ein generasjon av geologar. Kvale argumenterte for at vandringa av dekka skjedde mot aust, bort frå kollisjonssona. Denne teorien er framleis allment akseptert. Seinare forsking av Bergsdalsdekka har likevel vist at flyttesoga er meir komplisert enn Kvale trudde. Ein trur no at flaka vandra vestover att, etter at rørsla mot aust vart fullbyrda. Attendeturen skjedde etter at kontinentkollisjonen var over og kollisjonskreftene hadde ebba ut.
Moteffekten av den første rørsla kan samanliknast med det som skjer når ein stor kjelke blir skyvd opp ein snøtung bakke. Når skyvekrafta blir fjerna, vil kjelken kunna skli attende eit stykke, inntil han køyrer seg fast i snøen. Då Bergsdalsdekka sklei attende vestover, halla berglaga svakt mot vest eller nordvest, i skliretninga. Like etter at skyvedekka hadde sett seg fast i grunnen, vart berglaga under roterte, slik at dei no hallar mot søraust.
