Slik erindrer dikteren Hans E. Kinck den gamle kirken i Strandebarm, som ble revet i 1876. Den var ikke den eneste. I løpet av siste halvdel av 1800-årene ble 62 nye kirker innviet i Hordaland. De fleste av disse erstattet eldre kirker.
Ikke rart at den ruvende, hvitmalte 1800-talls trekirken er et karakteristisk innslag i dagens landskap, enten den nå ligger ute på en av øyene eller inne i fjordene. For 150 år siden var bildet et helt annet. Da var det de smålåtne, mørkebrune, tjærede tømmerkirkene som Hans E. Kinck beskriver, som var vanlige. Og lenge før den tid, i middelalderen, var det de høyreiste stavkirkene som dominerte, med en og annen hvitkalket steinkirke innimellom.
Bare noen få av de gamle trekirkene eksisterer fortsatt. Oppe i fjellbygda Røldal ligger fylkets eneste bevarte stavkirke. Holdhus kirke i Hålandsdalen og Hamre kirke på Osterøy er de eneste noenlunde urørte 1600-talls tømmerkirkene i fylket. Forøvrig finnes noen få ombyggede og utvidede tømmerkirker fra 1600- og 1700-årene, men de er gjerne hvitmalte og ligner til forveksling kirkene fra 1800-årene.
De middelalderske steinkirkene er bedre bevart. De fleste finner vi i fylkets søndre del og inne i indre Hardanger.
Kirkestedene
Kirkebygningen, enten den nå er ny eller gammel, ligger som regel på et gammelt kirkested, og plasseringen av disse kirkestedene og hva slags kirker som ble bygget der, kan fortelle oss mye om samfunnsforholdene i fylket gjennom tidene. Kirkestedene var sosiale tyngdepunkter i lokal sammenheng. Noen var åpenbart knyttet til stormannsgårder og vitner om at et aristokratisk miljø kan ha dominert en bygd, mens andre bare ved sin beliggenhet antyder at de må være bygd av et bondesamfunn bestående av likemenn. Her har kirkens plassering i større grad vært betinget av at kirkebyggerne seg imellom ble enige om en kirketomt med noenlunde lik avstand til gårdene som soknet til kirken. Byggematerialet forteller også noe om bygdesamfunnene. Enkelte steder så man seg råd til å bygge med stein, andre steder holdt man seg til treet som byggemateriale. Slik gir selve kirkebygningen oss en forståelse av sosiale strukturer i fylket på ulike tidspunkter.
Nå er det vel så at hovedlinjene i den økonomiske og sosiale strukturen i fylket var risset opp lenge før de første kirkene ble bygd. Allerede i forhistorisk tid må firedelingen av fylket – naturgitt som den langt på vei er – ha vært fastlagt. Gjennom arkeologiske funn og tidlige sagaberetninger får vi et inntrykk av et aristokratisk miljø i Sunnhordland, kanskje et mere jevnt miljø av velstående bønder i Hardanger og på Voss, mens forholdene i lyngheiområdene og de indre fjordbygdene i Nordhordland synes å ha vært noe mere fattigslige.
Steinkirkene
Kirkebyggingen i middelalderen bekrefter på mange måter dette bildet. I alt fantes det i middelalderens Hordaland 62 trekirker og 20 steinkirker (kirkene i Bergen ikke medregnet). Den aller første kirken vi hører om, er kirken som kong Olav Tryggvason ifølge sagaen lot bygge på Moster i Sunnhordland i 996. Det må ha vært en forløper for den nåværende steinkirken, som stammer fra 1100-årene. Mosterkirken ble åpenbart bygd på et eldgammelt samlingsted som lå sentralt i leia. Det ble holdt ting der, og stedet var sete for en stormannsslekt med forbindelser tilbake til vikingtidens hersearistokrati.
Mosterkirken, slik den står i dag, hører med blant de eldste steinkirkene i fylket. De øvrige tidlige steinkirkene lå for en stor del nettopp i Sunnhordland. Foruten Moster dreier det seg om kongsgårdskirken på Fitjar som nå er revet, kirken på Stødle i Etne som var Erling Skakkes og kong Magnus Erlingssons ættegård, og den nedrevne kirken på Onarheim på Tysnes, også den med klar tilknytning til en stormannsætt (Sigurd av Onarheim nevnes i Håkon Håkonssons saga). Den forsvunne kongsgårdskirken på Alrekstad (Årstad) i Bergen hører også med i denne gruppen. Alle disse kirkene ble enten bygd av kongen selv eller av stormenn i hans nærmeste krets. Det ser ut til at det bare var i dette miljøet man maktet å reise steinkirker i 1100-årene.
Den steinkirken som i alder ligger nærmest Sunnhordlandsgruppen, er kirken i Kinsarvik. Den må være bygd omkring år 1200, bortsett fra koret som er bygd noe senere. Her står vi imidlertid overfor en langt større bygning enn de tidlige kirkene i Sunnhordland. Hvem kan ha maktet å reise en så stor steinkirke akkurat her? Spørsmålet kan ikke besvares med sikkerhet, men noen momenter til en forklaring kan antydes. Kinsarvik har en ideell beliggenhet som møtested for folk som kom østfra, over Hardangervidda, og folk vestfra, fra fjordbygdene og kystområdene; folk som gjensidig hadde varer og produkter å tilby hverandre. Like ved kirken er det klare spor etter en middelalderkaupang i form av et svartjordsområde som ennå ikke er undersøkt skikkelig av arkeologer. Det er tenkelig at denne kaupangen, hvor det tidvis må ha vært samlet mange mennesker, kan ha gitt foranledningen og det nødvendige økonomiske grunnlag for å reise kirken.
Fjordungskirkene
Dessuten var Kinsarvik etter alt å dømme en av fylkets fjordungskirker. Denne betegnelsen går tilbake på Gulatingslovens bestemmelser om kirkeordningen i Vestlandsfylkene. Ifølge disse bestemmelsene, som i sin eldste form går tilbake til 1000-årene, skulle det være én hovedkirke i hvert fylke. Loven nevner også fjordungskirker, det vil si kirker for en fjerdedel av fylket.
I Hordaland er det vanskelig å peke ut noen første hovedkirke for hele fylket. Moster kirke har vært foreslått, men den ligger svært usentralt til. Derimot er det rimelig at kirkene i Kvinnherad, Kinsarvik, Voss og Hamre har vært fjordungskirker for henholdsvis Sunnhordland, Hardanger, Voss og Nordhordland. Kilder fra høymiddelalderen bekrefter at disse kirkene hadde en spesiell rang blant kirkene i fylket. De kalles gjerne hovedkirker og prestene hovedprester. I 1200-årene ble det bygget store steinkirker i Kvinnherad og på Vossevangen, mens kirken på Hamre forble en trekirke gjennom hele middelalderen. Kinsarvik er den eldste av disse store steinkirkene, og det er sannsynlig at nettopp dens posisjon innen kirkehierarkiet har vært en medvirkende årsak til at den ble bygd av stein.
Gårdskapeller og kongskapeller
Foruten fjordungskirkene, som ved sin størrelse og spesielle form stiller i en klasse for seg, bygges det i 1200-årene en rekke steinkirker i fylket – først og fremst i Sunnhordland og Hardanger. I betydning og størrelse varierer disse kirkene fra gårdskapeller (Mel i Rosendal) til soknekirker med flere prester (Ullensvang). Noen av dem (Ænes, Odda og Lindås) kan ha vært bygd som privatkirker, men må også ha fungert som soknekirker. Tre kirker (Eidfjord, Stord og Herdla) fikk en spesiell langkirkeform som var hentet fra klosterkirkene.
I tillegg til disse kirkene ble det bygd en kirke i Fana som i størrelse og form tilsvarer fjordungskirkene. Denne kirkens tidligste historie er ytterst uklar. Den ble ombygd i 1220-årene i forbindelse med at det ble knyttet et hospital til den. Senere ble den et av kong Håkon V Magnussons 13 kongelige kapeller.
Kirker langs leia
Foruten Apostelkirken i Bergen hørte også to andre steinkirker i fylket til kong Håkon Vs kapellordning. Det var det vesle Ludvigskapellet på Tyssøy sørvest for Bergen og Herdla kirke i Nordhordland, (begge forsvunnet). Disse kirkene lå midt i skipsleia, og mye taler for at de ble reist for spesielt å dekke sjøfarendes kirkelige behov. De må oppfattes som kirker utenfor det regulære sognekirkesystemet. Herdla kirkes historie går tilbake til 1100-årene da Munkeliv kloster i Bergen eide den. Muligens ble klosteret pålagt av kong Eystein å bygge og drive både den og en tilsvarende «sjømannskirke» på Kvitsøy i Rogaland mot at kongen skjenket klosteret eiendommer. Ifølge sagaen «grunnla» kong Eystein Munkeliv kloster, og sagaen berømmer ham også for å ha oppført kirker og sælehus for reisende. Som kongelig kapell må Herdla kirke igjen være kommet inn under kongemakten. Kirken ble ombygd omkring 1300 til langkirke, og må i det minste fra da av også ha fungert som regulær sognekirke.
Middelalderkirkene og jordeiendomsforholdene
Studerer vi kartet over middelalderkirkene i fylket, er det tydelig at storparten av kirkene lå ute i kyststrøkene. Dette har selvsagt sin naturlige forklaring i at de indre delene av fylket for det meste var oppfyllt av fjellområder. På bakgrunn av kirketettheten kunne det være rimelig å anta at flertallet av befolkningen også bodde i kystområdene. Dette er imidlertid ikke selvsagt. Størrelsesforholdet mellom kystbefolkningen og befolkningen i de indre fjord- og dalstrøk kan ha vært jevnere enn kirketettheten tilsier. Det er påfallende hvor få steinkirker det er som bygges i kystdistriktene i 1200-årene. Ser vi bort fra de kongelige kapellene, dreier det seg om én kirke i Sunnhordland (Stord) og én i Nordhordland (Lindås). I samme periode bygges det fire steinkirker i de midtre og indre fjordbygdene i Hardanger (Ænes, Odda, Ullensvang og Eidfjord), foruten de to store fjordungskirkene i Kvinnherad og på Voss.
Byggingen av steinkirker forutsetter et økonomisk grunnlag som igjen må ha en viss sammenheng med størrelsen på befolkningen. Det kan tenkes at selve topografien i fjordbygdene og på Voss førte til at kirkesognene ble større enn ute ved kysten. På den annen side må også den sosiale sammensetning av befolkningen ha spilt en rolle. Ved utgangen av middelalderen vrimlet det nærmest av setegårder for gamle adelsætter i Sunnhordland og Hardanger. Bare i Sunnhordland var det ca. 30 slike gårder, mens det i Nordhordland bare fantes noen få. Det er interessant å sammenholde dette med de analyser som er blitt foretatt av jordeiendomsforholdene i Hordaland. De viser at prosentdelen av jorden som ble eid av bonde og adel, var langt høyere i de indre og midtre distriktene av fylket enn i områdene ute ved kysten hvor kongen og de sentralkirkelige instansene (bispestol og domkapittel, klostre og kongelige kapeller) eide storparten av jorden. Historikere har antydet at dette forholdet kan skyldes at vikingtidens lokale stormenn, «hersearistokratiet», bodde ute ved kysten, og at deres eiendommer i stor utstrekning ble konfiskert av kongemakten ved rikssamlingen for så senere å bli skjenket til bispestoler, klostre og kongelige kapeller etter hvert som disse institusjonene vokste fram. De midtre og indre delene av fylket var i mindre grad berørt av denne prosessen.
Bildet som på denne bakgrunn kan risses opp, er at ute i kyststrøkene fantes det i middelalderen en bonde- og fiskerbefolkning som i stor utstrekning var leiglendinger under Kronen og sentralkirkelige institusjoner, mens befolkningen i fylkets midtre og indre deler i større grad var enten selveiere, helt eller delvis, eller leiglendinger under lokale stormenn. Et slikt samfunn ville ha større interesse av å bruke sitt økonomiske overskudd til lokale kirkebygg enn befolkningen ute ved kysten, som neppe fikk større bidrag til sitt lokale kirkebyggeri fra sentrale maktinstanser. Resultatet synes å ha blitt mange og beskjedne gudshus ute ved kysten; færre og mer prangende kirker inne i fjord- og dalbygdene.
Trekirkene
Ledetråden gjennom denne artikkelen har vært steinkirkene. Men hva med trekirkene? Kunne de ha supplert – eventuelt korrigert – det utviklingsriss vi har forsøkt å tegne?
Spørsmålet lar seg vanskelig besvare fordi alle de middelalderske trekirkene – på ett unntak nær – er forsvunnet. Noe kan imidlertid tyde på at man i det minste i én bygd bevisst har satset på å bygge en trekirke som i anseelse har kunnet måle seg med andre bygders steinkirker. I Ulvik fantes det fram til 1710 en stavkirke hvis korportal heldigvis ble tatt vare på. Den kom senere til Universitetsmuseet i Bergen, og regnes i dag som vår aller fineste bevarte stavkirkeportal ved siden av Urnesportalen fra Sogn. Fra andre kirker, f.eks. Granvin, kjennes inventarstykker fra middelalderen som peker mot at kirken i det minste utstyrsmessig har kunnet måle seg med steinkirkene.
Klostrene
Foruten kirkene fantes det en rekke klostre i Hordaland i middelalderen. Fem av dem lå like ved eller i Bergen, mens to – Lyse kloster i Os og Halsnøy kloster i Sunnhordland – lå uten tilknytning til byen. Disse klostrene tilhører heller ikke den aller eldste gruppen norske klostre som ble anlagt i fysisk nærhet til bispesetet – åpenbart for å bidra til å bygge opp et kirkelig miljø rundt biskopen i tidlig tid. Lyse ble grunnlagt i 1146, mens Halsnøy etter alt å dømme ble grunnlagt i 1163.
Begge disse klostrene tilhørte ordener som skulle leve tilbaketrukket i forhold til omverdenen. Lyse var et cistercienserkloster, mens Halsnøy tilhørte augustinerordenen. Som store godseiere fikk de likevel mye å si for utviklingen i Hordaland. Ca. en femtedel av Lyseklosterets jordeiendommer lå i Os kommune. Dessuten eide klosteret gården Opedal i Ullensvang i Hardanger. Resten av godsmengden bestod for det meste av mindre gårdparter spredt over større deler av Vestlandet. Disse representerer nok stort sett enkeltmenneskers gaver til klosteret over lang tid, mens gårdene i Os og Ullensvang kan stamme fra klosterets grunnleggelsestid og representere en kongelig eller biskopelig gave som sikret klosterets eksistens økonomisk.
Noe tilsvarende må Halsnøyklosterets godskonsentrasjon i Etne og Fjelberg bety. I Etne eide klosteret bl.a. gården Gjerde som var sete for Erlend, tippoldefar til Erling Skakke. Dette tyder på at det var Erling Skakke som grunnla Halsnøy kloster.
Kirkebygging og folkevekst
Var folketallet i Hordaland konstant i middelalderen? Byggingen av de relativt store steinkirkene i midtre og indre strøk (kirker som må ha erstattet eldre kirker), kan tyde på en viss folkeøkning i 1200-årene. Det er i denne sammenheng litt påfallende at de tidlige steinkirkene i Sunnhordland forble uberørte av påbygginger og ombygginger. Kanskje bygde man flere kirker i en bygd fremfor å utvide den eksisterende. Det synes i hvertfall å ha vært tilfelle i Etne hvor det på 1300-tallet fantes to stavkirker i tillegg til steinkirken på Stødle.
Tiden etter middelalderen
Et stykke ut på 1300-tallet var det slutt på kirkebyggeriet i Hordaland, så langt vi kan forstå. Først i 1600- og 1700-årene tar man til å bygge nye kirker. Da avløses stavkirkene i mange tilfeller av laftede tømmerkirker. Grunnen til dette er ikke bare at stavkirkene da var gamle og forfalne. De nye kirkene ble bygd større, og de var også bedre tilpasset den lutherske gudstjenesteformen hvor prekenen spilte en sentral rolle. De nye kirkene var også et av de synlige tegn på en økonomisk oppgangstid som satte inn i 1600-årene. I omtrent 200 år varte deres glanstid. Så kom en ny sosial og økonomisk omveltningsperiode – en periode som betegner det definitive farvel til det gamle bondesamfunnet i Hordaland. Skiftet ytret seg både på det materielle og det immaterielle plan. To grunnleggende faktorer i utviklingen var et økende folketall og en omlegning fra naturalhusholdning til pengehusholdning. Men også innføringen av det kommunale selvstyre og fremveksten av en bredkirkelig, pietistisk vekkelse, først og fremst knyttet til teologen Gisle Johnsons navn, spilte en viktig rolle, ikke minst når det gjaldt byggingen av de nye kirkene.
Noe av det første de nye kommunestyrene gjorde, var å kjøpe kirkene av de private eiere som hadde sittet med dem helt siden kongen på begynnelsen av 1700-tallet hadde solgt dem ut for å få penger i statskassen. Dermed var menighetene sikret råderett over kirkene. Dette førte til en gradvis «demokratisering» av kirkerommet idet embetsmennenes og kirkeeiernes lukkede kirkestoler («pulpiturer») som var et så fremtredende trekk i de gamle kirkene, ble kastet ut sammen med mye annet av det gamle kirkeinventaret.
Stavkirkene faller
I svært mange tilfeller ble imidlertid ikke bare interiøret ødelagt, men hele kirkebygningen revet. Den direkte foranledning til dette var loven av 1851 som bestemte at sognekirkene skulle romme en viss prosent av sognets innbyggere. De fleste av de gamle kirkene ble da for små, og måtte erstattes av større bygninger.
Kirkedepartementet fikk utarbeidet typetegninger for de nye kirkene – tegninger som ofte ble variert eller forenklet av lokale byggmestre. Resultatet ble at de nye kirkene fikk et temmelig ensartet preg – i hvert fall ved første øyekast. På oss virker de ofte kalde og utrivelige med sine høyloftede rom, store vindusflater og ellers nokså ødslige interiører. Men detaljene vitner om et tømmermanns- og snekkerarbeid av høyeste kvalitet.
Et eksempel på en tidlig typekirke i Hordaland er Vikøy kirke i Hardanger, bygd i 1839 etter tegning av slottsarkitekt Hans D.F. Linstow. Også Ølve kirke i Kvinnherad har Linstows typetegning som utgangspunkt. Interessante eksempler på 1800-årenes kirkearkitektur i Hordaland er forøvrig kirkene i Sveio og Samnanger som begge ble tegnet i 1850-årene av den selvlærte arkitekten cand. theol. Andreas Grønning fra Bergen. Os kirke, sør for Bergen, bygd 1870 av den kjente byggmesteren Ole Vangberg, og Utne kirke i Hardanger bygd 1894 etter tegning av arkitekt Peter Blix, er typiske eksempler på vestlandske kirkebygg fra litt senere på 1800-tallet.
Det gamle kulturlandskapet forandret seg drastisk i 1800-årene. Den store, hvitmalte trekirken er blitt et dominerende trekk i vår tids landskap.
